Kan man rømme fra den sosiale angsten?

– Alle er redd for å bli bedømt!

På et kontor i et gulmalt trehus på en enorm eiendom i Modum kommune i Buskerud sitter mannen som fremfor noen har svar. Asle Hoffart er en av Europas ledende eksperter på ulike angstlidelser, med spesialkompetanse på sosial angst.

Hoffart siterer den eksistensialistiske filosofen Jean-Paul Sartre: «Helvete – det er de andre».

– I bunnen av sosial angst ligger frykten for å dumme seg ut – å få en negativ dom. Men i tillegg har sosial angst frykten for skammen i seg. Skammen over å skulle gjøre noe klønete, dumt og uverdig. Det ligger også en usikkerhet der. Man kan aldri vite hvordan andre vil oppfatte en. Den andre har en frihet som utgjør en trussel en ikke kan få oversikt over. Så sosial angst er også usikkerheten for hva andre mener og tenker, sier Hoffart.

Frykt og trussel. En kamp. Retorikken er nesten krigersk. Ikke rart folk får angst. Men Hoffart er opptatt av å alminneliggjøre det hele. For det første: Sosial angst er naturlig. For det andre, og kanskje mer grunnleggende: «Angst» som begrep og diagnose har fått et ufortjent frynsete rykte, mener han. Vi har en tendens til å se angst som en svakhet. Men angsten er i utgangspunktet sunn. Den setter kroppen i alarmberedskap når vi værer fare. Vi får økt pust og hurtigere hjerteslag, slik at vi skal handle sterkt og raskt. Vi blir bleke, fordi blodet går til musklene.

Sentralt i sosial angst er frykten for å vise angstuttrykk, som å se redd ut, skjelve, svette eller rødme. Derfor bygger man seg gjerne opp bevisst eller ubevisst et nett av trygghetsstrategier. Som å holde et glass med øl eller en kopp kaffe med to hender i frykt for å miste det. Som å se ned eller unngå for mye lys for å unngå å eksponere rødming. Eller å legge armene i kors for at ingen skal se svetteringer under armene.

Selv snakker Hoffart like gjerne om sjenanse som sosial angst. Han mener det er det samme fenomenet, og at vi alle har et større eller mindre snev av det. Den sosiale angsten er full av graderinger og glidende overganger og kan være situasjonsbetinget.

Forskjellen på sosial angst og introversjon

Sosial angst, eller sjenerthet, og introversjon («introverthet») er beslektet og til dels overlappende, men likevel ikke det samme, ifølge fagfolk. Mens førstnevnte handler om frykt for, i enkelte tilfeller nærmest forventning om, negative reaksjoner, å bli dømt nord og ned, liker introverte best å være i eget selskap uten for mange sosiale stimuli. Det finnes rolige, men engstelige, introverte. På samme måte kan personer med typiske ekstroverte personlighetstrekk ha en liten stygg én på ryggen i visse situasjoner. Noen kan danse på bordet på en lørdag, men føle seg syk av redsel for å få ordet under morgenmøtet på jobb på mandag.

«Introversjon – sammen med sine nære slektninger følsomhet, alvor og sjenerthet – er blitt et andreklasses personlighetstrekk, et sted mellom en skuffelse og sykdom», skriver den amerikanske juristen og forfatteren Susan Cain i den internasjonale bestselgeren Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke. I en kultur som er så gjennomsyret av støyende, selvpromoterende sosialitet som favoriserer de ekstroverte, mener hun de introverte – de som lytter mer enn de snakker, som misliker konflikter, som foretrekker å jobbe alene, og som gjerne uttrykker seg bedre skriftlig enn muntlig – systematisk er blitt oversett og nedvurdert.

Boken fra 2012 er solgt i over 1 million eksemplarer og har fått universiteter til å gå gjennom sine inntakskrav for å ta mer hensyn til introverte. Skoler har endret på undervisningsformen, mens bedrifter har begynt å tenke gjennom om den fysiske utformingen av arbeidsplassen og strukturen på arbeidshverdagen faktisk er til det gode for alle. Cains TED-foredrag er sett over 18 millioner ganger på YouTube. Cain er selvsagt selv en introvert. I likhet med navn som den legendariske borgerrettighetsaktivisten Rosa Parks, Albert Einstein, J. K. Rowling, Steve Wozniak. Storheter på ulike felt.

Gjelder 13 prosent av oss

Så skinnet bedrar. En bekjent, Henrik, sier han kjenner seg igjen i beskrivelsene av både sosial angst og introversjon. Jo mer kjente rammene er, jo bedre han kjenner omgivelsene, andre mennesker rundt og deres reaksjonsmønstre, jo tryggere kjenner han seg. Blant venner og kolleger, på jobben og fritiden, kan han fremstå som både selvsikker og utadvendt, til og med være ivrig og frempå i diskusjoner.

Men hvis det er så vanlig som Hoffart sier, så utbredt og nesten sunt, hva er egentlig problemet?

