Jeg er ikke så sikker på at Julie har rett.
Ordene vi benytter for å beskrive virkeligheten, bærer også med seg en dypere betydning. Opphavet til disse ordene er en rik kulturarv, fylt av artige og lærerike historier til de av oss som er villige til å lytte. Det psykologiske fagspråket er ikke noe unntak.
Her kommer fire psykologiske begreper: personlighet, emosjon, araknafobi og panacea – hver av dem med en interessant bakgrunnshistorie som får deg til å tenke.
1. Personlighet: Maskene vi bruker
Et berømt sitat av William Shakespeare, hentet fra komedien Som dere vil ha det, problematiserer det psykologiske begrepet personlighet:
All verden er en scene
hvor menn og kvinner kun er små aktører
som kommer og som går. En enkelt mann
må spille mange roller i sitt liv.
Syv akter må han gjennomgå.
(Shakespeare, Bjerke & Bilton, 1996, s. 78.)
Er det slik at vi har en konstant kjerne som forblir fast til tross for endrende omstendigheter, eller er identiteten vår et sett med roller og situasjoner som vi beveger oss inn og ut av? Dette er en pågående debatt innenfor personlighetspsykologien. Kan det etymologiske opphavet til ordet personlighet gi oss et svar?
Personlighetsbegrepet er utledet fra det latinske ordet persona. Persona betyr maske og stammer fra den klassiske teaterkunsten i Hellas og Romerriket (Caprona, 2013). I antikken var det uvanlig at skuespillere viste ansiktet sitt på scenen; de benyttet i stedet et intrikat system av masker. Maskene kunne byttes underveis i teaterstykket, og hver enkelt skuespiller kunne spille flere forskjellige roller (Walton & McDonald, 2007).
Skal vi ta det etymologiske opphavet til personlighetsbegrepet på alvor (noe det slettes ikke er sikkert at vi bør), virker det som personligheten vår er et sett med roller og masker heller enn en uforandret kjerne. Høres ikke dette litt deilig ut? Tenk hvis du kunne forme og forandre din egen personlighet som et stykke scenekunst? Tenk å være Meryl Streep for en dag, eller Freddy Mercury for en natt!
2. Emosjon: Å bevege det indre liv
Følelser er noe vi alltid har hatt, men emosjonsbegrepet er en relativt ny oppfinnelse. Begrepet emosjon ble popularisert på 1700-tallet som en sekulær samlebetegnelse på en rekke følelsesmessige tilstander, blant annet affekter, pasjoner og sentimenter (Dixon, 2012). Denne utviklingen var et grunnleggende premiss for den vitenskapelige forståelse av følelseslivet vårt (Dixon, 2003).
Før 1700-tallet tilhørte følelsene våre det teologiske domenet: Emosjonene ble forstått som religiøse fenomener, tilhørende sjelen. Etter introduksjonen av emosjonsbegrepet ble følelseslivet sakte, men sikkert et studieobjekt for sekulær analyse, ført fremover av skotske erfaringsfilosofer som Thomas Brown og David Hume, og senere Charles Darwin og William James (Dixon, 2003; Dixon, 2012).
Emosjonsbegrepet stammer fra det latinske ordet movere, som betyr «å bevege» (Caprona, 2013). Dette etymologiske opphavet stemmer godt overens med vår moderne oppfatning av emosjonene. Hva er vel en emosjon om ikke en bevegelse i vårt indre liv? Den er vinden i våre seil, så å si.
Psykiateren Finn Skårderud (2013) har således omdøpt depresjonen og melankolien til anti-emosjoner nettopp fordi disse tilstanden er preget av manglende bevegelse, både på et bokstavelig nivå – depresjon er gjerne assosiert med en nedgang i aktivitetsnivå (Mazzucchelli, Kane & Rees, 2009) – og i overført betydning.
3. Araknafobi: Den kunstferdige edderkoppen
Begrepet araknafobi – den patologiske frykten for edderkopper – stammer fra de to greske ordene arakhne og phobos. Betydningen av ordet phobos er temmelig direkte frykt (Caprona, 2013). Arakhne, det greske ordet for edderkopp, har derimot et mer interessant opphav.
I gresk mytologi er Arakhne kjent som en lavtstående kvinne som bodde i Lydia (et tidligere kongedømme i dagens Tyrkia). Historien skal ha det til at hun var menneskeslektens ypperste veverske; selv de vakre nymfene forlot sine hjem i grotter og klare kilder for å bevitne hennes storslagne kunst.
