Det meste av arbeidet gjør psykologspesialist Solfrid Raknes (45) fra basen sin i Bergen, men når Pykologisk.no snakker med henne, er hun i Bekaa-dalen i Libanon i én måned. Her jobber hun sammen med to lokale organisasjoner for å gi flyktningene bedre helse og skolegang.
– Det er innmari spennende, fint og meningsfullt å være her. Jeg er i Libanon for femte gang på ett år, så nå er dette en stor del av livet mitt, forteller Raknes, som er 11. person ut i Psykologisk.no sin serie om gründere i norsk psykologi.
Hun har utviklet Psykologisk førstehjelp, et psykologisk-pedagogisk selvhjelpsverktøy og opplæringsmateriell for barn og unge. Verktøyet er i dag i vid bruk, blant annet av helsetjenester og skoler i Norge og resten av Skandinavia. Materialet er tilgjengelig på ni språk, og kommer snart på to til.
[Teksten fortsetter under videoen.]
– Jeg begynte å jobbe i Libanon fordi jeg ville gjøre noe som føltes veldig meningsfullt. Etter hvert har det også handlet om å utvikle Psykologisk førstehjelp til å bli et nyttig verktøy i flyktningleirene her. Samtidig har jeg satt meg mer inn i hvordan barn og unge har det i leirene.
I Libanon bidrar hun også med utprøving av helse- og læringsteknologi og innovasjon.
– Det føles veldig stort og vanvittig fint. Jeg er veldig fascinert av at det går an å leve slik.
Lærer forskjellen på tanker og følelser
Raknes har utviklet ett skrin for barn i alderen 4–7 år, ett for barn på 8–12 år og ett for 12–18-åringer. I alle materiellene har Raknes popularisert og forenklet grunnprinsippene i den kognitive modellen.
– Ungene lærer blant annet hvordan følelser, tanker og situasjoner henger sammen. For å øke følelsesbevisstheten øver de seg på å få tak i hva de føler, og hvilke tanker som henger sammen med følelsene de opplever, forteller hun.
«Røde tanker» er ikke-hjelpsomme tanker som gjør vondt verre, mens «grønne tanker» er hjelpsomme og positive tanker.
– Barna øver seg på å tenke flere grønne tanker og forsterke disse i ulike situasjoner. Mange bruker materiellet sammen med foreldre, søsken eller venner. Andre bruker det som del av skolehelsetjenestens arbeid eller som del av et behandlingsløp for unger med større psykiske vansker.
Fikk en oppvekker
Raknes har utviklet Psykologisk førstehjelp sammen med en referansegruppe og industridesigner Per Finne. Selvhjelpsverktøyet ble lansert i 2010, men hadde sin spede start i 2008. Da hadde Raknes nettopp startet i barne- og ungdomspsykiatrien på Voss, etter å ha jobbet lenge med voksenpsykiatri.
– Når man jobber med voksne ut fra den kognitive modellen, er det vanlig å gi tips om hva de bør lese før og mellom samtaler. Da jeg begynte å jobbe med barn, hadde jeg en innsamlingsrunde for å finne ut hva kollegaene mine pleide å gi barna og ungdommene å lese. Jeg tenkte at jeg var nødt til å gi dem skriftlig materiell. Men jeg fant veldig lite, og tenkte at det var helt sprøtt.
Raknes oppdaget også at det fantes svært lite internasjonal litteratur på området. For henne ble dette en oppvekker.
– Det var i alle fall lite som var skrevet på en slik måte at jeg tenkte at sønnene mine eller andre unger ville lest det. Da fant jeg ut at jeg skulle lage noe som i alle fall kunne brukes på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk på Voss, sier Raknes.
Bergen teknologioverføring, et innovasjonsselskap eid av helseforetakene på Vestlandet, så raskt potensialet i ideen, og støttet prosjektet økonomisk. Det gjorde også Norsk Forening for Kognitiv Terapi. Bergen teknologioverføring mente at hvis materialet fungerte på Voss, hadde det ikke bare nasjonalt, men internasjonalt potensial.
