Kunsten har spilt en viktig rolle i menneskelig kultur siden tidenes morgen. Kunsten handler i stor grad om å uttrykke seg selv og gi mening til den indre og ytre virkeligheten som omringer oss (Gombrich, 1995). Den amerikanske psykologen Rollo May (1994) hevdet at den kunstneriske prosessen består av å «gi form til kaos». Han mener at det krever stort mot å skape et kreativt produkt fordi frykten for å feile er stor, men også fordi skapelsen av noe nytt ofte innebærer ødeleggelsen av noe gammelt. Allikevel insisterer May på at kunstproduksjon er blant de mest helsebringende og meningsfulle aktivitetene et menneske kan gjøre.

Har kunsten virkelig en helsebringende effekt? Og kan psykologifaget bli flinkere til å nyttiggjøre seg denne effekten? Jeg tror det!

Den helbredende effekten av selvuttrykk

Billedkunstnerne på begynnelsen av 1900-tallet var besatt av maleriets evne til å uttrykke følelser og stemninger. Disse kunstnerne blir ofte referert til under samlebetegnelsen ekspresjonister. Ekspresjonistene satte den subjektive opplevelsen i sentrum av europeisk åndsliv, og kan oppfattes som en motreaksjon mot 1900-tallets blomstrende positivisme (Gombrich, 1995). Edvard Munch, en av bevegelsens fremste eksponenter, skrev om sine malerier: «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så». Dette berømte sitatet er beskrivende for Munchs kunstneriske prosjekt: I stedet for å male trofaste kopier av den ytre virkeligheten, malte Munch virkeligheten slik den ble oppfattet fra innsiden (Bischoff, Munch & Faust, 2000).

Selve prosessen med å uttrykke seg selv var Munchs kunstneriske intensjon. Dette var i aller høyeste grad et terapeutisk prosjekt, både for Munch og for den ekspresjonistiske bevegelsen som en helhet.

Tanken om den forløsende effekten ved å uttrykke sitt indre liv er ikke ny. Innenfor den psykoanalytiske tradisjonen har dette fenomenet blitt navngitt katarsis — altså en helbredende effekt som finner sted når man uttrykker vanskelige og/eller undertrykte følelser innenfor rammene av en trygg relasjon (Mitchell & Black, 1995).

Tanken om katarsis begynte for øvrig ikke hos Sigmund Freud og Josef Breuer, som mange tror. Begrepet ble lansert allerede for 2300 år siden i Aristoteles’ avhandling Om diktekunsten (Aristotle, 1997). For Aristoteles var katarsis en emosjonell renselse som fant sted i møtet med stor kunst — nærmere bestemt den greske tragedien. Aristoteles bemerket at tragediene hadde en underlig effekt på sitt publikum. Scener av lidenskap, vold og sorg —livet på sitt mest stormfulle — virket forløsende på massene i amfiteateret. Publikum følte seg oppløftet og inspirert. Aristoteles hevdet at denne oppløftende effekten var formålet med tragedien og selve raison d’etre for all kunstnerisk virksomhet.

Å gi et språk til det usigelige

Hvorfor er det slik at billedkunsten taler til oss på en slik kraftfull måte? Dette er et vanskelig spørsmål å besvare. En mulig årsak er maleriets evne til å gi et visuelt språk til de fenomenene vi ikke makter å uttrykke i ord alene. Maleriet kan hjelpe oss med å uttrykke og gi mening til kaotiske tanker og følelser på en spontan og umiddelbar måte. Alle som har hatt en pensel i hånden, vet at dette er en svært tilfredsstillende opplevelse.

En moderne mester i kunsten å gi billedlig uttrykk til sitt indre liv var Frida Kahlo. Kahlo var en meksikansk malerinne som levde og virket i første halvdel av 1900-tallet. Hun regnes blant de største kvinnelige kunstnerne gjennom tidene og er berømt for sine ekspressive bilder, som utforsker identitet og sårbarhet (Kattenmann, 2015).

The Broken Column er kanskje Kahlos mest kjente verk. Maleriet er like mye forstyrrende som det er hjerteskjærende. Bildet illustrerer kunstneren selv i et øde landskap. Skikkelsen til Kahlo er plassert sentralt i maleriet — naken— kun tildekket av et hvitt klede drapert rundt underlivet. Selve kroppen til kunstneren er revet i to. Det eneste som holder de to delene sammen er et støttekorsett og en brukket jonisk søyle. Kroppen er penetrert av spiker, ansiktet er oppløst i tårer.

