Den canadiske psykologen Joanne Dolhanty tilhører den første generasjonen av studenter som har lært emosjonsfokusert terapi av Leslie Greenberg. Siden har hun ekspandert hans metode og tilrettelagt den for å jobbe med familier.
Særlig foreldre til barn med psykiske helseproblemer har vært et viktig område for henne. Den legende og helsebringende kraften i å si unnskyld oppdaget hun gjennom dette arbeidet:
– Jeg brakte inn foreldrene til en klient med spiseforstyrrelser. Jeg ba dem om å tenke ut en god unnskyldning de skyldte henne, og så gå hjem samme kveld og gi den. Jeg trodde først dette ville være godt for klienten, men da foreldrene kom tilbake neste gang for å fortelle om hendelsen, var det de selv som sa «vi føler oss så mye bedre», sier hun til Psykologisk.no.
Vi må oppdage det vi allerede vet
Å ha velfungerende nære relasjoner er godt for den psykiske helsa. Og selv om foreldre flest er svært motivert til å gjøre det beste for sine barn, er det mange kompliserte følelser som kan stå i veien. Dette gjelder spesielt hvis barnet har en psykisk lidelse. Foreldrenes egen skyldfølelse og selvbebreidelse kan forpurre relasjonen og legge en ekstra bør på den lidendes skuldre. En god unnskyldning kan bidra til å fjerne denne blokkeringen.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Med tiden har det å lære seg å si unnskyld på en god måte, blitt en sentral del i Joanne Dolhantys program for emosjonsfokusert foreldreveiledning. Men hun presiserer at det ikke er såkalt psykoedukasjon de bedriver.
– I mine workshops handler det ikke bare om å lære folk noe. Vi tilbyr emosjonelle opplevelser slik at de kan oppdage, i seg selv, det de allerede vet.
Denne psykologistudenten og skribenten var heldig nok til å befinne seg i dansesalen Trolltog i Grieghallen på «Emotion Revolution»-kongressens siste dag og fikk oppleve en modifisert versjon av hennes emosjonsfokuserte lynkurs: I’m sorry. The emotional healing power of apologizing.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Unnskyldningens oppbygning
Dolhanty er slik man tenker at en emosjonsfokusert terapeut skal være. Hun ler med tårer i øynene. Hun glir sømløst mellom fagprat, selvutlevering og treffende vitser. Etter ti minutter i salen føler man nesten at man allerede kjenner henne. Hun advarer nå om at hun snart kommer til å slutte å prate. For her skal det oppleves.
Først må vi imidlertid lære oss å si unnskyld – i fem punkter.
- Fortell dem hva du sier unnskyld for.
«Jeg beklager at jeg spiste det siste kakestykket.»
- Si hvordan det du gjorde må ha påvirket dem.
Si: «Jeg vet hvor glad du er i kake, og at det er en viktig del av kveldsrutinen din å sette deg ned med et kakestykke i godstolen. Så jeg skjønner veldig godt at du ble lei deg for det.»
Ikke si: «Men jeg forstår ikke hvorfor du tar sånn på vei. Det var jo bare et kakestykke, det hadde gått helt fint for meg hvis du tok det siste.»
- Si unnskyld. Utrykk din anger, uten at du får det til å handle om deg selv.
Hvis du begynner å rakke ned på deg selv, oppmuntrer du den du sier unnskyld til, til å støtte deg istedenfor. Det tar vekk kraften fra unnskyldningen.
Si: «Unnskyld. Jeg angrer skikkelig på at jeg tok kakestykket ditt.»
Ikke si: «Ååh, unnskyld. Det er så typisk meg å gjøre sånne ting. Jeg er så dum og ubetenksom. Jeg er en forferdelig kjæreste.»
- Si det du skulle gjort istedenfor, og det du skal gjøre i fremtiden.
Si: «Neste gang jeg ser at det er et kakestykke igjen i kjøleskapet. Så skal jeg ikke ta det, men la det være igjen til deg. Jeg skjønner det nå.»
Ikke si: «Jaja, det var dumt av meg det her. Jeg skal prøve å skjerpe meg.»
- Anerkjenn reaksjonen deres.
Si: «Nå ser jeg at du er sint. Det forstår jeg veldig godt, for jeg gjorde noe som såret deg.»
Ikke si: «Hallo, ikke vær sint mer nå da. Jeg har jo sagt unnskyld!»
En unnskyldning som følger disse fem prinsippene, vil ifølge Joanne Dolhanty legge best mulig til rette for å lege uretten man har påført den andre.
I tillegg blir den som sier unnskyld, tvunget til å ta et ærlig oppgjør med sin selvbebreidelse og dårlige samvittighet, noe som vil kunne fjerne en blokkerende faktor i forholdet. Nå er det workshop-deltakernes tur til å prøve.
Ikke bare snakk om det
– Skriv den unnskyldningen dere trenger aller mest å høre fra en av foreldrene deres. Det finnes ikke det menneske som ikke trenger en unnskyldning fra foreldrene sine, kommanderer Dolhanty, og får nervøs latter tilbake.
Øvelsen er enkel og elegant: Ved å sette oss i våre egne foreldres sted får vi kjenne på følelsen av både å gi og få en god unnskyldning.
Vi fisker frem penn og papir, setter oss i våre foreldres stoler, og allerede ved steg to – Si hvordan det du gjorde må ha påvirket den andre – begynner det å knyte seg i magen. Å høre sin fars stemme formulere den unnskyldningen man vet man aldri kommer til å få, er en mektig opplevelse. Ved steg tre begynner tårene. Ved steg fire er de ikke til å stoppe. Når jeg løfter blikket fra den ferdige unnskyldningen, skjønner jeg at jeg ikke er alene.
Alle gråter naturligvis ikke, men her og der høres hark og snufs, og ikke et ansikt fremstår uberørt. Den nærmest freudianske klisjéen Dolhanty introduserte øvelsen med, virker å gjelde i dette rommet, for i den påfølgende debrifingen deles det villig vekk. Historier om tap, svik og manglende aksept fyller rommet. «Mamma aksepterer ikke livsvalgene mine», «Pappa sa aldri at han elsket meg». Kraftig kost for et rom fylt av fremmede.
Etter hvert glir praten umerkelig over i mer tekniske sider ved implementeringen av workshopens innsikter. Jeg våger likevel å påstå at de personlige erfaringene under denne workshopen var det viktigste.
Joanne Dolhantys oppskrift på en skikkelig unnskyldning kan være vel verdt å legge seg på hjertet.
