Hva gjør deg lykkelig? Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal svare på dette spørsmålet. Likevel vil de fleste av oss relativt enkelt kunne fiske frem fra hukommelsen en episode eller to der vi var lykkelige – en nydelig dag på hytta, et besøk på favorittrestauranten, samvær med familie og venner. Da jeg spurte min eldste sønn på fem år hva som gjør ham lykkelig, kom det fort «å bare drikke brus hele tiden». Mannen min derimot, som jeg ofte retter det samme spørsmålet til, og som derfor har blitt tvunget til å tenke litt nøyere over det, har begynt å svare «det å ha mulighet til å gjøre de tingene jeg verdsetter». Dersom vi er motivert til å bruke litt tid på spørsmålet og dvele litt ved det, kan det hende det er andre svar som føles mer beskrivende – å finne ei løsning på et problem man har jobbet med, å øve på gitaren, å lære noe nytt.

Hva vi tror gjør oss lykkelig, eller i alle fall hva vi svarer på spørsmålet, avhenger dermed blant annet av hvor mye innsats vi legger i å tenke over det. Her er det nyttig å koble inn Daniel Kahnemans (2011) teori om tenkning. Noe forenklet kan vi si at han skiller mellom to ulike system for hvordan vi tenker: det automatiske og intuisjonsbaserte system 1 og det mer kontrollerte og gjennomtenkte system 2. Hvis vi sier det første som faller oss inn og ikke tenker så mye over det, er det system 1 som opererer. Ettersom lykke som oftest forbindes med noe positivt, legger det assosiasjonsbaserte system 1 stor vekt på episoder hvor vi opplever behagelige følelser og hvorvidt våre behov er tilfredsstilt (noe min sønns behov for brus, etter hans mening, nesten aldri er).

System 2 slår inn hvis vi av ulike grunner er motivert til å gi en god beskrivelse av akkurat hva det er som gjør oss lykkelige. Da vil vi tenke litt nøyere over det, bruke litt lenger tid og prøve å finne fellestrekk for de lykkelige øyeblikkene, før vi kommer med et mer veloverveid svar. Ettersom behagelige følelser er flyktige og tilfredsstilte behov ofte er en kortvarig glede, legger det mer komplekse system 2 kanskje mer vekt på det som gir oss mening i livet og det som er viktig for oss i et mer langsiktig perspektiv.

Kahnemans formål med å dele vår tenkning i to systemer er å hjelpe oss å bedre forstå hvordan andre og vi selv tenker. For å bedre forstå hva som gjør oss lykkelig har Vittersø (2016) foreslått at vi kan dra nytte av å trekke paralleller fra Kahnemans system 1 og system 2 til hvordan vi tenker om lykke.

Lykkens kvaliteter

På samme måte som man kan dele opp vår tenkning i en overfladisk og en mer kompleks form, kan lykken også deles opp i en lett, kortsiktig tilfredshetslykke og en mer strevsom, langsiktig engasjement&173;lykke. Ved å sammenligne tilfredshetslykken med system 1 menes det ikke at denne typen lykke er feil og uønsket og at det er engasjement&173;lykken og system 2 som er det eneste å trakte etter. Det mente ikke Kahneman heller. Disse to systemene utfyller og samarbeider med hverandre. I likhet med system 1 og system 2 har de to ulike typene lykke ulike funksjoner som begge er viktig for vår livskvalitet.

Tilfredshetslykken er knyttet til behovet for å opprettholde stabilitet, mens engasjementlykken hjelper oss med å utvikle ferdigheter og til å mestre et miljø i konstant endring. Tilfredshet og velbehag føler vi ofte når biologiske behov blir tilfredsstilt, når mål realiseres og når den nåværende situasjonen oppfattes som velkjent, problemfri og trygg. De hjelper oss å opprettholde stabilitet gjennom at vi vender tilbake til disse kildene til positive opplevelser om og om igjen. Engasjement og interesse føler vi i nye og utfordrende situasjoner. De hjelper oss i møte med det ukjente ved at vi blir oppslukt i nye og komplekse problemstillinger, at vi bruker vår kreativitet til å komme på nye løsninger og står på litt ekstra for å nærme oss målene våre.

