Sosial smerte og unnvikende adferd er vanlig ved sosial angst. Unnvikelsen skyldes frykt for å bli ydmyket eller latterliggjort, slik mange av disse i barndommen. Disse symptomene minner om posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Riktignok beretter få av pasientene mine med sosial angst om voldsomme traumer, men om barndommer fulle av sår. Deres ofte ubevisste strategi er å unngå det som minner om disse sårene: ydmykelser, krenkelser og utestenging. De prøver å unngå emosjonelle flashbacks, noe som er typisk for en PTSD-diagnose. De har en relasjonsskade som medfører tilknytningsvansker.
Kompleks PTSD regnes gjerne som den mest alvorlige varianten av PTSD og kan være vanskelig å behandle. Kompleks PTSD finnes gjerne hos mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn. De har ofte problemer på flere livsområder. De kan for eksempel ha problemer med å tolerere og håndtere følelser, være preget av selvforakt og mistillit til andre, og de har gjerne problemer med nærhet.
Psykoterapeuten og traumeeksperten Pete Walker har skrevet at hvis kompleks PTSD (som ennå ikke er en offisiell diagnose) ble fullt ut erkjent, ville svært mange diagnoser kunne elimineres fra diagnosesystemet. Han mener at emosjonell neglisjering av barnet alene kan væe en årsak til denne diagnosen, og at forakt for barnet ikke er uvanlig. Noen av mine pasienter beretter at de har opplevd slik forakt, og ikke sjelden har de i sin tur utviklet selvforakt: En ung kvinne forteller at faren ropte at han skulle ønske at hun hadde forblitt en sædflekk på lakenet. En mann i førtiårene forteller at helt siden han var liten gutt har moren fortalt ham at han er udugelig. Begge to har utviklet kompleks PTSD.
Pete Walker beskriver «kompleks PTSD med forlatthet» som enda en underdiagnose av PTSD. Jo mer neglisjering, kritikk og forakt pasientene har opplevd i barndommen, desto mer øker sannsynligheten for denne diagnosen. Diagnosen kan ses som et kontinuum. En hyppig fellesnevner er perfeksjonisme. Dette er interessant fordi dagens ungdomsgenerasjon ofte kalles generasjon perfekt.
Kan minne om «demon»-utdrivelse
Barn som ikke er blitt bekreftet som seg selv i oppveksten, utvikler ofte destruktive strategier for å føle seg elsket – dog ikke som seg selv, for det har de i stor grad gitt opp. Disse strategiene er automatiske og som regel livslange. Disse personene blir ofte selvoppofrende «people pleasers». De utvikler også strenge standarder (perfeksjonisme) for hvor flinke, snille og gode de skal være. De prøver ikke være bedre enn andre, men vil føle seg like verdifulle. De har ofte et trekk vi kaller negativ narsissisme: De er overopptatt av selvkritikk og bekymringer over hvordan de blir oppfattet av andre. Disse maskeradespillerne lever med en indre ensomhet og tomhet bak skammens mur. De er ofte deprimerte. Imidlertid er dette gjerne en forlatthetsdepresjon, en iboende tristhet preget av ensomhet, tomhet og ikke sjelden selvforakt og skam. Men dette er ikke normal skam, som vi trenger for å fungere i fellesskapet. Dette er toksisk skam.
Depresjonsbehandling opplever jeg ofte som «demon»-utdrivelse. Ikke sjelden er pasientene blinde for at deres indre «demoner» kan være uttrykk for ubevisste minner om foreldrenes kritiske, svikefulle, eller til og med foraktfulle holdning overfor det lille barnet de engang var. Lojalitet til foreldrene kan være medvirkende til denne «blindheten». Foreldrenes holdninger er nå internalisert, de er blitt en del av dem selv. Det sunne, selvhevdende barnet ble ikke møtt, og dets naturlige selvutvikling er blitt skadelidende.
Den amerikanske traumeeksperten John Bradshaw (1993–2016) skriver at toksisk skam handler om en overveldende følelse av å være vemmelig, stygg, dum eller uopprettelig defekt. Mennesker fylt av toksisk skam opplever overveldende selvforakt. Emosjonelle flashbacks er gjenopplevelser av barndommens opprivende og dype sår. Det er traumer skapt av deres foreldres – eller av andre næres – holdninger overfor barnet om at de fortjente forakt og «gapestokk».
Bekymrer seg over å ikke være flink nok
Toksisk skam kan altså oppstå utelukkende på grunn av konstant neglisjering av barnets mentale behov. Den kan oppstå selv uten fysisk eller seksuelt misbruk, som jo også er å forlate barnet. La oss se på de tre pasientvignettene Rebekka, Therese og Jonas:
Rebekka er en singel mastergradsstudent på 28 år. Hun beskriver at hun «gikk på tærne i barndomshjemmet». Hun vokse opp med en alenemor som var konstant ustabil. Rebekka turte sjelden å uttrykke egne sanne følelser og behov. Slik mistet hun muligheten for en sunn psykisk tilknytningsevne. Hvor er mor nå? tenkte hun. Hvordan kan jeg oppføre meg så hun ikke blir fryktelig sint og kjefter på meg fordi hun ikke syns jeg er bra nok?
