• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Abonnement
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Meny
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Abonnement
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Søk
Lukk
Ytringer

Avdekking av vold og overgrep – som å lose barn gjennom et minefelt

Tilfeller av vold og overgrep mot barn blir ofte ikke oppdaget, selv ikke når barna kommer i kontakt med hjelpe­apparatet. For å øke avdekkings­graden trenger fagfolk hjelp til å styrke ferdighetene sine i følelses­regulering, selvinnsikt og relasjons­bygging, skriver Ane Ugland Albæk og Anne Marita Milde.

NY STUDIE: Tradisjonelt har vanskene med å oppdage vold og overgrep mot barn blitt forsøkt løst ved hjelp av veiledere, kartleggings­verktøy, standardisering av praksis og teoretiske kurs. En ny studie viser at dette ikke er nok, skriver Ane Ugland Albæk og Anne Marita Milde. Illustrasjon: Annie Spratt, Unsplash.

Ane Ugland Albæk & Anne Marita Milde

Sist oppdatert: 31.10.17  Publisert: 27.10.17

Forfatterinfo

Ane Ugland Albæk

Ane Ugland Albæk er universitetslektor ved Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder. Hun er også PhD-kandidat ved Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen.

Anne Marita Milde

Anne Marita Milde er forsker og psykologspesialist ved RKBU Vest – Regionalt kunnskapssenter for barn og unge.

Mange barn utsettes for vold, overgrep og andre krenkelser. For en del av dem fører dette til alvorlige og vedvarende fysiske og psykiske helseplager. Virksomme intervensjoner og behandling kan redusere risikoen for at krenkelser utvikler seg til kroniske traumer, men det forutsetter at vi klarer å identifisere disse barna – og helst så tidlig som mulig. Her svikter vi i dag. Forskning indikerer at over halvparten av slike saker ikke avdekkes, og at når de avdekkes, har det ofte gått (for) lang tid. Ifølge en norsk studie, utført av Iris Steine og kolleger (2016), tok det i snitt 17,2 år før overgrepsofre avslørte overgrepene til noen.

Altfor lenge har vi levd med paradokset hvor «alle» (i hvert fall profesjonelle) vet at vold og overgrep er skadelig og at voksne må ta initiativ for at barn skal fortelle, samtidig som vi ikke klarer å avdekke krenkelser barn blir utsatt for, og dermed hjelpe dem.

ARTIKKELFORFATTER: Ane Ugland Albæk er universitets­lektor ved Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder.

I en ny studie, publisert i Qualitative Health Research, har vi utforsket hvorfor det er slik (Albæk, Kinn & Milde, 2017). Studien baserer seg på analyser av hvordan fagpersoner opplever det å tematisere mulige traumer i intervjuer med barn. Denne studien er en etnografisk metasyntese, en forskningsmetode som muliggjør analyse og syntese av kvalitative studier. Åtte empiriske fagfellevurderte internasjonale studier inngår i syntesen.

Vår konklusjon er at når vi ikke lykkes med å finne disse barna, er det knyttet til det følelsesmessige ubehaget som følger med avdekkingsarbeid og som trolig utløser unngåelsesstrategier. Ikke fordi fagfolk ikke tåler ubehag, men fordi disse sakene berører sentrale menneskelige og etiske utfordringer.

Vi ønsker her å dele våre funn med praksisfeltet fordi vi tror kunnskapen kan øke fokus på hva som (også) bør være en del av kvalifiseringen av fagpersoner. Vi trenger å finne måter å overvinne ubehaget på for å øke sjansen for å oppdage og dermed hjelpe enda flere utsatte barn.

Metaforen «som å lose barn gjennom et minefelt»

Vi har valgt å sammenfatte våre funn i metaforen «som å lose barn gjennom et minefelt». Den illustrerer hvordan fagpersonene opplevde betydelig engstelse og usikkerhet knyttet til følelsen av maktesløshet eller utilstrekkelighet, altså at det føles som å skulle manøvrere i et minefelt sammen med et barn uten oversikt over sikre ruter og uten mulighet for å uskadeliggjøre miner.