Lykke og mål

Mål er viktig for lykke. Mange av oss har hatt den positive opplevelsen av å nå et mål vi personlig verdsetter. Spesielt er det å merke progresjon mot målet, og føle at målet er oppnåelig, gunstig for lykken (MacLeod, 2012). Likevel er ikke sammenhengen mellom mål og lykke bestandig like tydelig. Det å ha et mål er i seg selv et tegn på at man ikke er fornøyd med tingenes tilstand og ønsker å forandre en del av livet sitt. Det å jobbe mot et mål kan oppleves som alt annet enn lystbetont; frustrasjon og angst underveis kan mange kjenne seg igjen i – kanskje til og med sinne og tristhet.

I tillegg er det å ikke nå et verdsatt mål også en realitet for mange – som sannsynligvis ikke øker lykkefølelsen. Grunnleggende er det slik at vi opplever positive følelser når noe fungerer godt, mens negative følelser dukker opp når noe fungerer dårlig. Både signaler om hva som fungerer bra og hva som fungerer dårlig, hjelper til i prosessen med å jobbe med mål: Glede og tilfredshet signaliserer progresjon mot målet og måloppnåelse, interesse og engasjement er et tegn på at man møter noe ukjent og komplekst som krever ekstra oppmerksomhet, tristhet indikerer at vi har mistet noe verdifullt eller at vi trolig ikke klarer å nå et viktig mål, angst signaliserer at det har dukket opp noe som kan hindre måloppnåelse.

Lykke som hinder

Selv om positive følelser generelt sett er signaler om at noe fungerer bra, kan de ha forskjellige virkninger på motivasjonen til å jobbe videre mot målet. Glede og tilfredshet kan tolkes som at målforfølgelse går bedre enn det behøver å gjøre og trigge det Carver (2003) kaller «coasting». Dette er en tendens til å redusere innsats mot målet og eventuelt prioritere andre mål. Tilfredshetslykken kan med andre ord faktisk hindre oss fra eller i beste fall forsinke oss i å nå et bestemt mål. Dette er i samsvar med Gabrielle Oettingens (2014) forskning som viser at det å kun tenke på de positive aspektene ved måloppnåelse gjør det mindre sannsynlig at man faktisk gjør noe for å nå målet.

Det kan se ut til at man ved å fantasere om måloppnåelse høster tilfredshetslykken på forhånd. I likhet med Kahnemans system 1 stimulerer tilfredshetslykken til overfladisk informasjonshåndtering og hindrer en å engasjere seg i innsatskrevende aktivitet. De fleste mål krever derimot både analytisk tenkning og innsats når man jobber mot dem. Oettingen og kollegaer har gjennom atskillige studier vist at den mest effektive teknikken er å skape en kontrast mellom den positive fantaseringen om måloppnåelse og identifisering av ting i virkeligheten som kan hindre måloppnåelse.

Slik innser vi at det er nødvendig å gjøre noe for å nå målet. Engasjement og interesse krever, i likhet med system 2, oppmerksomhet og refleksjon for å bli aktivert, og teknikken til Oettingen hjelper oss å dra i gang disse nyttige systemene – den hjelper oss over dørstokken. Vi må vente med å nyte den behagelige tilfredsheten av å nå målet til vi faktisk gjør det.

Underveis er det heldigvis andre følelser som hjelper oss videre i vår streben etter måloppnåelse – og disse følelsene bidrar til en annen type lykke enn den vi oftest tenker på. Forhåpentligvis vil sønnen min, når han blir eldre og flinkere med system 2-tenkning, finne andre kilder til lykke i tillegg til brus.

Kilder

Carver, C. (2003). Pleasure as a sign you can attend to something else: Placing positive feelings within a general model of affect. Cognition & Emotion, 17(2), 241–261. doi:10.1080/02699930302294

Kahneman, D. (2011). Thinking, fast and slow. London: Allen Lane.

MacLeod, A. (2012). Goals and plans: Their relationship to well-being. I A. Efklides & D. Moraitou (red.), A positive psychology perspective on quality of life (s. 33–50). New York: Springer.

Oettingen, G. (2014). Rethinking positive thinking: Inside the new science of motivation. New York: Current.

Vittersø, J. (2016). The feeling of excellent functioning: Hedonic and eudaimonic emotions. I J. Vittersø (red.), Handbook of Eudaimonic Well-Being (s. 253–276). Cham, Switzerland: Springer International Publishing.