Som på så veldig mange andre områder i livet: Når det tipper over. Når du blir så fokusert på ikke å skjemme deg ut, knuse et glass eller søle en kopp kaffe eller si upassende ting, når du blir så selvopptatt og selvoppmerksom at du ikke enser andres reaksjon. Kanskje er de vennlige, kanskje smilende og positive, men du får det ikke med deg. Du er i en sosial angst-boble der du er så opptatt av hva du skal si, eller evaluere hva du nettopp har sagt, at du ikke hører etter hva en eventuell samtalepartner sier. Du kan oppleves som uinteressert, avvisende fordi du inni hodet ditt er så opphengt på å utøve korrekt. Angsten er gått over i fobi – en psykisk lidelse.

Forskere anslår at rundt 13 prosent av oss er sosialt fobiske på ett eller annet tidspunkt i livet. Et fåtall søker hjelp. De resterende har kanskje resignert. De tror fobien er en del av personligheten, når den i virkeligheten kan kureres, eller i det minste bli litt mindre plagsom. De skal i alle fall ikke snakke om det.

– I vår kultur skal man fungere i jobb, gjerne bytte jobb ofte, fungere i team, være utadvendt, i bevegelse og sosialt oppegående til enhver tid. Sosial fobi står i en motsats til dette vellykkede. Det gjør det vanskelig å snakke om – et ubehagelig tema, sier Asle Hoffart.

Et systematisert, sosialt press

Det er denne samfunnstrenden – «Det sosiale tyranni» – psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren pekte på i en spalte i Dagbladet i 2016. Kravet om å være sosial oppleves så kraftfullt og påtrengende at mennesker rett og slett blir syke. I sin karriere har Bøe Lindgren hatt besøk av tallrike klienter som har bukket under for dette sosiale presset, med kroppen og hodet full av angst- og stressreaksjoner.

Og det starter på skolen med systematisert, sosialt press i form av gruppearbeid, presentasjoner og forventninger om aktiv deltakelse i timene, mener han. Det favoriserer de sosialt anlagte.

– Det som hovedsakelig endres ved hver nye skolereform, er hvem som skal tynes. Da jeg gikk på skolen, var det dem som ikke klarte å pugge, som ble tynt. I dag er det de som svikter sosialt.

Og dette fortsetter, i mange tilfeller, inn i arbeidslivet med åpne landskap og jobbing i team.

– Hvorfor vinner sosialiteten frem?

– «Sosial» er et positivt ord. Det assosieres med samarbeid, vennskap, harmoni og fred. Og det er riktig at vi evolusjonsmessig er utformet som et resultat av sosial interaksjon. Mennesker er skapt for å være sosiale. Men det betyr ikke nødvendigvis at man er skapt for å være med andre til enhver tid.

Hva handler sosial angst egentlig om? En redsel for å bli bedømt negativt, har vi lært. Men lege, professor og hypokondriekspert, Ingvard Wilhelmsen, mener dette kan defineres enda enklere.

Sosial angst, sier Wilhelmsen, handler egentlig om kun én ting: «Hva synes folk om meg?» Så spør han selv:

– Er det egentlig viktig?

En fobiker vil trolig svare ja. Men Wilhelmsen vil si nei, og er inne på noe av det samme som Asle Hoffart. Fordi han vet man aldri vil få noe klart svar på hva andre tenker og mener om en.

Man kan følge med på hva folk sier. Man kan tippe hva de tenker. Man kan tolke utsagn eller mangelen på utsagn.

Man kan ta post mortem-øvelsen – dissekere hele selskapet i ettertid for å finne ut hva hver og enkelt synes.

– Men problemet er: Du kan aldri få greie på det. Det er prinsipielt utilgjengelig. Og hvorfor skal man bruke tiden på det? Selv om du dybdeintervjuet alle som én om deres mening om deg, kan du ikke vite om de snakker sant, sier Wilhelmsen, som er psykiater, foredragsholder og driver Hypokonderklinikken i Bergen.

– Det typiske for alle angster er at man forsøker å kontrollere noe som er ukontrollerbart. På samme måte som hypokondere. De forsøker å kontrollere døden. Det er i alle fall vanskelig, underdriver Wilhelmsen.

Improviserte forsvinningsnumre

Å stikke av fra fest. Hvor mange har vel ikke tenkt tanken? Hvor mange har ikke avskåret seg selv i siste liten fordi det «passer seg ikke». Det er ikke kutyme. Det er ikke høflig. Det er ikke sånn folk gjør. Det er sånn raringer gjør.

Men hvis man anstrenger seg, går det an å se det annerledes. Kan det å fordufte være et uttrykk for ryggrad, handlekraft, kan vi se det som en djerv handling, et mot til følge egne lyster og tørre å bryte med normativ konsensus?

Paul fra Oslo vet alt om hvilken nytte improviserte forsvinningsnumre kan ha.

