Psykoterapikonferansen «Emotion Revolution» går av stabelen i Bergen denne uken. Den fire dager lange konferansen har som mål å skape et felles forståelsesgrunnlag for emosjoner i psykoterapi.

Psykologisk.no fikk en prat med en av de seks forgrunnsfigurene under konferansen, den canadiske psykologen og forskeren Leslie Greenberg, som gjennom sitt arbeid med emosjonsfokusert terapi har vært en av de viktigste pådriverne for den pågående kursendringen i psykoterapien.

For ham er det viktig at følelsene blir tatt på alvor, ikke bare som negative symptomer som skal behandles vekk, men som kjernefenomener som er sentrale for den terapeutiske prosessen.

Hva er dine forventninger til konferansen?

– Jeg har en forhåpning om å oppnå en form for integrasjon, men det er et stort perspektivmangfold i foredragsholderne. Så det ender nok i en slags salat, heller enn et forent perspektiv. Jeg håper likevel at dette kan bidra til å bringe følelsene mer i forgrunnen i psykoterapien. Jeg kommer nok til konferansen som representant for det perspektivet som er mest fokusert på emosjoner, de andre retningene vektlegger deres rolle annerledes.

Hva er ditt syn på følelsenes plass i psykoterapien per i dag?

– Det har definitivt vært en kursendring i det siste tiåret. Feltet har lenge vært og er fortsatt dominert av kognitiv atferdsterapi. Ved at vi har skapt et evidensgrunnlag rundt emosjonsfokusert terapi, har feltet som helhet blitt nødt til å rette oppmerksomheten mot emosjonenes rolle.

Utfordrer kognitiv atferdsterapi

Siden årtusenskiftet har alle de dominerende terapiskolene i varierende grad endret seg for å gi mer plass til følelsene, men Greenberg mener spesielt kognitiv atferdsterapi fortsatt har en lang vei å gå.

– Kognitiv atferdsterapi jobber fortsatt med emosjonsregulering og har som sitt primære fokus å styre følelsene. Selv i eksponeringsterapi, hvor man aktivt aktiverer emosjonene, er målet å redusere negative følelser til det punktet hvor man i grunnen har blitt kvitt dem, eller akseptert dem som de er. Dette blir for meg å underkjenne den viktige informasjonen følelsene har å gi. Jeg mener målet i stedet bør være å jobbe med følelsene, lytte til dem, for til slutt å kunne transformere dem.

Greenberg forteller om en pasient som etter over et tiår i terapi aldri hadde blitt spurt direkte om den emosjonelle smerten hun gikk med. Hun hadde blitt sendt til ferdighetsprogrammer og sinne­mestrings­programmer, men ingen hadde hjulpet henne å identifisere den sentrale følelsen av å ha blitt forlatt, noe som hadde plaget henne siden hun var liten.

– Det er et viktig skille mellom ferdighetstrening og det å tilrettelegge for menneskelig vekst. I kognitiv atferdsterapi lærer du ferdigheter som er nyttige, men de kan ikke gi denne dypere endringen. Jeg lar meg ikke engasjere av ideen om at man kan «ferdighetstrene» seg til helse.

Der Greenberg ser store forskjeller mellom sitt syn og det som kognitiv atferdsterapi forfekter, ser han flere likhetstrekk i den psykodynamiske tradisjonen.

– Også innenfor intensiv dynamisk korttidsterapi og andre dynamiske retninger ser man dette forsøket på å komme til den smertefulle følelsen, og fokuset på prosessen fra øyeblikk til øyeblikk. Forskjellen fra emosjonsfokusert terapi ligger mer i metoden. Slik jeg ser det, er de mer konfronterende og teoridrevet. De går inn med en slags antakelse på forhånd om hvilket emosjonelt sted det er pasienten må komme til. I emosjonsfokusert terapi er vi mer opptatt av å la klientens følelser i øyeblikket være kompasset.

Tror på en ny organisasjon

For Greenberg er det emosjonene som oppstår først i oss, de oppstår før de når oppmerksomheten og før våre kognisjoner.

– Våre bevisste tanker og holdninger til verden er i stor grad det bevisste jegets forsøk på å forstå og gi mening til følelseslivet vårt. Følgen av dette premisset blir derfor at man må forstå hva emosjonene forsøker å si en for å kjenne seg selv – og oppnå varig terapeutisk vekst. Dette synet deles ikke av alle på psykoterapifeltet og er en av kildene til den fortsatte uenigheten om følelsenes natur og rolle i terapirommet.

Er du optimistisk med tanke på å oppnå integrasjon mellom de ulike terapiskolene?

– I det lange løp er jeg optimistisk, men på kort sikt er jeg ikke det. På grunn av de nåværende teoretiske uenighetene tror jeg fortsatt det kan være vanskelig å oppnå full integrasjon av perspektiver. Jeg håper likevel at møtet i Bergen kan markere starten på en ny organisasjon: et «society of emotion focused therapies», som kan trekke elementer fra alle de ulike perspektivene på følelser.