Psykologisk.no tok en prat med produsent og psykolog Anne Hilde Hagen ved Institutt for Psykologisk Rådgivning i Bergen om den nye videoen om Alfred og Skyggen.
[Teksten fortsetter under videoen.]
I filmen ser vi Alfred gå trist nedover en landevei mens Skyggen, Alfreds selvkritiske indre stemme, blir mer og mer høylytt og ondskapsfull.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Alfred ender opp langt nedi et hull av selvkritikk og skam, men får hjelp av sin indre venn Lykke til å karre seg opp igjen til lyset. Dette gjør han ved å konfrontere stemmen og til slutt forsone seg med den.
Sekundærfølelser og primærfølelser
Historien om Alfred følger strukturen til det man innenfor emosjonsfokusert terapi kaller en selvkritisk splitt. Her gir man rom til både den kritiske og den støttende røsten inni seg og setter selvkritikeren litt på plass.
– Det er ganske etter boken. Når man går og rundt og er selvkritisk, havner man fort i det vi kaller en sekundær emosjonell tilstand, hvor man er tung og deprimert og hjelpeløs. Når vi jobber med dette i terapi, handler det om å løfte frem og konkretisere denne kritiske stemmen, slik at man får tilgang til skammen som ligger under, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Skammen er primærfølelsen, og i Alfreds tilfelle innebærer den en sviktende tilpasning.
Et emosjonelt vendepunkt
Vendepunktet i filmen skjer når Alfred, med hjelp av sin indre venn Lykke, finner styrken til å si imot Skyggen. Dette representerer punktet i et terapiforløp hvor den dårlig tilpassede primærfølelsen endrer seg til en mer veltilpasset primærfølelse: selvhevdende sinne.
– Målet er å finne frem til selvhevdelse og selvomsorg. Når Alfred gjør det, kommer han i en forhandlingsposisjon med Skyggen. Målet er ikke å bli helt kvitt den indre kritikeren, for vi trenger den også, men man må komme til et sted hvor den ikke blir så overveldende. Det må være Alfred som bestemmer, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.
Den første filmen i serien om Alfred handler om hvordan følelsene fungerer og hvordan de henger sammen med ulike behov. I den nye filmen ønsket Hagen å dykke dypere nedi et viktig følelsesmessig tema, og da ble den indre kritikeren et naturlig valg.
– Som psykolog ser jeg jo at det er mye selvkritikk i terapirommet. Det er et sentralt terapeutisk tema. Og hvis man, som jeg gjør, forstår ting innenfor rammene til emosjonsfokusert terapi, så er selvkritikk og skam et av de største temaene.
Fikk hjelp av internasjonale kolleger
Ideen og manuset har Hagen stått for selv, men Leslie Greenberg, grunnleggeren av emosjonsfokusert terapi, har hatt en finger med i spillet og bidratt til at filmen er i tråd med hans teori. I tillegg har Paul Gilbert, psykologen som setter selvmedfølelsen som den mest sentrale kilden til psykisk helse, kommet med innspill.
– Det har vært viktig for meg at innholdet i filmene vi lager, skal reflektere den psykologiske kunnskapen rundt følelser så godt som mulig. Derfor er det uvurderlig å få innspill og kritikk fra viktige stemmer på feltet. Likevel er dette jo min idé, så alle forslag som kommer inn, blir ikke nødvendigvis tatt til følge. Gilbert prøvde blant annet å endre navnet på karakterene mine. Det lot jeg ikke skje.
En lengre serie?
Hagen sier at det i alle fall kommer en til film om uglen Alfred og følelsene:
– En annen sentral tematikk i emosjonsfokusert terapi er ensomhet og ønske om nærhet. Jeg har planer om å få laget en film om dette til høsten, selv om jeg ikke vet hvordan den kommer til å bli ennå. Ideen til selvkritikkfilmen kom til meg som et tydelig bilde, men foreløpig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal løse det med ensomheten.
Se den første filmen om Alfred og Skyggen her:
