Hva ligger bak en doktorgrad?

Jeg jobbet som familieterapeut innenfor psykisk helsevern for barn og unge da jeg ble invitert inn i et forskningsprosjekt. Oppgaven besto av å samle inn data og være veileder for andre kollegaer som ble involvert i datainnsamlingen.

Med tiden fikk jeg lyst til å forske selv. Jeg ble nysgjerrig på hvordan data blir til forskning. Hvordan forskningsprosessene virker i praksis og hvordan vi med hjelp av de dataene vi samler inn, kan øke vår forståelse. Ja, ikke bare øke vår forståelse for den terapien vi bedriver, men kanskje også forbedre den.

Jeg brukte kvelder og helger til å skrive prosjektsøknader og sendte dem inn i håp om å få støtte til å gjennomføre prosjektene jeg beskrev. Stadige avslag lærte meg gradvis hvordan slike prosjektsøknader bør se ut, og ikke minst hvordan de ikke burde se ut.

Det tok noen år, men med hjelp fra kollegaer ble en prosjektplan til slutt godkjent, og finansiering kom på plass. Dette var i 2016. Nå er jeg omtrent halvveis i ph.d.-utdanningen, og dermed også halvveis i prosjektperioden. Det er mye å lære og ikke minst mye å lese – og mange ting å ta stilling til:

Hva skal man lese, og ikke minst når er det lurt å lese hva?
Hvor mye forventes det at jeg skal delta på?
Når er et artikkelutkast godt nok til å sendes inn?
Hvordan skal en avhandling se ut, og hvordan er det lurt å jobbe seg frem til et ferdig resultat?

Jeg har hatt mange slike spørsmål underveis, men sannheten er at det er minst like mye jeg ikke har spurt meg selv om, og som jeg i ettertid tenker at jeg burde ha spurt noen om. Man kan lære mye av å snakke med veileder og medstudenter, men på veien har jeg også funnet noen bøker som jeg har hatt god hjelp av.

Det er spesielt to bøker som har hjulpet meg nå i det siste, og som jeg derfor konkret vil omtale i denne kronikken.

En verdifull bok for stipendiater

Den første er boken Ph.d – en veiviser av Silje Bringsrud Fekjær (2018). Jeg er temmelig sikker på at hvis jeg hadde lest den for noen år siden – noe som åpenbart ville vært umulig siden den ble utgitt først nå i 2018 – ville jeg ha vært bedre forberedt på hva som ventet. Fekjær beskriver hvordan man skriver prosjektskisse, søker om stipend og ikke minst finner ut av om dette med ph.d. i det hele tatt er noe for en. I boken presenterer hun både fakta og forskning, men Fekjær byr også på egne erfaringer fra stipendiat-tiden, og ikke minst sin erfaring som veileder for mange ph.d.-stipendiater.

Hun gir oss blant annet innsikt i normale arbeidsbetingelser for stipendiater og mulighetene etter endt forløp. Noe av dette ble jo litt i seneste laget for meg å lære om, men det hjalp meg å feste ord og begreper til prosessen jeg hadde vært igjennom, og slik få ryddet i erfaringene mine.

Fekjær forteller om både gode og kompliserte samarbeid med veiledere: Det kan være veiledere som er for opptatt til å lese igjennom det man skriver og veilede kandidaten videre, eller som har for sterke ønsker om å drive ph.d.-prosjektet i retning av egen forskning, altså en annen retning en kandidaten selv hadde tenkt. Her gir boken oss konkrete gir tips til hva man kan gjøre. Ifølge norsk forskning har en av ti byttet veileder underveis i ph.d.-løpet, mens 15 % har vurdert det, men likevel ikke gjort det. Fekjær råder flere til å ta tak i problemet og faktisk bytte veileder, spesielt når veileder ikke følger opp. Heldigvis for meg har jeg et godt forhold til mine veiledere, men jeg mener det er verdifullt at slike problemer løftes frem og belyses.

Som ph.d.-kandidat er det mye som skal skrives, det er på en måte et langt skrivekurs. Man skal lære seg å delta i den akademiske debatten, en debatt som i stor grad foregår gjennom skrevne tekster. Tekster leses, skrives og kommenteres, før det igjen leses, skrives og kommenteres. Det er en slitsom prosess, men den er samtidig veldig lærerik.

Fekjær tar opp denne prosessen og beskriver hvordan den fungerer, og kommer også med tips til hva man kan gjøre når man står fast og har lyst å gjøre alt annet enn å skrive om teksten for n-te gang. En metode som fungerer godt for meg, er å sette frister. Jeg avtalte tidlig med veilederne at jeg skulle levere noe ny tekst til dem hver måned. Flere ganger har jeg gitt meg selv kortere frister for å få fremdrift.

En annen metode er å skifte fokus, for eksempel ved å skrive på en annen del av en artikkel, eller gjøre om deler av teksten til en presentasjon. Det har også vært nyttig for meg å legge bort arbeidet og lese noe i tilknytning til det jeg skal skrive om, og slik fått utvidet kunnskap eller innspill om tematikken.