Hun skammer seg over å være seg selv og passer alltid på å være sminket og blid, og hun bekymrer seg konstant over å ikke være flink nok på jobben. Hun er konstant redd for å bli avslørt. I starten av terapien var hun stadig redd for at (også) jeg skulle avsløre og bli sint på henne. Rebekka er nå trygg på at jeg er der for henne, og hun avslører en hemmelighet hun har skjult for alle: Hun bruker store summer på shopping. Slik får hun utladning for angsten, og slik føler hun seg verdifull en stakket stund – inntil dopaminrusen går over. Å ha en dyr veske, tenker hun, kan indikere at hun er rik – og dermed suksessfull, en verdsatt person. Men hun skammer seg ikke bare over at hun skjuler seg selv, men også over forsvaret mot å være seg selv, nemlig shoppingen. Den lindrer følelsen av å være forlatt og skamfull, men fører etter hvert til ny skam. Tomheten vedvarer og setter seg.
Min enda yngre pasient, Therese, ser ut som hun ikke kan gjøre en flue fortred. I første time forteller hun at hennes største frykt «er at hun skal oppfattes som slem». Jeg konfronterer henne med C. G. Jungs uttalelse om at «det er bedre å være hel enn god», at det er av ytterste viktighet for vår mentale helse at vi er oppmerksomme på, anerkjenner og klarer å uttrykke egne følelser, også de vanskelige som sinne, grådighet, skam og sjalusi. Hun spør så: Kan jeg være meg selv hvis jeg ikke bare er god?
Therese opplever at foreldrene er glad i henne. Men moren sliter selv med å føle seg god nok. Gjennom oppveksten følte Therese at hun ikke var bra nok. Hun fikk stadig beskjed om å trene mer og spise mindre og sunnere, samtidig som hun fikk mye positiv oppmerksomhet for skoleresultatene. Da hun opplevde at hennes meninger ikke var interessante nok for foreldrene, passet hun på å ikke å holde ordet for lenge, noe hun har fortsatt med også overfor venner og andre. Hun er redd for å være til bry, som er noe kvinner skammer seg mest over.
Etter avsluttet bacheloroppgave hadde Therese lyst til å bruke en uke på «ingenting», men hun hadde først og fremst veldig lyst til å gå på kafé og kose seg og treffe venner. Istedenfor ble hun sittende hjemme og se på TV. Hun fryktet at hun kunne bli avvist, avslørt som lite spennende (som i barndomshjemmet). Sittende alene overspiste og spydde hun i flere dager. Etter et par dager følte hun seg ensom, tom og ikke minst skamfull. Thereses indre tomhet representerte hennes sult etter å bli tatt i mot, om å være ønsket og beundret. Disse behovene var skambelagte og farlige, og hun fryktet de kunne føre til utålelig avvisning. Hun erstattet følelsene og behovene sine med mat, som endte i oppkast og ytterligere skam.
Livredd for sjefen
Jonas er snart femti år. For et år siden avslørte han for meg og samboeren sin at han ble voldtatt 12 år gammel. Jonas ble konstant foraktet og neglisjert av foreldrene gjennom barndommen. Han unngår nære relasjoner, mangler tillit til nesten alle, og han er sårbar for avvisning og kritikk. Han bruker konstant jobbing og alkohol som en buffer mot følelsen av forlatthet.
Erfaringer jeg gjorde meg med Jonas, ga meg en dypere forståelse av forlatthet og toksisk skam. Jonas ble sykmeldt pga. en arbeidskonflikt. Fordi han mangler tillit til sjefen, innkalte jeg henne til møte sammen med Jonas. Der tok Jonas mot til seg, og med skjelvende stemme og hender formidlet han at han ville fortelle om sin «skjøre» psyke og hvordan den kunne spille en rolle i konflikten. Sjefen avbrøt ham umiddelbart og sa hun ikke var psykolog. Jonas ble satt ut resten av møtet. I de påfølgende dagene var han lettere suicidal.
I samtalen med ham noen dager senere ble han rasende på meg. Jeg hadde forsiktig spurt ham hva han kunne bidra med i konflikten. Dette tok han som kritikk. Gjennom terapien hadde han alltid vært høflig og var heller redd for å være til bry. Nå utbrøt han med kraftig stemme at jeg hadde vært livredd for sjefen, og at han følte seg alene og naken.
Jeg påpekte urimeligheten av at jeg skulle være livredd – at det var en projeksjon av hans egen frykt og forlatthetsfølelse, og at han følte at jeg ikke var der for ham. Jonas innså selv at han hadde dissosiert.