– For meg var dette en veldig stor tanke. Men etter litt tenkte jeg at «ja, dette er kult, det prøver vi!», sier Raknes og smiler.
Fikk penger uten å søke
De åtte norske fagfolkene hun fikk med seg i referansegruppa, sto på toppen av ønskelista.
– Jeg tror vi lagde 100 pilotskrin for barn og 100 pilotskrin for ungdom, og prøvde ut disse i fullt av sammenhenger. Jeg husker jeg satt med cirka 1000 tilbakemeldingsskjemaer på én gang, sier Raknes med et lite smil.
De jobbet mye med tegnestil og utvikling av figurer, direkte sammen med barn, ungdom, foreldre i ulike samfunnslag, politi og helsesøstre.
– Det var blant annet viktig at materialet ble kort nok. Det var mye arbeid med å få det ok, minnes Raknes.
Omtrent da Psykologisk førstehjelp kom ut, tok britiske Adrian Wells kontakt og ville samarbeide. Han var en av Raknes store helter på den tida.
– Selv om samarbeidet aldri ble noe av, var det vanvittig kult at han tok kontakt. Da tenkte jeg «oi», sier hun og ler.
– Et annet høydepunkt var da Helsedirektoratet samme år ringte og sa «vi vil gi 1,8 millioner kroner for at det skal gjøres forskning på Psykologisk førstehjelp. Er du interessert?». Jeg tror ikke akkurat man blir spurt om å få slike summer så ofte uten å søke.
Skummelt å trappe ned
Allerede i 2011 trappet Raknes ned i sin vanlige jobb for å få tid til Psykologisk førstehjelp. I 2013 sluttet hun helt. Raknes legger ikke skjul på at det føltes skummelt.
– Men jeg har alltid tenkt at hvis det skjærer seg fullstendig som frilanser, er det vel mulig å få en psykologjobb igjen, sier hun med et lite smil.
Raknes beskriver arbeidet med Psykologisk førstehjelp som meningsfullt, artig og spennende. Hele veien.
– Det som først og fremst driver meg er at jeg får brukt store deler av meg selv i denne jobben. Noen år har det gått ganske bra økonomisk, andre år kunne jeg sikkert gjort andre ting for å tjene mer. Det har aldri vært helt krise, men man blir ikke superrik av å lage psykologisk materiell til ungdom i Norge.
– Har du noen gang angret på at du sa opp din faste jobb?
– Nei.
Svaret kommer kontant. Så ler Raknes.
– Av og til lurer jeg på om jeg skal skaffe meg en skikkelig jobb. Men igjen, jeg liker veldig godt dette livet. Jeg får holdt på med så mange ulike, spennende ting, og hverdagen ser forskjellig ut fra dag til dag. Jeg får brukt min estetiske side, planleggingsevne, gjennomføringsevne og oppfinnsomhet. Blant annet er det spennende å tilpasse Psykologisk førstehjelp til ulike kulturer. Det er artig å få ideer, og innmari artig å prøve å få det til. Jeg får brukt en enda større del av meg selv nå enn som kliniker, i alle fall i denne fasen av livet.
De siste årene har Raknes også jobbet med Ph.d.-graden sin.
Stort behov i krigsområder
Hun har vokst opp på gård, og tror dette har kommet til nytte i arbeidet med Psykologisk førstehjelp.
– Det viktigste på en gård er ikke å ikke bare tenke, men å få ting til å fungere. Min første business var da jeg og søsteren min ble satt til å stelle hønene og selge eggene deres. Vi fikk alle inntektene, og trengte ikke betale utgiftene. Dette var det beste foreldrene mine kunne gjøre for å lære oss opp i gründerskap og business, sier hun og humrer.
– Hvorfor er det så viktig å nå ut med Psykologisk førstehjelp til barn i krigsområder?
