Det er mange som strever med inngangen til kjærligheten. Hvor finnes den rette? Hvordan vet jeg at noen er den rette? Når er det riktig å gi opp? Det er mange spørsmål og mange svar. Heldigvis vet vi i dag mye om forelskelse og kjærlighet.

Vi lever i en kultur hvor det er store forventninger til kjærligheten. Vi gifter oss ikke lenger av et nødvendighetsprinsipp, vi gifter oss av kjærlighet. Litteratur, film og media er med på å bygge opp under troen på at den store kjærligheten starter med et smell. En undersøkelse viste at over halvparten av de spurte trodde på kjærlighet ved første blikk (Pines, 1996), men som tidligere nevnt har analyser vist at bare én av ti virkelig opplever det (Pines, 1998).

Psykologer som blant annet John Gottman, Arthur Aron, Leslie Greenberg og Sue Johnson har vist oss at kjærlighet ikke er noe uhåndgripelig eller uforståelig. Det er tvert imot et svært akademisk tema som kan operasjonaliseres og forskes på. Sue Johnson hevder at kjærligheten på ingen måte er mystisk, og beskriver fenomenet som et intelligent og logisk overlevelsessystem (Johnson, 2013). Hun viser til menneskets grunnleggende behov for å høre til, og lener seg trygt på en av psykologiens store fedre, nemlig John Bowlby og hans tilknytningsteori (Bowlby, 1969).

For å kunne hjelpe andre i sin søken etter kjærlighet er det nødvendig å vite noe om hvorfor vi lengter etter å være i par, hvilke bestanddeler forelskelse og kjærlighet består av, og hva det innebærer å være i et par. Veien til et godt parforhold er lunefull, og mange savner en bruksanvisning eller et godt kart for å finne frem.

Tre «hellige» faktorer

Det er ikke så ofte en parterapeut får anledning til å jobbe med par som er helt i begynnelsen av sin historie. Som oftest kommer ikke par i terapi før de har utviklet noen gjentagende mønstre som plager dem, kommunikasjonssløyfer som fanger dem og lager avstand som er vanskelig å forstå og dermed vanskelig å komme ut av. Men av og til dukker altså duggfriske par opp fulle av desperasjon og redsel. Hvordan kan man veilede disse parene i riktig retning? De har jo ikke dannet en paridentitet enda, ei heller har de oversikt over sine gjentagende kranglemønstre eller hjemsøkende grunntemaer, de har kanskje ikke rukket å utvikle dem en gang. Det kan være lett å tenke at et par som krangler eller strever i slik grad at de må søke hjelp i oppstarten av et forhold, burde se seg om etter en annen partner. Men det er viktig å ikke dømme styrken på parets kjærlighet ut fra en slik henvendelse i negativ retning. Kjærligheten har mange ansikter, og forskning viser at det ikke nødvendigvis er styrken på krangler som avgjør om et par lever godt og lenge sammen (Gottman, 1999).

Det er allment kjent at ikke alle par overlever sin forelskelse, prinsen blir igjen en padde, prinsessen er dum som et brød, og jakten på kjærligheten fortsetter. Men denne oppdagelsen må paret gjøre selv. Parterapeutens oppgave er, gjennom kontinuerlig alliansebygging med begge parter, å kjempe parets kamp. Dette kan være ekstra utfordrende når paret er så nydannet. Samtidig er det noe spesielt med disse terapiene: Paret kommer med helt ferske sår. Det er ikke gamle tilknytningsskader som må repareres etter mange års lagring, hvor kanskje bare den ene parten har opplevd hendelsen som traumatisk, og den andre parten strever med å huske at noe i det hele tatt gikk galt.

Nei, med de nye parene står terapeuten sammen med partene på slagmarken, og tilknytningsskaden ligger levende og pulserende rett foran bena på alle tre. I disse stundene har parterapeuten mulighet til å hjelpe paret med å utvikle gode strategier for reparasjon som de kan lene seg på for resten av livet. For vi vet at par som har det godt sammen over tid, nettopp er gode på å reparere når de sårer hverandre (Gottman, 1999; Johnson, 2011).

Kan vi som parterapeuter hjelpe et par til helt fra begynnelsen av å dyrke det Dimitrij K. Samoilow (2015) kaller de hellige tre: tilgjengelighet, responsivitet og engasjement, har paret de beste forutsetninger for å møte utfordringene som kommer i søken etter evig kjærlighet.

