Mange barn utsettes for vold, overgrep og andre krenkelser. For en del av dem fører dette til alvorlige og vedvarende fysiske og psykiske helseplager. Virksomme intervensjoner og behandling kan redusere risikoen for at krenkelser utvikler seg til kroniske traumer, men det forutsetter at vi klarer å identifisere disse barna – og helst så tidlig som mulig. Her svikter vi i dag. Forskning indikerer at over halvparten av slike saker ikke avdekkes, og at når de avdekkes, har det ofte gått (for) lang tid. Ifølge en norsk studie, utført av Iris Steine og kolleger (2016), tok det i snitt 17,2 år før overgrepsofre avslørte overgrepene til noen.

Altfor lenge har vi levd med paradokset hvor «alle» (i hvert fall profesjonelle) vet at vold og overgrep er skadelig og at voksne må ta initiativ for at barn skal fortelle, samtidig som vi ikke klarer å avdekke krenkelser barn blir utsatt for, og dermed hjelpe dem.

I en ny studie, publisert i Qualitative Health Research, har vi utforsket hvorfor det er slik (Albæk, Kinn & Milde, 2017). Studien baserer seg på analyser av hvordan fagpersoner opplever det å tematisere mulige traumer i intervjuer med barn. Denne studien er en etnografisk metasyntese, en forskningsmetode som muliggjør analyse og syntese av kvalitative studier. Åtte empiriske fagfellevurderte internasjonale studier inngår i syntesen.

Vår konklusjon er at når vi ikke lykkes med å finne disse barna, er det knyttet til det følelsesmessige ubehaget som følger med avdekkingsarbeid og som trolig utløser unngåelsesstrategier. Ikke fordi fagfolk ikke tåler ubehag, men fordi disse sakene berører sentrale menneskelige og etiske utfordringer.

Vi ønsker her å dele våre funn med praksisfeltet fordi vi tror kunnskapen kan øke fokus på hva som (også) bør være en del av kvalifiseringen av fagpersoner. Vi trenger å finne måter å overvinne ubehaget på for å øke sjansen for å oppdage og dermed hjelpe enda flere utsatte barn.

Metaforen «som å lose barn gjennom et minefelt»

Vi har valgt å sammenfatte våre funn i metaforen «som å lose barn gjennom et minefelt». Den illustrerer hvordan fagpersonene opplevde betydelig engstelse og usikkerhet knyttet til følelsen av maktesløshet eller utilstrekkelighet, altså at det føles som å skulle manøvrere i et minefelt sammen med et barn uten oversikt over sikre ruter og uten mulighet for å uskadeliggjøre miner.

Engstelsen var også knyttet til frykt for at handlingene deres kunne forverre barnas situasjon ytterligere heller enn å hjelpe – altså som risikoen for å tråkke på miner og påføre barnet skade.

Utforsking av traumer førte fagpersonene inn i et landskap hvor de ble konfrontert med en virkelighet så ekstrem i sin ondskap at de hadde vansker med å forholde seg til at det kunne være sant. I tillegg utløste det å forholde seg til barnemishandling sterke negative følelser, som igjen aktiverte ulike unngåelsesmønstre. Her er en parallell til frykten for og motstanden mot å gå inn i et minefelt. Eller til i det hele tatt å kunne forestille seg at noen har lagt ut miner der barn ferdes.

I vår analyse delte vi metaforen inn i tre temaer: (1) å føle seg utilstrekkelig, (2) frykt for å forverre barnets situasjon og (3) å møte ondskap.

Å føle seg utilstrekkelig

Alle studiene beskrev at fagpersonene følte seg mangelfullt utrustet når det gjaldt å avdekke barnas traumer og hjelpe dem, oftest fordi de kunne i for liten grad påvirke gjennomføringen av oppdraget sitt og muligheten for å oppnå et godt resultat. Brist i troen på at de kunne lose barnet trygt gjennom minefeltet virker inn på både viljen og evnen til å forsøke.

Følelsen av utilstrekkelighet knyttet seg også til andre forhold: Mange var usikre på egen kompetanse. Noen beskrev kompetanse som kunnskap, trening og selvtillit, men flere var også opptatt av kompetanse i form av intuisjon, relasjonsferdigheter, personlig etikk og personlige intensjoner, og anså disse som sentrale i avdekkingsarbeidet.

Videre var fagpersonene utrygge på organisasjonskulturen. Forhold som utilstrekkelige retningslinjer, uklare rolle- og ansvarsfordelinger og mangelfull sosial støtte ble koblet til manglende avdekking.