En viktig bok for skriveprosessen

Nærmest ved en tilfeldighet kom jeg over boken Slipp ordene løs av Sissel Lie (2012). Å lese den hjalp meg til å finne inspirasjon til å skrive, og forstå ulike skrivestiler. Jeg tilegnet meg konkrete metoder for å utvikle en god tekst. Lie gir flere eksempler på gode og mindre gode tekstavsnitt og forklarer på en tydelig måte hva som skiller dem fra hverandre, noe som for meg var svært lærerikt. Jeg regner meg ikke som en god skribent ennå, men jeg vet at jeg er langt bedre nå enn hva jeg var for bare noen få år siden.

Man kan si at Slipp ordene løs er delvis rettet mot ph.d-kandidater, men den beskriver hovedsakelig det å finne inspirasjon og kreative måter å få ordene til å flyte og jobbe for oss på i stedet for mot oss. Der fant jeg også en teori om hvorfor jeg opplevde noen tilbakemeldinger som mer nyttige enn andre. Lie beskriver at den som jobber med å utvikle en tekst, har behov for ulike typer tilbakemelding på ulike tidspunkt i skriveprosessen. Selv om dette er opplagt for meg nå, var det ikke det før jeg leste hennes beskrivelse av det.

Min erfaring er at det jeg trenger mest tidlig i skriveprosessen, rett og slett er oppmuntring til å skrive mer, og kanskje tips til flere perspektiver. Kommentarer som gjelder oppbygging av argumentene, setningsbygning og ordvalg, blir viktigere på et senere stadium. Hvis det blir mye retting av setninger og detaljer tidlig i prosessen, kjenner jeg at det er lett å miste motivasjonen, og det blir vanskeligere å være kreativ og utvikle den gode teksten.

Mitt ph.d.-prosjekt handler om par og familieterapi og endring i slike terapiforløp. Jeg skal blant annet undersøke endring i arbeidsevne, familiefungering og parfungering etter deltakelse i terapi. Siden det ofte er et par eller en hel familie som kommer til familieterapi, skal jeg også undersøke om denne bedringen gjelder for alle i familien eller bare for den eller de som er henvist.

Videre skal jeg undersøke om vi på et tidlig stadium kan identifisere de familiene som ikke ser ut å få hjelp av behandlingen vi tilbyr, for sannheten er jo at ikke alle får hjelp. Jeg vet ikke hvor mange fagartikler jeg har lest, men jeg kjenner etter hvert at jeg har fått et visst grep på fagfeltet – hvilke diskusjoner som foregår og hvem som er de mest fremtredende forskerne innenfor de ulike diskusjonene.

Hva betyr «Cohen, 1988»?

I tillegg til å lese artikler og bøker som er direkte rettet mot mitt spesialfelt har jeg måttet lese en hel del annen litteratur. Noen ganger har jeg måttet lese både kapitler i bøker, artikler og til og med hele bøker for å virkelig forstå et begrep. For eksempel brukes begrepet effektfaktor i mange artikler, og da ofte uten noen forklaring annet enn å henvise til Cohen (1988). Det virket dermed opplagt at alle forstod hva det var. Litt mer problematisk ble det når jeg selv skulle bruke det i en artikkel.

Jeg fant ut at den referansen alle brukte – «Cohen, 1988» – egentlig var en bok som inneholder mange ulike måter å beregne effektfaktor på. Det var overhodet ikke bare en enkelt anbefaling for hvilken formel man bør bruke. Jeg gikk dermed tilbake til flere av artiklene jeg hadde lest, og fant ut at det som virket så opplagt når jeg leste det første gang, ikke var det allikevel. Det er mange slike bakenforliggende ting man må finne ut av når man skal inn i denne forskerverdenen og bli en aktiv bidragsyter i fagdiskusjonene.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp med å lese så mange bøker om statistikk som jeg nå har gjort. Forskningsprosjektet mitt er kvantitativt, og siden jeg hadde begrenset kunnskap om statistikk da jeg startet, fant jeg noen korte og lettleste bøker som hjalp meg i gang (f.eks. Rowntree, 2003 og Greasly, 2008). Etter hvert har det blitt mer og mer avanserte bøker, og for tiden leser jeg om bayesiansk statistikk (Kruschke, 2015), som jeg synes er uhyre interessant, men som var helt ukjent for meg for bare noen måneder siden.

Svært mye av det jeg leser, resulterer i det jeg velger å kalle skjult kunnskap. Det er kunnskap som sjelden blir skrevet direkte ut i en tekst, men som ligger bak teksten og gjør det mulig for meg å skrive det jeg skriver. Den blir nok aldri oppdaget av andre enn de som selv besitter den samme, eller lignende, skjulte kunnskapen.