Jonas opplevde emosjonell flashback fra egen oppvekst. Sjefen tok foreldrenes sted – selv om Jonas var godt voksen. Han opplevde å bli snakket til som et barn som foreldrene ikke hadde respekt for. Og ikke minst følte han seg helt alene, selv om jeg var der for ham – en ytterligere gjenopplevelse av den forlattheten han opplevde i barndommen. Der i terapirommet forstod Jonas at han hadde opplevd emosjonelle flashbacks. Disse få timene der ble til ytterligere vekst. I samspillene med meg og med sjefen hans hadde han fått en emosjonell erkjennelse, et nytt innblikk i hvordan barndommens sår fortsatt påvirket hans voksne liv.
Tapt i emosjonelle flashbacks
Pasientenes flashbacks er gjerne sterkt emosjonelle og smertefulle. De oppstår ofte plutselig i sosiale settinger, og de er oftest preget av episoder med frykt og/eller desperasjon. De er forlengede regresjoner (tilbakefall) til skremmende episoder i barndommen. Den sterke smerten den fører med seg, skyldes at den indre kritikeren overstrømmer dem med toksisk skam. Dette hindrer dem i å søke den nødvendige støtten og trøsten de trenger. Istedenfor blir de overveldet av en ydmykende følelse av å være defekt. De befinner seg i opplevelsen av å være isolert og forlatt.
Dette er pasienter som i stor grad fyller kriteriene for et mangfold av offisielle diagnoser. Det mest dekkende vil være å si at de har en tilknytningsforstyrrelse. Terapeutens viktigste bidrag for disse pasientene er å skape en opplevelse av trygghet slik at de kan fortelle om sine opplevelser av skam. Økt tillit hos pasientene skal få dem til å gå fra frykten for å bli avslørt til å være selvavslørende, noe som er ytterst nyttig for bedring.
Pete Walker skriver at pasienten ofte forblir tapt i sine emosjonelle flashbacks. Han hjelper pasienten til å se at de har ulike forsvar mot det de oppfatter som uhåndterbare følelser, hvordan de avsporer egne følelser. Disse er gjerne både primitive og selvskadende. En type forsvar, som kalles kamp, ser jeg ikke så ofte. Her finner vi en narsissistisk selvberettigelse, pasienter som opphever seg selv overfor andre. Jeg ser vanligvis flukt, som er preget av tvang. Her er arbeidsnarkomani, sexavhengighet og rusmiddelmisbruk vanlig. Ved frys er det vanlig at følelsene blir numne, og dissosiasjoner er vanlig, for eksempel overdreven soving og overopptatthet av TV-titting. Ved medavhengighet (fawn) avviser pasienten seg selv og oppfører seg underdanig. Underkastelse kan relateres til frykt, mens selvoppofrelse oftere relateres til skyldfølelse.
En minister mot ensomhet
Det sies at vi lever i ensomhetens tidsalder. I Norge anslår man at 800 000 mennesker opplever ensomhet, og den britiske statsministeren Theresa May opprettet nylig et «departement mot ensomhet». I vår narsissistiske kultur er vi overopptatt av at andre skal speile oss, og konkurransen oss mennesker imellom er hard. Fellesskapet forvitrer. Behovet for omsorg, som jeg anser som kanskje det viktigste behovet vårt, har dårlige kår. Markedskreftene, derimot, vinner stadig mer terreng.
Mange i «generasjon perfekt» sliter med depresjon. Kanskje er dette egentlig forlatthetsdepresjoner.
Jeg startet dette essayet med Erich Fromms visdomsord om ensomhetens fengsel, ord som synes å være stadig mer gyldige. Mange i «generasjon perfekt» sliter med depresjoner. Kanskje er dette egentlig forlatthetsdepresjoner. Og kanskje er sosiale medier en vesentlig årsak. En tidligere Google-ansatt, James Williams, har uttalt til Dagsavisen at oppmerksomhetsøkonomien, som sosiale medier er en del av, driver oss fra hverandre. At ved å fange oppmerksomheten vår, påvirker den våre handlinger og dermed hvem vi er – selve vår identitet.
Vi er blitt alene sammen, og vi drives stadig mer fra hverandre. Vi er i ferd med å forlate hverandre – og oss selv.
Kilder
Bradshaw, J. (2005). Healing the shame that binds you. Deerfield Beach, FL: Health Communications, Inc.
Fromm, E. (2003). Om kjærlighet. Oslo: Cappelen.
Huseby, T. (2015). Alene naken. Hvorfor er vi redd for å være oss selv? Oslo: Cappelen Damm.
McWilliams, N. (1994). Psychoanalytic diagnosis. Understanding personality structure in the clinical process. New York, NY: The Guilford Press.
Vesaas, H. M. (1955). I ein annan skog. Oslo: Aschehoug.
Walker, P. (2013). Complex PTSD: From surviving to thriving. North Charleston, SC: CreateSpace.
Young, J. L. & Klosko, J. S. (2008). Gjenvinn livet ditt. Oslo: Stiftelsen Helse og Rehabilitering.