Opplevd systemsvikt hindret også fagpersonene: Tidspress, stor arbeidsmengde, manglende ressurser, mangel på gode hjelpetiltak til barna og utilfredsstillende samarbeid mellom instanser som politi, barnevern og rettsapparat ble gjennomgående knyttet til det å føle seg utilstrekkelig.

Frykt for å forverre barnets situasjon

Siden de ikke kunne forutsi hvilke konsekvenser forsøkene deres på å hjelpe ville få, var mange redde for å gjøre vondt verre for barnet.

Gjennomgående var de engstelige for å oppskake eller reaktivere barnets redsel med spørsmålene sine. De fryktet at det å utforske krenkelsene barnet hadde blitt utsatt for, kunne eksponere barnet for ytterligere vold og overgrep.

En annen frykt som påvirket fagfolkenes undersøkelser, var engstelsen for å skape tilleggsbelastninger for barnet. Som for eksempel brudd i barnets familierelasjoner, urettmessig mistanke mot pårørende eller at barnet ble nektet kontakt med fagpersonen.

De var også engstelige for å svikte barnet etter avdekking av vold eller krenkelser. De følte seg forpliktet til å hjelpe dersom de hadde bidratt til avdekking. Når de av ulike grunner ikke klarte å gi tilstrekkelig hjelp, opplevde de at de hadde misbrukt barnets tillit og skapt falske forhåpninger. Slike bekymringer kunne utløse en vegring mot å forsøke å oppdage vold eller overgrep hos barn de snakket med.

Felles for fryktopplevelsene var at fagfolkene opplevde seg «låst» i ulike dilemmaer. For eksempel kunne de ikke hjelpe eller beskytte barnet uten først å avdekke krenkelser, men ved å avdekke risikerte de å miste barnets tillit og utsette barnet for flere belastninger.

Å møte ondskap

Fagpersonene beskrev vonde følelser som frustrasjon, fortvilelse, sinne, skyld og skam i møtet med (mistanke om) vold og overgrep mot barn. Dette førte til unngåelsesmønstre av varierende bevissthetsgrad, slik som undertrykkelse, det å unngå å snakke om sensitive temaer, vantro og frykt for negative reaksjoner.

I vår analyse ble unngåelsesmønstrene blant annet synliggjort som vansker med å huske egne saker knyttet til mistanke om vold eller overgrep, og som intensjonelle forsøk på å unngå å tenke på dem. De unngikk å snakke om krenkelser mot barn, og dersom de gjorde det, skapte de ofte språklig distanse gjennom ullent språk og/eller omskrivinger med «det», «saken», «situasjonen deres», «grusomme ting» med flere. Denne avstanden fungerte som selvbeskyttelse mot å forholde seg til barnets lidelse, og flere fagpersoner beskrev at de kunne bli overveldet av følelser om de ikke holdt nok avstand.

Flere fortalte om vansker med å faktisk erkjenne at mishandling er en realitet i flere barns liv. Denne «vantroen» overfor at slik ondskap er mulig reduserte fagpersonenes evne til å avdekke barndomstraumer. Å finne utsatte barn krevde både at de lette målrettet etter mishandling og var oppmerksomme på egne underliggende sperrer. Eksempler på slike sperrer kunne være personlig forforståelse, defensive holdninger, identifikasjon med foreldrene, unngåelse, benektelse eller personlige traumeerfaringer.

Frykt for negative reaksjoner, som kritikk fra rettsapparatet eller aggresjon fra pårørende, var sentral for mange av de intervjuede. De forklarte at det krevde mot og viljestyrke å motstå behovet for selvbeskyttelse fra emosjonelt ubehag slik at de i stedet prioriterte barnets beste.

For lite fokus på følelser, for sterkt fokus på rammefaktorer?

Oppsummert kan vi si at det fagpersonene opplevde som vanskeligst med å avdekke mulige belastninger hos barn, var tre forhold: dels manglende tro på at de var i stand til å avdekke traumer og hjelpe barna på grunn av utilstrekkelig kompetanse eller ressurser, dels engstelse for å bidra til å gjøre vondt verre på grunn av uforutsigbarhet og dels personlig følelsesmessig belastning forbundet med å snakke om og å tenke på barnemishandling

Noe som overasket oss i dette datamaterialet, var at når fagpersonene beskrev sin opplevelse av å utforske vold og overgrep, handlet det mye om følelsesmessig ubehag og frykt for å gjøre situasjonen verre. Når de derimot forklarte hva de oppfattet som årsaker til at det var vanskelig å utforske, eller de foreslo forbedringstiltak, så snakket de om manglende kompetanse og ressurser.