– Psykologisk førstehjelp kan hjelpe barn til å utvikle et språk for følelser, og forstå hvordan situasjon, tanker og følelser henger sammen. Barn som er gode til å sette ord på dette, er i større grad i stand til å få støtten de trenger. Det er det jeg liker og tror på med konseptet. Det er superviktig at barn får hjelp til å utvikle et nyansert språk for følelser og tanker, ikke bare i vestlige, relativt trygge land. Barn som ikke kan forklare at de er redde, vil lettere «frike ut» eller gjemme seg når følelsene blir sterke. Da er det mye vanskeligere å få den støtten de trenger.
Raknes sier at prinsippet for så vidt er det samme i krise- og konfliktområder. Men de fleste barna her har opplevd traumatiske krigshendelser og lever svært vanskelige liv i fattigdom.
– For eksempel har mange barn i flyktningleirer sett mennesker bli drept, og mistet minst én forelder. Det er emosjonelt krevende. Disse ungene har enormt mange praktiske problemer, men det topper seg virkelig når følelsene kommer i veien for vanlig problemløsning. Så det å oppdage når følelsene er til hinder og klare å søke hjelp i emosjonelt vanskelige situasjoner, er ekstra viktig når livet er vanskelig, sier hun.
Lærerne på skoler i flyktningleirer er typisk flyktninger selv, og har følgelig sin egen bagasje.
– Samtidig skal de fungere godt i lærerjobbene sine. Voksne må være trygge for å klare å hjelpe barn til å gode på problemløsning, egenregulering og å forholde seg klokt til egne følelser. Det er det vanvittig meningsfullt å bidra til.
Tar digitale pauser
Noe av det Raknes er svært fornøyd med, er at hun har prøvd ut ideer systematisk og hele tiden fått tilbakemeldinger fra de som bruker materialet.
– Jeg er også fornøyd med at jeg har hatt med flinke fagfolk, særlig på områder jeg ikke er god på selv. Det råder jeg også andre som vil skape noe nytt i psykologien til. Ha bakkekontakt hele veien og ta små skritt om gangen. Ikke gjør kompromisser på produktutviklinga. Samtidig har jeg gjort innmari mye gratisarbeid, men det tror jeg må til. Det nytter ikke å tenke så firkantet på arbeidstid og hva en får penger for. For sannheten er at det ofte er lite penger i innovasjon, det er mer i evaluering og salg. Jeg har måttet tenke at «jaja, det går vel opp til slutt». Og så langt har det gjort det. Jeg har fått belønning på en annen måte, sier hun.
– Hva gjør du når du skal slappe av?
– Jeg gjør ofte mye for å slappe av. Jeg spiller fele i et lite band i Bergen, og er innmari glad i å svømme. Her i Libanon går jeg tur med en sørafrikansk venninne.
– Men er du flink til å ta deg nok fri?
– Jeg har det veldig bra i livet, svarer Raknes og smiler.
– Men et innovasjonsarbeid som det jeg driver med føles mer som en livsstil. Det er vel ikke så mange dager de siste årene jeg ikke har holdt på med psykologi. Men jeg er nok sånn anlagt at jeg får krefter av å lære nye ting. Jeg trenger å bevege meg en del, og det har jeg stort sett gjort hele livet. Jeg liker å ha et liv som består av mye.
Innimellom har Raknes digitale pauser. Det mener hun gir fri i sjela. Hun kan dra på padletur alene i fem dager, men ha med notatblokka og skrive litt.
– I flyktningleirer er det heller ikke så god wifi. Pluss at jeg er litt vimsete, så jeg glemmer av og til å lade opp telefonen. Er jeg stressa kan jeg dra hjem til faren min – der er det veldig dårlig wifi, sier Raknes.
– Men jeg kjøper ikke helt ideen om å ta helt fri fra å tenke på og utvikle materiell som jeg synes er det artigste i verden å drive med. Det trenger jeg på en måte ikke fri fra, legger hun til og smiler.