Den intense følelsen av å bli ny

Fra romersk mytologi kjenner vi Cupido som skjøt sine amorøse piler i dem han måtte ønske, uten respekt for alder eller sosial rang, og forelskelsen var et faktum. Det er også slik mange beskriver inngangen til forelskelsen, som noe overraskende: «det bare skjedde», «som lyn fra klar himmel» eller «trodde jeg likte å være singel». Selv om dette kjennes som starten, kan det se ut som forelskede allerede har vært igjennom en forberedelsesfase, de står på et emosjonelt springbrett, førforelskelsen (Gran, 2007).

Førforelskelsen er en forutsetning for å bli forelsket og er en individuell prosess preget av endringsklarhet. Denne kreves for å kunne åpne opp for forelskelsen, og pågår lenge før du møter personen du skal forelske deg i. Noen beskriver fasen med konkrete savn og refleksjoner rundt ønsket om endring, en slags forventningsfullhet, et savn etter å komme i havn, et ønske om å bli ny, en lengsel etter tosomhet eller et brennende begjær etter å bli gjort levende igjen. Andre går igjennom en mer ubevisst mørningsfase preget av lengsler og prosesser som alle strekker seg mot villigheten til å bevege seg fra jeg til vi, fra lukket til åpen, fra forbeholden til uforbeholden (Gran, 2007).

Så om vi er oss det bevisst eller ikke, må vi være møre, eller førforelsket, for at Cupidos piler skal få feste. Det er nemlig først da vi er klare til å la oss forføre i sommernatten eller er i stand til å oppdage at hjertet slår fortere når en viss person nærmer seg.

Forelskelsen er magisk i den forstand at den plutselig beveger hele personen inn i galskap og intens lengsel. Sosiolog og kjærlighetsteoretiker Francesco Alberoni sier litt spøkefullt at all forelskelse springer ut fra en dyp depresjon og peker på savnet og ønsket om bevegelse som forutsetning for forelskelsen (Alberoni, 1983). De fleste har kjent på forelskelsens kraft. Den er altoppslukende og nyskapende, den er hemmende og kreativ på samme tid, og mange beskriver den som en vond-god tilstand. Vi vet at kroppen er i reproduksjonens tjeneste og spiller på lag med forelskelsen. Dopamin, adrenalin, noradrenalin og oksytocin danner en cocktail av hormoner og nevrotransmittere som styrer kroppen inn i en tilstand hvor den rammede er villig til å ofre alt fra hus, venner og egen integritet.

Selv om vi gjennom prefikset for blir advart i selve ordet forelskelse, er det ingen forelskede som synes de elsker for mye. Tvert imot forsvarer forelskede sin forelskelse med nebb og klør, og kan bli ganske hensynsløse overfor sine omgivelser. Man kan si at de blir grepet av et individuelt og felles overmot.

Vi inkluderer den andre i oss selv

Alberoni trekker paralleller mellom forelskelsen og de store samfunnsbevegelsene, han kaller forelskelsen en revolusjon, en kollektiv bevegelse for to (Alberoni, 1983). Dette fordi tilstanden er overskridende og visjonær, den peker inn i fremtiden med den forelskedes håp og planer for et nytt liv (Gran, 2007). Felles for forelskede par er at de opplever å komme hjem, hjem til en likesinnet. De ser bare likheter mellom seg selv og sin utkårede, og skulle det dukke opp ulikheter, oppleves det som interessante og utfyllende egenskaper hos den andre.

Ønsket om å bli ny sammen med denne ene er overskyggende, vi inkluderer den andre i oss selv, og vi ekspanderer (Aron & Aron, 1997). Denne prosessen er ikke viljestyrt, den bare skjer. Idet man får gjensvar fra den andre, blir verden ny, og man blir selv ny. Alberoni kaller dette forholdets big bang (Alberoni, 1983). I selvekspanderingsmodellen (self-expanison model) (Aron & Aron, 1997) argumenteres det for at mennesket har en iboende selvutvidelsesmotivasjon, et grunnleggende behov for å søke ny kunnskap og nye erfaringer.

Ifølge Aron og Aron (1997) vil mennesket ubevisst søke nære relasjoner for å selvutvide. Med dette menes at vi ser muligheten for å inkludere sider ved den andre i oss selv, som sosiale egenskaper og karakteristikker, syn og perspektiv på verden, sosial støtte og sosiale nettverk, informasjon eller eiendeler. Når den andre gjør sine ressurser tilgjengelige, opplever vi disse etter hvert som våre egne, og vi får en overlapp i opplevelsen av oss selv og den andre (Aron & Aron, 1996).