Engstelsen var også knyttet til frykt for at handlingene deres kunne forverre barnas situasjon ytterligere heller enn å hjelpe – altså som risikoen for å tråkke på miner og påføre barnet skade.

ARTIKKELFORFATTER: Anne Marita Milde er psykologspesialist og senterleder ved RKBU Vest.

Utforsking av traumer førte fagpersonene inn i et landskap hvor de ble konfrontert med en virkelighet så ekstrem i sin ondskap at de hadde vansker med å forholde seg til at det kunne være sant. I tillegg utløste det å forholde seg til barnemishandling sterke negative følelser, som igjen aktiverte ulike unngåelsesmønstre. Her er en parallell til frykten for og motstanden mot å gå inn i et minefelt. Eller til i det hele tatt å kunne forestille seg at noen har lagt ut miner der barn ferdes.

I vår analyse delte vi metaforen inn i tre temaer: (1) å føle seg utilstrekkelig, (2) frykt for å forverre barnets situasjon og (3) å møte ondskap.

Å føle seg utilstrekkelig

Alle studiene beskrev at fagpersonene følte seg mangelfullt utrustet når det gjaldt å avdekke barnas traumer og hjelpe dem, oftest fordi de kunne i for liten grad påvirke gjennomføringen av oppdraget sitt og muligheten for å oppnå et godt resultat. Brist i troen på at de kunne lose barnet trygt gjennom minefeltet virker inn på både viljen og evnen til å forsøke.

Følelsen av utilstrekkelighet knyttet seg også til andre forhold: Mange var usikre på egen kompetanse. Noen beskrev kompetanse som kunnskap, trening og selvtillit, men flere var også opptatt av kompetanse i form av intuisjon, relasjonsferdigheter, personlig etikk og personlige intensjoner, og anså disse som sentrale i avdekkingsarbeidet.

Videre var fagpersonene utrygge på organisasjonskulturen. Forhold som utilstrekkelige retningslinjer, uklare rolle- og ansvarsfordelinger og mangelfull sosial støtte ble koblet til manglende avdekking.

Opplevd systemsvikt hindret også fagpersonene: Tidspress, stor arbeidsmengde, manglende ressurser, mangel på gode hjelpetiltak til barna og utilfredsstillende samarbeid mellom instanser som politi, barnevern og rettsapparat ble gjennomgående knyttet til det å føle seg utilstrekkelig.

Frykt for å forverre barnets situasjon

Siden de ikke kunne forutsi hvilke konsekvenser forsøkene deres på å hjelpe ville få, var mange redde for å gjøre vondt verre for barnet.

Gjennomgående var de engstelige for å oppskake eller reaktivere barnets redsel med spørsmålene sine. De fryktet at det å utforske krenkelsene barnet hadde blitt utsatt for, kunne eksponere barnet for ytterligere vold og overgrep.

En annen frykt som påvirket fagfolkenes undersøkelser, var engstelsen for å skape tilleggsbelastninger for barnet. Som for eksempel brudd i barnets familierelasjoner, urettmessig mistanke mot pårørende eller at barnet ble nektet kontakt med fagpersonen.

De var også engstelige for å svikte barnet etter avdekking av vold eller krenkelser. De følte seg forpliktet til å hjelpe dersom de hadde bidratt til avdekking. Når de av ulike grunner ikke klarte å gi tilstrekkelig hjelp, opplevde de at de hadde misbrukt barnets tillit og skapt falske forhåpninger. Slike bekymringer kunne utløse en vegring mot å forsøke å oppdage vold eller overgrep hos barn de snakket med.

