Har klassisk litteratur fortsatt relevans i psykologien?

Den vestlige litterære kanon blir ofte hyllet, men sjeldent lest. Forfattere som Tolstoj, Dante og Homer forbindes gjerne med utilgjengelige og langdryge verk som kun leses av den pretensiøse kultureliten. Har disse litterære klassikerne fortsatt en relevans for livene våre i dag, eller burde de få lov til å støve ned i landets bibliotekmagasiner? Mitt svar er et rungende nei, og her er fem gode grunner til at alle psykologientusiaster burde lese de litterære klassikerne.

1. Du vil oppdage at menneskesjelen er uforanderlig

Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen.

Dette kjente bibelverset beskriver en fornemmelse av historisk kontinuitet — altså en fornemmelse av slektskap med de menneskene som har levd før oss, så vel som et slektskap med de menneskene som kommer etter oss. Dette er en vanlig fornemmelse i møte med de store klassikerne. I disse tekstene vil du finne igjen tanker du selv har tenkt og følelser du selv har følt. Hvem av oss har vel ikke hatt det marerittet hvor man løper og løper fra en fare uten å rikke seg av flekken? Denne drømmen ble beskrevet i Iliaden allerede 600 f.Kr. Og hvem kan vel ikke leve seg inn i Kafkask motløshet i møte med byråkratiet, eller kjenne seg igjen i den latterlige ridderen Don Quijote, som snubler seg gjennom livet i en fåfengt jakt på respekt og beundring? Denne gjenkjennelsen på tvers av århundrene vitner om at menneskesjelen er uforanderlig selv om samfunnet og teknologien raser fremover. Dette kan oppleves som en stor trøst, og det minner oss om at vi deler våre problemer med andre — til og med den greske krigshelten Akilles gråt og ble overveldet av uregjerlige følelser.

2. Du blir en forvalter av fortidens visdom

Ved å lese de store klassikerne vil du tilegne deg en bred oversikt over verdens idéhistorie. Du vil ofte bli overrasket over hvor sofistikerte tidligere tenkere var: Stoikerne bedrev kognitiv restrukturering – systematisk utfordring av uhensiktsmessige tanker – 2000 år før Aaron Beck lanserte kognitiv terapi. Likeledes visste buddhistene om effekten av mindfulness lenge før John Kabat-Zinn. Det ville vært synd hvis vi som forvaltere av psykologifaget, avskrev 3000 år med menneskelig erfaring fordi grekerne og romerne ikke hadde funnet opp statistiske hjelpemidler som t-testen.

3. Du stifter bekjentskap med nye og forfriskende tanker om mennesket

Hva vil det si å være et menneske? Hva er et godt liv, og hvordan kan vi leve på en etisk måte? Dette er spørsmål som hver generasjon tror de har funnet svaret på, men hvor løsningen til stadighet unslipper vår forstand. Ved å lese klassikerne kan vi heve oss over antagelser og truismer vi tar for gitt innenfor vår egen historiske kontekst: I dag ville vi beskrevet ridder­romanen som paternalistisk, Homer som voldsforherligende og Dante som religiøs propaganda. Hvis vi tar oss tid til å lese disse verkene i sin fullstendighet, tillater vi at andre verdisystemer taler til oss på sine egne premisser. Vi kan derfor møte nye og forfriskende oppfatninger av hva det vil si å være et menneske.

4. Klassikerne er en fantastisk kilde til kasusbeskrivelser

Litteraturen har vært i kommunikasjon med psykologien lenge før psykologien ble etablert som et vitenskapelig fag. Før psykologene var det filosofene, teologene og litteratene som forvaltet samfunnets kunnskap om menneskesinnet. Den klassiske litteraturen er således full av nyttige og innsiktsfulle beskrivelser av mennesker i forskjellige livssituasjoner: Dostojevskis Forbrytelse og straff gir en fantastisk beskrivelse av skyldfølelse, paranoia og monomani, Madam Bovary forteller mesterlig om farene ved å jage etter urealistiske drømmer og Ivan Iljitsj’ død beretter om dødsangst på en måte som gjør moderne psykologibøker til skamme. Disse livlige og erfaringsnære beretningene er, etter min mening, en langt mer verdifull kilde til kasusbeskrivelser enn den amerikanske psykologforeningen APAs langdryge terapifilmer.

5. Psykologisk teori er ofte inspirert av litteratur

Gjennom psykologihistorien har litteraturen vært en kilde til inspirasjon og innsikt hva menneskesinnet angår. Hvis du leser de litterære klassikerne, vil du være bedre rustet til å forstå bakgrunnen for kjente diagnoser og personlighets­beskrivelser.

Freud var for eksempel svært inspirert av antikken. Han fant sitt ødipus­kompleks hos dramatikeren Sofokles og narsissismen i Ovids Metamorfoser.

Likeledes inspirerte forfatterskapet til De Sade og Sacher-Masoch begrepene sadisme og masochisme — den gotiske romanen Dr. Jekyll og mr. Hyde regnes for å være den første beskrivelsene av et individ med splittet personlighets­forstyrrelse. Dette er bare noen få eksempler på hvordan ekteskapet mellom litteratur og psykologi har båret frukter.

Så … hvis du har lyst til å være en vis og kunnskapsrik forvalter av psykologifaget, burde du ta turen innom biblioteket i dag! Det er en overhengende fare for at du kommer til å lære noe nytt og nyttig, samtidig som du blir revet med og underholdt i prosessen.