Det er, som leseren nok forstår, svært mye en ph.d.-kandidat skal lese og prosessere. Kan man da prioritere å lese litteratur på siden av det man «egentlig» skal fordype seg i? Jeg mener at man ikke bare kan, men må gjøre det.

Kan spare en for frustrasjon

Fagartiklene gir innsikt i kunnskapen på fagfeltet, hvem som er de mest fremtredende forskerne, hva diskusjonen handler om og hvor uenighetene råder. I tillegg beskriver de hvordan kunnskap formidles innen mitt fagfelt: hvilke tidsskrifter som er mest rådende, hvordan artiklene og argumentene bygges opp og hvordan teorier tolkes og statistiske metoder anvendes. Dette er uunnværlig kunnskap på veien til å bli en fagperson som selv skal delta i disse debattene. Man tilegner seg ikke denne kunnskapen bare ved å lese andres arbeider, men også når man jobber med å skrive fagartikler selv, ikke minst siden dette som oftest gjøres i samarbeid med andre, ofte mer erfarne, forskere.

Bøker som Ph.d. – en veiviser og Slipp ordene løs har vært virkelig nyttige hva angår å sette forskningsprosjektet og skriveprosjektet inn i en større sammenheng. Fekjærs bok beskriver og setter ord på prosessen med å skrive artikler og hva som skjer når en artikkel er sendt inn til et tidsskrift og redaksjon og fagfeller skal kommentere, og hvor vanlig det er med avslag og krav om endringer osv. Dette er kunnskap man ikke finner i noen av fagartiklene. Jeg sier det igjen: Hadde jeg fått lest denne boken tidligere, ville det virkelig spart meg for en del frustrasjon.

De siste årene har jeg vært så heldig å få være medforfatter og eneforfatter av fagfellevurderte artikler, i tillegg til å skrive noen kapitler til forskjellige bøker – uvurderlige erfaringer. Altså har jeg lært mye gjennom dette, men det som har hjulpet meg å systematisere erfaringene mine, er bøkene til Fekjær og Lie. De har lært meg å kjenne igjen og finne gjennomtenkte begreper for det jeg har erfart, og også det jeg trolig vil komme til å erfare. Disse bøkene har også gjort meg i stand til å lese fagartikler på en annerledes måte, for eksempel for å undersøke hvilke grep de bruker for å bygge opp argumentasjonen.

Har gitt meg større klarhet

I boken Ph.d. – en veiviser råder Fekjær stipendiater til å fokusere på arbeidet med prosjektet sitt og si nei takk til de mange og fristende tilbudene som dukker opp underveis. Det kan være tilbud om å presentere på konferanser, skrive bokkapitler, bidra på prosjekter med anerkjente forskere osv. Det er et godt råd skal man komme i mål i tide, men jeg må nok innrømme at jeg hittil ikke har fulgt dette rådet selv, fordi selv om det å skrive bokkapitler, artikler og presentere på konferanser har vært tidkrevende, så er det også svært lærerikt. Jeg også sagt ja til å være sensor for masteroppgaver for å få et annet blikk på fagtekster, ettersom jeg da må vurdere tekstene ut fra gitte kriterier. Dette har hjulpet meg til å få mer klarhet i hva som er rammene vi jobber innenfor, og større innsikt i hva det er som gjør en tekst tydelig og klar og hva som kan bidra til å forkludre den.

Som ph.d.-kandidat er det mye som skal skrives, det er på en måte et langt skrivekurs.

Ordenes og semantikkens betydning har blitt viktigere og viktigere for meg i tiden som ph.d.-kandidat. Det er kanskje naturlig siden man – i hvert fall i min del av akademia – skal forsøke å uttrykke seg mest mulig presist og komprimert. Da er det selvsagt viktig å bruke ord som er klare og helst ikke åpner opp for misforståelser. Å kunne uttrykke seg tydelig, klart og avgrenset er en egenskap jeg selv setter pris på i tekster jeg hører eller leser. Jeg håper jeg selv kommer dit en dag, aller helst før jeg er ferdig med prosjektperioden!

Selv om Fekjær beskriver ting jeg allerede har opplevd, er det selvsagt noe viktig som gjenstår. Et hvert ph.d.-løp skal åpenbart avsluttes, og det helst innen planlagt tid. For min del betyr det om omtrent ett og et halvt år. Fekjær beskriver hvordan man vurderer om det er tid for innlevering av avhandlingen, hvor den altså blir overlatt til komite som skal vurdere om arbeidet er godt til å bli godkjent.

Det jeg da har å se frem til, er å måtte vente i spenning i flere måneder før jeg får beskjed om hvorvidt jeg må skrive om store eller mindre deler, eller kanskje får vite at jeg har levert et produkt som er godt nok for disputas. Hva som så vil møte meg ved disputasen, har jeg lært gjennom å høre på erfaringer fra de som har gått foran, ved å delta på disputaser og ved å lese nettopp boken Ph.d. – en veiviser.