Fagpersonenes fortellinger fra sitt arbeid med utsatte barn var personlige med vekt på relasjoner til barnet og sterke følelser, men likevel var det ingen av dem som ba om å få hjelp til å håndtere negative følelser eller hjelp til å takle dilemmaer og usikkerhet. I stedet ba de om retningslinjer, kartleggings­verktøy, teoretisk kunnskap og forbedrede rammevilkår som tid, lokaler, arbeidsmengde og tydelige roller.

Vi tolker dette som eksternaliseringer hvor fagpersoner håndterer følelsesmessig belastning med å fokusere på ytre faktorer i stedet for å rette fokus mot sitt indre ubehag. Deres ønsker om retningslinjer og utredningsverktøy kan også tolkes som at de ville forenkle og standardisere måten de arbeidet på i disse sakene, for å beskytte seg mot ubehaget de følte når de opplevde dilemmaer og tvil om hva de skulle gjøre, selv om standardløsninger ikke kan brukes i slike komplekse landskap.

De sterke negative følelsene de fikk, kan forstås i lys av teorier hvor manglende forutsigbarhet i jobbsituasjonen skaper angst. I vårt datamateriale ser det ut til at de håndterte egen angst ved å undertrykke vanskelige følelser og forsøke å utøve kontroll over miljøfaktorer. Altså fortrengte de egne følelsesmessige reaksjoner i den grad at disse ikke ble en del av den daglige dialogen på jobb, noe som kan forklare deres fokus på ytre årsaker og løsninger.

I faglitteraturen blir fagpersoners frustrasjon over å ikke kunne hjelpe ofte definert som belastningen vi opplever når vi blir hindret i å gjøre det som er moralsk riktig, enten det er på grunn av egne begrensninger, oppgavens kompleksitet eller hindringer fra omgivelsene (moral distress). En stor ulempe med å la dette få ta overhånd er at det ofte fører til en følelse av maktesløshet og handlingslammelse. Vi trenger derfor å utforske hva som faktisk hjelper fagpersoner til å handle moralsk riktig på tross av alle disse utfordringene.

Hvordan kan vi forbedre praksis?

Flere fagpersoner etterspurte erfaring, rådgivning og retningslinjer for å gjøre det lettere å jobbe med barndomstraumer.

Selv om erfaring ofte ble nevnt som viktig, var ikke dette i seg selv noen garanti for bedre avdekking. Tvert imot, for de som hadde opplevd at handlingene deres hadde forverret barnets situasjon, førte erfaring til større vansker i lignende saker etterpå.

Mange etterspurte også rådgiving. Forskning på utvikling av personlige ferdigheter konkluderer med at bevisst målrettet trening og tilgang til ærlige tilbakemeldinger når det gjelder egne bidrag står sentralt i utviklingen av praksis. Dette harmonerer med våre fagfolks etterspørsel etter tilbakemeldinger angående hvordan det hadde gått med barna de hadde hatt kontakt med.

Når det gjelder retningslinjer, viser studier at selv om fagpersoner liker dem, så blir de ofte ikke fulgt, noe vi også fant i vårt datamateriale. Vår konklusjon er at vi må hjelpe fagfolk med å håndtere kompleksiteten og uforutsigbarheten som preger denne typen arbeid, fremfor å tilby manualiserte og generaliserte løsninger.

I tillegg til bevisst målrettet trening trenger vi en utviklende og støttende organisasjonskontekst. Dette inkluderer tilpasningsdyktig ledelse og kontinuerlig og målrettet videreutvikling av organisasjonskultur, roller, strukturer og funksjoner. For at organisasjonskulturen skal kunne gi sosial støtte og lette vanskelige samtaler med barn må vi sikre at vanskelige tema kan diskuteres åpent. For når angstnivået øker, søker organisasjoner forenklede løsninger på samme måte som enkeltindivider.

Vi anbefaler at opplæring av og støtte til fagfolk som forventes å avdekke barnetraumer, har spesifikt fokus på ferdigheter i følelsesregulering og selvbevissthet slik at de blir flinkere til å håndtere emosjonelt ubehag. I tillegg vil det være nyttig å videreutvikle deres evner til relasjonsbygging og kommunikasjon, slik at de får økt mestringstro i samtaler med barn om sensitive tema. Vi ser også et behov for å rette opplæring og støtte mot det å utvikle fagpersoners kapasitet til å manøvrere i høykomplekse problemstillinger og dilemmaer.

Kilder

Albaek, A. U., Kinn, L. G. & Milde, A. M. (2017). Walking children through a minefield: how professionals experience adverse childhood experiences. Qualitative Health Research. doi:10.1177/1049732317734828

Steine, I. M., Winje, D., Nordhus, I. H., Milde, A. M., Bjorvatn, B., Grønli, J. & Pallesen, S. (2016). Langvarig taushet om seksuelle overgrep. Prediktorer og korrelater hos voksne som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 11, 888–899.