Felles for fryktopplevelsene var at fagfolkene opplevde seg «låst» i ulike dilemmaer. For eksempel kunne de ikke hjelpe eller beskytte barnet uten først å avdekke krenkelser, men ved å avdekke risikerte de å miste barnets tillit og utsette barnet for flere belastninger.

Å møte ondskap

Fagpersonene beskrev vonde følelser som frustrasjon, fortvilelse, sinne, skyld og skam i møtet med (mistanke om) vold og overgrep mot barn. Dette førte til unngåelsesmønstre av varierende bevissthetsgrad, slik som undertrykkelse, det å unngå å snakke om sensitive temaer, vantro og frykt for negative reaksjoner.

I vår analyse ble unngåelsesmønstrene blant annet synliggjort som vansker med å huske egne saker knyttet til mistanke om vold eller overgrep, og som intensjonelle forsøk på å unngå å tenke på dem. De unngikk å snakke om krenkelser mot barn, og dersom de gjorde det, skapte de ofte språklig distanse gjennom ullent språk og/eller omskrivinger med «det», «saken», «situasjonen deres», «grusomme ting» med flere. Denne avstanden fungerte som selvbeskyttelse mot å forholde seg til barnets lidelse, og flere fagpersoner beskrev at de kunne bli overveldet av følelser om de ikke holdt nok avstand.

Flere fortalte om vansker med å faktisk erkjenne at mishandling er en realitet i flere barns liv. Denne «vantroen» overfor at slik ondskap er mulig reduserte fagpersonenes evne til å avdekke barndomstraumer. Å finne utsatte barn krevde både at de lette målrettet etter mishandling og var oppmerksomme på egne underliggende sperrer. Eksempler på slike sperrer kunne være personlig forforståelse, defensive holdninger, identifikasjon med foreldrene, unngåelse, benektelse eller personlige traumeerfaringer.

Frykt for negative reaksjoner, som kritikk fra rettsapparatet eller aggresjon fra pårørende, var sentral for mange av de intervjuede. De forklarte at det krevde mot og viljestyrke å motstå behovet for selvbeskyttelse fra emosjonelt ubehag slik at de i stedet prioriterte barnets beste.

For lite fokus på følelser, for sterkt fokus på rammefaktorer?

Oppsummert kan vi si at det fagpersonene opplevde som vanskeligst med å avdekke mulige belastninger hos barn, var tre forhold: dels manglende tro på at de var i stand til å avdekke traumer og hjelpe barna på grunn av utilstrekkelig kompetanse eller ressurser, dels engstelse for å bidra til å gjøre vondt verre på grunn av uforutsigbarhet og dels personlig følelsesmessig belastning forbundet med å snakke om og å tenke på barnemishandling

Noe som overasket oss i dette datamaterialet, var at når fagpersonene beskrev sin opplevelse av å utforske vold og overgrep, handlet det mye om følelsesmessig ubehag og frykt for å gjøre situasjonen verre. Når de derimot forklarte hva de oppfattet som årsaker til at det var vanskelig å utforske, eller de foreslo forbedringstiltak, så snakket de om manglende kompetanse og ressurser.

Fagpersonenes fortellinger fra sitt arbeid med utsatte barn var personlige med vekt på relasjoner til barnet og sterke følelser, men likevel var det ingen av dem som ba om å få hjelp til å håndtere negative følelser eller hjelp til å takle dilemmaer og usikkerhet. I stedet ba de om retningslinjer, kartleggings­verktøy, teoretisk kunnskap og forbedrede rammevilkår som tid, lokaler, arbeidsmengde og tydelige roller.

Vi tolker dette som eksternaliseringer hvor fagpersoner håndterer følelsesmessig belastning med å fokusere på ytre faktorer i stedet for å rette fokus mot sitt indre ubehag. Deres ønsker om retningslinjer og utredningsverktøy kan også tolkes som at de ville forenkle og standardisere måten de arbeidet på i disse sakene, for å beskytte seg mot ubehaget de følte når de opplevde dilemmaer og tvil om hva de skulle gjøre, selv om standardløsninger ikke kan brukes i slike komplekse landskap.