Etter hvert som Arakhnes rykte spredde seg på tvers av det greske imperiet, begynte hennes nådegave å gå henne til hodet: I sin tilstand av hybris utfordret hun selveste Athene – gudinnen for visdom, håndverk og krigerkunst – til kappestrid. Arakhne vevet en billedvev så vakker at selv Misunnelsen ikke kunne finne noen feil ved hennes håndverk.
Da Athene ble klar over at hun hadde tapt, ble den greske gudinnen så overveldet av raseri at hun forvandlet Arakhne til en edderkopp (Grant & Hazel, 1973; Ovidius Naso, Feeny & Raeburn, 2004).
Den dag i dag spinner Arakhne sine vakre bilder for de av oss som er villig til å beundre hennes beskjedne kunst. Kanskje hennes fortelling kan låne litt sjarm til edderkoppen, denne undervurderte skapningen som vi elsker å hate.
4. Panacea: En kur for livet?
Panacea er et begrep som mange støter på når de studerer helsefagene. Ordet inngår vanligvis i vitenskapelige artikler, gjerne som en del av litt stive formuleringer av typen: «Det er således klart at mindfulness ikke er en panacea for mental uhelse» eller «skal vi således oppfatte bioteknologien som en moderne panacea eller en ny Pandoras eske?» Leseren av disse setningene sitter som regel igjen med spørsmålet: Hva i all verden betyr panacea?
Panacea er et gresk ord og kan oversettes som all-helbredende (Hoad, 1993) – altså et vidundermiddel. Innenfor gresk mytologi var Panacea datteren til Asklepios og Epione, altså guden for medisin og gudinnen for smertelindring (Karaberopoulos, Karamanou & Androutsos, 2012). Det ble sagt at Panacea hadde en eliksir som kunne kurere all verdens sykdom. I antikken og middelalderen var det en legitim beskjeftigelse å søke etter denne universalmedisinen (Grant & Hazel, 1973).
I dag vet vi at det sannsynligvis ikke finnes en panacea for livets smerter. Vi må derfor lære oss å akseptere at livet både er sykdom og lidelse så vel som kjærlighet og livsglede – det finnes dessverre ingen gresk gudinne som kan redde oss fra sykdom, alderdom, død og forvitring.
Men hvorfor i all verden trenger vi å vite dette?
Har du lest denne artikkelen til ende og fortsatt lurer på hvorfor vi trenger å vite noe om psykologiske fagords opphav, må jeg dessverre skuffe deg. Dette er ikke noe du trenger å vite – ei heller er det en språkviter som formidler, bare en glad amatør. Således er denne artikkelen ikke ment som sjampo, men som balsam!
Språket på sitt beste er en lek med ord.
Men du har i det minste vekslet tiden din mot et par hyggelige trivia – som jo kan komme til nytte neste gang du skal nå ordgrensen på emneoppgaven eller ønsker å imponere noen når dere har vinkveld.
Kilder
Caprona, Y. C. d. (2013). Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet. Oslo: Kagge.
Dixon, T. (2003). From passions to emotions: The creation of a secular psychological category. Cambridge: Cambridge University Press.
Dixon, T. (2012). “Emotion”: The history of a keyword in crisis. Emotion Review, 4(4), 338–344.
Grant, M. & Hazel, J. (1973). Who’s who in classical mythology. London: Weidenfeld & Nicolson.
Hoad, T. F. (1993). The concise Oxford dictionary of English etymology. Oxford: Oxford University Press.
Karaberopoulos, D., Karamanou, M. & Androutsos, G. (2012). The theriac in antiquity. The Lancet, 379(9830), 1942–1943.
Mazzucchelli, T., Kane, R. & Rees, C. (2009). Behavioral activation treatments for depression in adults: A metaanalysis and review. Clinical Psychology: Science and Practice, 16, 383–411. doi:10.1111/j.1468- 2850.2009.01178.x
Ovidius Naso, P., Feeny, D. & Raeburn, D. (2004). Metamorphoses: a new verse translation. London: Penguin.
Shakespeare, W. & Bjerke, A. (2002). Romeo og Julie. Oslo: Aschehoug.
Shakespeare, W., Bjerke, A. & Bilton, P. (1996). Som dere vil ha det. Oslo: Aschehoug.
Skårderud, F. (2013). Uro: en reise i det moderne selvet. Oslo: Aschehoug.
Walton, J. M. & McDonald, M. (2007). The Cambridge companion to Greek and Roman theatre. Cambridge: Cambridge University Press.