Amerikanske Janina Fisher er et varmt menneske. Bak det kjølige navnet sensorimotorisk psykoterapi står en dame som vet å bruke språkets superlativer. Den San Francisco-baserte psykologen sparer heller ikke på lovordene når hun beskriver hvordan hun har opplevd «Emotion Revolution» i Bergen.

– Dette er kanskje den vakreste konferansen jeg noensinne har vært på. Foredragsholderne er stimulerende, men har ulike nok syn til at det skaper den produktive gnisningen vi trenger, slik at ikke alt bare blir søtt og hyggelig.

Hun beskriver sitt eget syn på psykoterapi som utledet fra et organistisk prinsipp.

– Mennesker er selvlegende. Hele tiden pågår en prosess der vi forsøker å leges og løse problemer. I sensorimotorisk psykoterapi prøver vi kun å legge til rette for denne prosessen, sier hun.

Kroppen som verktøy

For Fisher er menneskekroppen den beste ressursen for å få tilgang til følelsene. Gjennom oppmerksomt nærvær i terapirommet får hun klientene til å bli kjent med hvordan kroppen signaliserer følelser. I tillegg tar hun i bruk et bredt intervensjonsapparat for å få klienten til å kjenne på hvordan variasjoner i blant annet holdning og pust påvirker deres følelsesmessige prosesser. Slik blir klienten kjent med sine egne følelser, og kan bruke dem til å lege seg selv.

Å kjenne på følelsene er imidlertid ikke nok, fremhever hun. Man må også forstå hva de prøver å få oss til å gjøre, og hvordan de kan hjelpe oss til å overleve. Hun eksemplifiserer dette med hvordan hun ser på sinne i terapirommet:

– Jeg gjør en øvelse med klientene mine: Når sinne oppstår i rommet, ber jeg dem legge merke til når det eneste de gjør er å blåse det ut.

Hun demonstrerer en slik utblåsning gjennom å vifte med armene, og slå i bordet med hendene.

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

– Når de gjør det på denne måten, forteller de gjerne at de får en god følelse etterpå. Det blir en form for renselse; katarsis. Men hvis jeg ber dem forstille seg at de bruker dette sinnet til å skyve noe veldig tungt, slik at de kjenner energien som ligger i sinnet deres, da forteller de meg gjerne at de føler seg sterke, at de kjenner i kroppen at de er i stand til å forsvare seg selv. Det er det som er meningen med sinne.

– Vi må vektlegge hva følelsene er ment å gjøre for oss. En katarsistilnærming ser ikke ut til å produsere noen varig endring.

Terapi på klientens premisser

Når samtalen ledes inn på hva hun føler hun kan lære av de andre retningene på «Emotion revolution»-kongressen, kommer det frem at hun har delte meninger om måten de andre foredragsholderne går frem på i terapirommet.

– Jeg opplever at jeg har store fellestrekk med Diana Foshas fremgangsmåte innenfor akselerert erfaringsbasert dynamisk psykoterapi. I tillegg deler den emosjonsfokuserte psykoterapeuten Leslie Greenberg og jeg mange oppfatninger om hvordan man bør arbeide med følelser. Spesielt ideen om å følge den grunnleggende smerten hos klienten dit den måtte lede. Jeg har derimot store vansker med å tilnærme meg Allan Abbass og intensiv dynamisk korttidsterapi. Hans måte å arbeide på er diametralt motsatt fra min.

Hvordan da?

– Det er altfor konfronterende. Jeg synes det var dypt forstyrrende å se terapivideoene hans.

– I sensorimotorisk psykoterapi hjelper vi pasienten med å arbeide med sine egne følelser, slik at de får styring over dem, heller enn å gjøre følelsen så overveldende at man ikke kan vite om pasienten fortsatt er i stand til virkelig å føle dem.

– Terapirelasjonen er en ømfintlig relasjon. Det at terapeuten sitter med en agenda for terapiforløpet er etter mitt skjønn en voldelig handling.

Kritisk til intensiv dynamisk korttidsterapi

Janina Fisher utdyper med å fortelle om hvordan hun ville jobbet med gråt i terapirommet.

– Jeg har hundrevis av klienter som kommer og spør meg hvorfor terapeuter de har jobbet med tidligere alltid sier at det er bra når de sørger i rommet. De sier «bra, slipp det ut», noe som viser en manglende anerkjennelse for at det ikke er en god ting for pasienten i øyeblikket. Vi klapper hendene sammen og feirer deres sorg, men for pasienten er det ikke godt.

– I sensorimotorisk terapi forsøker vi å være der med pasienten i deres smerte, hjelpe dem å puste, slappe av, og la smerten komme gjennom på en god måte, mens vi speiler deres føleser. Vi fokuserer på sorgprosessen når den kommer, uten å tvinge den frem. Jeg opplever at det i Allan Abbass sitt arbeid er en insisterende, direktiv tilnærming der man tvinger det vonde frem og sier dette er bra for deg. Som om vi vet best. For meg er det en voldelig måte å arbeide på.

Dette gjør det vanskelig for henne å se for seg å integrere direktive elementer fra intensiv dynamisk korttidsterapi i sin egen terapi. Hun avslutter allikevel diplomatisk:

– Det er ikke så viktig at vi foredragsholdere kommer til enighet og integrerer hverandres syn på ting. Det viktige er at vi representerer de forskjellige synene, slik at tilhørerne og fagmiljøet kan ta en bit herfra og en bit derfra. Klientene våre trenger at vi er i stand til det. De kommer til oss for å leges, ikke for et sett med initialer, sier Fisher. Og viser til alle terapiretningenes hang til å forkorte navnene sine til forbokstavord: ACT, AEDP, CFT, EFT, ISTDP og SMP.