Hva skaper tiltrekning?

Det å møtes er en forutsetning for å bli ordentlig forelsket. Selv om mange opplever å bli svært forelsket gjennom kontakt over internett eller telefon, er det først når partene møtes, at det viser seg om de er rammet av forelskelse eller pseudoforelskelse (Pines, 2005). Det å møtes én gang er heller ikke nok for de fleste. Det er bare elleve prosent som opplever kjærlighet ved første blikk (Pines, 1998). Resten må møtes flere ganger før forelskelsen inntreffer.

De fleste forhold starter med vennskap eller annen form for interaksjon. De jobber kanskje på samme sted, studerer sammen eller bor i samme blokk eller område. Det finnes mange eksempler og studier som viser at fysisk nærhet og gjentagende eksponering er viktigere enn likhet i alder, religion, sivil status, etnisk bakgrunn, utdanningsnivå eller liknende, for hvordan vi velger venner.

En studie gjort ved et politiakademi (Segal, 1974) viste hvordan tilgjengelighet ble avgjørende for inngåelse av vennskap. De fleste ble bestevenner med dem som hadde etternavn som begynte med samme forbokstav som dem selv. Ved politiakademiet var det rekkefølgen i alfabetet som avgjorde hvor studentene ble plassert i klasserommet, og hvor i internatet de skulle bo. Dermed ble personene med etternavn som begynte med samme forbokstav, tilgjengelige for hverandre og interagerte oftere sosialt.

Jo oftere vi ser en persons ansikt, desto mer positivt føler vi for personen. Dette ser ut til å henge sammen med en innebygget og adaptiv alarmrespons for det ukjente. Gjentagende eksponering forteller oss at personen, eller tingen, ikke er farlig eller truende, og at vi kan senke skuldrene og slappe av. Reaksjonsmønsteret er grunnleggende for mennesket og gjelder nærmest alt vi utsettes for: mat, musikk, personer, ting, farger, klær og liknende.

Det viser seg også at vi ubevisst er vennligere mot dem vi synes likner på noen vi allerede kjenner, eller synes likner på oss selv (White & Shapiro, 1989). Det kan se ut som denne effekten er enda sterkere når det gjelder romantisk tiltrekning enn et typisk utseende (Thelen, 1988).

Kilder

Alberoni, F. (1983). Falling in love. New York: Random House.

Aron, A. & Aron, E.N. (1996). Self and self expansion in relationships. I G. J. O. Fletcher & J. Fitness (red.), Knowledge structures in close relationships: A social psychological approach (s. 325–344). Mahwah: Lawrence Erlbaum Associates.

Aron, A. & Aron, E. N. (1997). Self-expansion motivation and including other in the self. I S. Duck (red.), Handbook of personal relationships: Theory, research and interventions (s. 251–270) (2. utg.). London: John Wiley & Sons.

Bowlby, J. (1969). Attachment and loss. Vol. I. Attachment. London: Pimlico.

Gottman, J. (1999). The seven principles for making marriage work. New York: Crown publishing.

Gran, S. (2007). Kjærlighetens tre porter. Vendepunkter i nye og gamle forhold. Oslo: Aschehoug.

Johnson, S. (2011). Hold me tight. London: Hachette Digital.

Johnson, S. (2013). Love sense: The revolutionary new science of romantic relationships. New York: Little Brown and Co.

Pines, M. A. (1996). Couple burnout. New York: Routledge.

Pines, M. A. (1998). A prospective study of persona- lity and gender differences in romantic attraction. Personality and Individual Differences, 25, 147–157. doi:10.1016/S0191-8869(98)00054-3

Pines, M. A. (2005). Falling in love. Why we choose the lovers we choose. New York: Routledge.

Samoilow, K. D. (2015). Kunsten å elske. Ni nøkler til et godt liv. Oslo: Kagge forlag.

Segal, M. W. (1974). Alphabet and attraction: Unobtrusive measure of the effect of propinquity in a field setting. Journal of Personality and Social Psychology, 30, 654–657. doi:10.1037/h0037446

Thelen, T. (1988). Effect of late familiarization on human mating preferences. Social Biology, 35, 251–601. doi:10.1080/19485565.1988.9988705

White, G. L. & Shapiro, D. (1989). Don’t I know you? Antecedents and social consequences of perceived similarity. Journal of Experimental Social Psychology, 23, 75–92. doi:10.1016/0022-1031(87)90026-6