De sterke negative følelsene de fikk, kan forstås i lys av teorier hvor manglende forutsigbarhet i jobbsituasjonen skaper angst. I vårt datamateriale ser det ut til at de håndterte egen angst ved å undertrykke vanskelige følelser og forsøke å utøve kontroll over miljøfaktorer. Altså fortrengte de egne følelsesmessige reaksjoner i den grad at disse ikke ble en del av den daglige dialogen på jobb, noe som kan forklare deres fokus på ytre årsaker og løsninger.

I faglitteraturen blir fagpersoners frustrasjon over å ikke kunne hjelpe ofte definert som belastningen vi opplever når vi blir hindret i å gjøre det som er moralsk riktig, enten det er på grunn av egne begrensninger, oppgavens kompleksitet eller hindringer fra omgivelsene (moral distress). En stor ulempe med å la dette få ta overhånd er at det ofte fører til en følelse av maktesløshet og handlingslammelse. Vi trenger derfor å utforske hva som faktisk hjelper fagpersoner til å handle moralsk riktig på tross av alle disse utfordringene.

Hvordan kan vi forbedre praksis?

Flere fagpersoner etterspurte erfaring, rådgivning og retningslinjer for å gjøre det lettere å jobbe med barndomstraumer.

Selv om erfaring ofte ble nevnt som viktig, var ikke dette i seg selv noen garanti for bedre avdekking. Tvert imot, for de som hadde opplevd at handlingene deres hadde forverret barnets situasjon, førte erfaring til større vansker i lignende saker etterpå.

Mange etterspurte også rådgiving. Forskning på utvikling av personlige ferdigheter konkluderer med at bevisst målrettet trening og tilgang til ærlige tilbakemeldinger når det gjelder egne bidrag står sentralt i utviklingen av praksis. Dette harmonerer med våre fagfolks etterspørsel etter tilbakemeldinger angående hvordan det hadde gått med barna de hadde hatt kontakt med.

Når det gjelder retningslinjer, viser studier at selv om fagpersoner liker dem, så blir de ofte ikke fulgt, noe vi også fant i vårt datamateriale. Vår konklusjon er at vi må hjelpe fagfolk med å håndtere kompleksiteten og uforutsigbarheten som preger denne typen arbeid, fremfor å tilby manualiserte og generaliserte løsninger.

Vi kan redusere risikoen for at krenkelser utvikler seg til kroniske traumer hvis vi klarer å identifisere disse barna – helst så tidlig som mulig.

I tillegg til bevisst målrettet trening trenger vi en utviklende og støttende organisasjonskontekst. Dette inkluderer tilpasningsdyktig ledelse og kontinuerlig og målrettet videreutvikling av organisasjonskultur, roller, strukturer og funksjoner. For at organisasjonskulturen skal kunne gi sosial støtte og lette vanskelige samtaler med barn må vi sikre at vanskelige tema kan diskuteres åpent. For når angstnivået øker, søker organisasjoner forenklede løsninger på samme måte som enkeltindivider.

Vi anbefaler at opplæring av og støtte til fagfolk som forventes å avdekke barnetraumer, har spesifikt fokus på ferdigheter i følelsesregulering og selvbevissthet slik at de blir flinkere til å håndtere emosjonelt ubehag. I tillegg vil det være nyttig å videreutvikle deres evner til relasjonsbygging og kommunikasjon, slik at de får økt mestringstro i samtaler med barn om sensitive tema. Vi ser også et behov for å rette opplæring og støtte mot det å utvikle fagpersoners kapasitet til å manøvrere i høykomplekse problemstillinger og dilemmaer.