Mot slutten av 1960-tallet var han en globetrottende hippie. Reiste rundt uten bekymring eller penger, levde i nuet og eide verden. En periode oppholdt han seg i New York, og en kveld på en bar på Manhattan kom han i snakk med en annen mann, en annen hippie. Tonen var hyggelig. Ville Paul stikke videre og bli med på en privat fest? Selvsagt ville Paul det. De tok heisen opp til 12. etasje i en boligblokk. Paul kjente ingen andre, men hei – hippier skader jo ikke hverandre. Likevel tok det ikke lang tid før Paul innså at han var på feil sted. Det var kun menn til stede, og han la merke til at de gikk parvis inn på ulike rom. I tillegg var luften tykk av tjall. Paul var hverken homofil eller marihuanaens mann og ble grepet av en veldig trang til å komme seg vekk. Men for mannen fra baren var Paul åpenbart kveldens fangst. Han innså at han ikke enkelt ville slippe unna. Så hva skulle han gjøre? «Jeg må bare ned og ordne noe», var unnskyldningen han brukte. Syltynt selvsagt, og det planlagte fluktforsøket ville ganske sikkert blitt gjennomskuet og kanskje forhindret hadde det ikke vært for en liten, men viktig detalj. Paul la igjen et slags depositum. Han tok sats og tungekysset mannen forførerisk. «I’ll be back.» Så tok han heisen og la på sprang nedover Manhattans avenyer uten å se seg tilbake.

Et psykologisk forsvar

Paul er identisk med organisasjonspsykolog Paul Moxnes (75), som har gitt ut flere bøker om angst. Moxnes mener angst oppstår når ens grunnleggende verdier trues. Du kan ikke alltid improvisere som han gjorde for over 40 år siden i New York. Derfor er det ikke bare komfortabelt, men smart å være i beredskap. Når reven bygger sitt hi, utstyrer han det med flere utganger. Og reven er som kjent en luring. På samme måte mener Moxnes at det er fornuftige mennesker som tenker gjennom en mulig exit fra enhver situasjon. På sitt beste, kan man si, er angst intelligens. Vi snakker da ikke om den sykelige formen for angst, lidelser som trenger behandling. Moxnes liker å prate om en frisk angst, eller «hverdagsangst». Den kan være vond, men nødvendig for gode prestasjoner, fornyelse og smarte valg.

– Det er lurt å være føre var. Å bære med seg nødutgangene i sjelen sin hele tiden, er trygghetsskapende. Det er et psykologisk forsvar, sier han.

Å komme seg unna hvis tilværelsen oppleves som utålelig, er i Norge en selvsagt rett. Deler av verdigrunnlaget vårt bygger på det. Lovverket, til dels, også. Er du ikke fornøyd med fastlegen, kan du bytte. Fungerer ekteskapet dårlig, kan du skille deg. På jobben, på kino, på fly, på kjøpesenteret, i ditt eget hjem – overalt – er det påbudt med nødutganger. Dersom faren truer, er det ikke bare dumt, men direkte fornuftsstridig og ulovlig ikke å benytte seg av dem. Så hvorfor skal det være sykt, rart eller teit å bære med seg sine egne mentale rømningsveier?

– Har du ingen slike, blir det som å leve i et psykisk fengsel. Alle mennesker trenger en mental beredskap for situasjoner som kan tenkes å oppstå. Det er hva vi i psykologien kaller «sunn paranoia», sier Moxnes.

Du frigjør deg selv fra sosiale normer som hemmer deg, og fra majoritetens klamme, homogene, sosialt bejaende grep. Du tar makta tilbake ved å velge at du har et valg.

Og akkurat det er jo en ganske fin, oppbyggende, avsluttende tanke.

Nå kan du finne nødutgangen selv.

Fire nødutganger

• Nedprioriter temaet. Aksepter at du aldri får vite hva folk synes om deg. Trøsten er at om du er noenlunde normal, viser forskning at 80 prosent vil like deg eller i det minste synes du er helt OK.
• Lag et nytt selvbilde. Det går faktisk an. Fremfor å være så opptatt av hva andre synes om deg, finn ut hva du synes om deg selv, som bør være passe balansert. Aksepter at du har noen sterke, men også svake sider. Som de fleste andre. Og det er helt ok.
• Sosialfobikere er selvopptatte. Men de aller fleste i en sosial sammenheng er egentlig ikke opptatt av deg. De er for travle med å være opptatt av seg selv. Og skulle det være slik at de følger med på hva du gjør og foretar deg, er det trolig forbigående, og du får aldri vite det. Med andre ord: Slipp deg løs, folk bryr seg ikke. I stedet for å vurdere hva du skal si, si det som faller deg inn og merk deg hvordan andre reagerer.
• Aller viktigst: Tør å prate høyt. Si til borddamen på festen at du har mer lyst til å drikke, så stikke, enn å prate om revisorjobben hennes.