The Broken Column regnes for å være et testament til maleriets ekspressive kraft. Bildet representerer Kahlos erfaringer etter hun var involvert i en alvorlig bussulykke. Kahlo levde med sterke kroniske smerter resten av livet sitt. Hun har uttalt at kunsten hjalp henne gjennom smertene og gav henne et språk for de opplevelsene som ikke kunne uttrykkes med ord alene.

Kunstterapi som psykologisk arbeid

Psykoterapien har lenge hatt en interesse for billedkunstens helbredende kraft. Det amerikanske forbundet for kunstterapi har jobbet for å fremme kunst i terapi siden 1969 (American Art Therapy Association, 2017). De hevder at selve den kreative prosessen som finner sted når man produserer kunst, er helbredende og livsbejaende. Kunstterapi kan bli tilbudt individuelt og i grupper. Den terapeutiske prosessen handler om å gi et kreativt uttrykk til indre tilstander, stemninger og følelser. Maleriene som produseres, kan utforske forskjellige sider ved personligheten, for eksempel barndomsminner, håp for fremtiden eller traumatiske opplevelser. Bildene kan være gjenstand for tolkninger og diskusjoner. For mange er dette en ufarlig og ikke-invaderende måte å dele vanskelige tanker og følelser på, hvor fokuset for konversasjonen dirigeres vekk fra personen selv og rettes mot en kreativ stedfortreder — et «meg utenfor meg» om du vil.

Tradisjonelt sett har kunstterapi manglet en solid evidensbasert forankring. Dette er i ferd med å endre seg! Flere studier kan bekreftet at kunstterapi har en terapeutisk effekt som overstiger kontrollgrupper som ikke blir tilbudt behandling (Gilroy, 2006). Tilbud om kunstterapi til pasienter med psykoselidelser er anbefalt i de kliniske retningslinjene i Storbritannia (National Institute for Health and Care Excellence, 2014) og i Norge (Helsedirektoratet, 2013).

De norske retningslinjene regner kunst- og musikkterapi som en intervensjon A, altså en intervensjon med sterkt evidensgrunnlag. Allikevel er det fortsatt en lang vei å gå før kunstterapi har en like omfattende evidensbase som andre psykologiske intervensjoner. Jeg er overbevist om at dette steget vil bli tatt i snarlig fremtid. Kunsten har tross alt bevist sin nytteverdi gjennom tusenvis av år allerede. I mellomtiden er det fullstendig lov å plukke opp en pensel og utforske hva billedkunsten har å tilby i ditt eget liv. Alt du trenger, er litt farger, en papirbit og en villighet til å dykke ned under overflaten.

Kilder

American Art Therapy Association (2017). About the American art therapy association. Nedlastet fra https://arttherapy.org/about/

Aristotle (1997). Aristotle’s Poetics – Translated and with a commentary by George Whalley. Nedlastet fra https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/primo-explore/fulldisplay?docid=TN_jstor_booksj.ctt24hm2c&context=PC&vid=UBB&lang=no_NO&search_scope=default_scope&adaptor=primo_central_multiple_fe&tab=default_tab&query=any,contains,the%20poetics%20aristotle&offset=0

Bischoff, U., Munch, E. & Faust, M. (2000). Edvard Munch 1863–1944: images of life and death. Köln: Taschen.

Gilroy, A. (2006). Art therapy, research and evidence based practice. Nedlastet fra http://sk.sagepub.com/books/art-therapy-research-and-evidence-based-practice

Gombrich, E. H. (1995). The story of art (16. utg.). Oxford: Phaidon.

Helsedirektoratet (2013). Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. Nedlastet fra https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/326/Nasjonal-faglig-retningslinje-for-utredning-behandling-og-oppfolging-av-personer-med-psykoselidelser-IS-1957.pdf

Kattenmann, A. (2015). Kahlo (2. utg.). Köln: Taschen.

May, R. (1994). The courage to create. New York: W.W. Norton.

Mitchell, S. A. & Black, M. J. (1995). Freud and beyond: a history of modern psychoanalytic thought. New York: Basic Books.

National Institute for Health and Care Excellence (2014). Psychosis and schizoprenia in adults: prevention and management. Nedlastet fra https://www.nice.org.uk/guidance/cg178/resources/psychosis-and- schizophrenia-in-adults-prevention-and-management-pdf-35109758952133