Kilder

Albaek, A. U., Kinn, L. G. & Milde, A. M. (2017). Walking children through a minefield: how professionals experience adverse childhood experiences. Qualitative Health Research. doi:10.1177/1049732317734828

Steine, I. M., Winje, D., Nordhus, I. H., Milde, A. M., Bjorvatn, B., Grønli, J. & Pallesen, S. (2016). Langvarig taushet om seksuelle overgrep. Prediktorer og korrelater hos voksne som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 11, 888–899.

Siste saker

Eksistensiell helse er blitt et nøkkelbegrep under pandemien

  • Ytringer

Nei, du blir ikke mentalt sløvere om vinteren

  • Nyheter, Pluss

At et barn blir utsatt for omsorgssvikt, kan få følger for senere generasjoner av familien

  • Pluss, Ukas forskning

Psykologen som levde

  • Min erfaring

Vil stramme inn regelverket for å motvirke kroppspress blant unge

  • Nyheter

Slik kan vi finne ro ved hjelp av pusten

  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

Vil forene det nyttige og det behagelige

  • Nyheter

Å være uenig med noen tar mye plass i hjernen

  • Nyheter, Pluss

Slik kan vi forsone oss med vår egen dødsangst

  • Nyheter, Pluss

Hvordan bør vi håndtere seksuell trakassering på jobben?

  • Arbeidsliv, Organisasjonspsykologi

Kan psykedelika lindre psykiske lidelser?

  • Pia og psyken, Podkaster

Arbeidsnarkomani er forbundet med flere helseplager – men det finnes en løsning på stressproblemet

  • Arbeidsliv, Organisasjonspsykologi, Pluss

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Sinte voksne barn

      Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte?

        De første tegnene på at du er utbrent

          Det gode blikket er en kur for usynlighet

            Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

              Når våre egne følelser hindrer oss i å møte barnet vårt på en god måte

                Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

                  Et giftig stikk

                    Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon

                      Når følelsene våre ødelegger for oss

                        Ni psykologer og en parterapeut avslører: Slik får du en god psykisk helse


                          Redaksjonen anbefaler

                          Barnehagen som depresjons­forebyggende arena

                          • Forebygg depresjon med Arne Holte

                          En studie av tilknytning

                          • Månedens klassiker

                          Hjelp! Jeg har skrivesperre

                          • Fra terapirommet med Kirsti Jareg

                          Bitterhet – en kontrafaktisk
                          fortelling om eget liv

                          • Fra terapirommet med Kirsti Jareg

                          Ei ulik hand å halde i

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          Slik kan vi finne ro ved hjelp av pusten

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

                          Kan vi forebygge depresjon?

                          • Forebygg depresjon med Arne Holte

                          Myten som har inspirert psykologien i over 100 år

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Flertallets makt

                          • Kritisk tenkning med Torstein Låg

                          Fire perspektiver som kan lindre dødsangst

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Vi trenger fortsatt diagnoser på psykiske lidelser

                          • Gutta fra Psykologlunsj

                          Hvor oppklarende hadde det ikke vært å lytte til et opptak av sitt eget indre liv? Et perspektiv på litteraturen

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Ane Ugland Albæk

                          Ane Ugland Albæk er universitetslektor ved Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder. Hun er også PhD-kandidat ved Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen.

                          Anne Marita Milde

                          Anne Marita Milde er forsker og psykologspesialist ved RKBU Vest – Regionalt kunnskapssenter for barn og unge.

                          Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                          • Psykologisk.no AS​
                            Kruses gate 8
                            0263 Oslo
                            912 389 782 MVA
                          • Tips oss
                          • Bli annonsør
                          • Bli bidragsyter
                          • Redaksjon
                          • Scandinavian Psychologist
                          • Personvern
                          • Ansvarlig redaktør
                            Pål Johan Karlsen
                          • Redaksjonssjef
                            Jonas Hartford Sundquist
                          • Markedsansvarlig
                            Vera Thorvarsdottir
                          Facebook-f
                          Twitter
                          Linkedin

                          Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og arbeider etter Vær varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                          Kopibeskyttet © 2021