Hvorfor er du verdifull?

Psykologisk.no publiserte et utdrag fra min bok Alene naken. Hvorfor er vi redd for å være oss selv, da med tittelen «Hvorfor gjør avvisning så vondt?». Svært mange har lest denne teksten. Avvisning er et tema som engasjerer mange. Hvorfor?

Handlingene våre styres, etter min oppfatning, i stor grad av vår sterke frykt for å bli avvist av og utstøtt fra fellesskapet. Kanskje er det dette alt handler om: å kjenne at livet er verdt å leve fordi vi ikke er alene. Ensomhet forringer livet vårt, ikke bare fordi fellesskap er nødvendig for å få et fullgodt liv, men også fordi ensomheten oppleves som skambelagt. Vi spør oss selv: «Hva er det med meg som gjør at jeg ikke er verdig til å ta del i de andres liv?»

For å unngå ensomheten griper vi til strategier som kan være uheldige for oss. Der og da fremstår de som det beste valget for at vi skal føle oss verdifulle. For skammen over å bli avvist kan være ødeleggende. Avvisning kan oppleves som at vi ikke er likeverdige – eller ikke like verdige som før.

I boka The Lonely American: Drifting Apart In the Twenty-first Century hevder de amerikanske psykiaterne Jacqueline Olds og Richard S. Schwartz at ensomhet er et av de siste store sosiale tabuene i vår tid. Mange pasienter oppsøker psykiatere og psykologer bærende på merkelappen depresjon. Ofte dreier det seg om ensomhet. Forfatterne hevder at mens det er blitt mer sosialt akseptabelt i vår kultur å være deprimert, er det som om ordet ensom betyr at man er en taper.

Sliter med skam

Jeg blir lett glad i pasientene mine. De sitter foran meg og forteller om sin livssmerte og sin dødsangst, sine traumer og sin skam. Halvparten av dem som kommer, har en grunnleggende opplevelse av at det er noe skammelig ved dem. Denne litt diffuse skamfølelsen er ofte et uttrykk for at de føler seg annerledes, at det er noe galt med dem, at de har en defekt. Ofte preges de av frykten for å bli avslørt av andre – også av meg.

Det kan ta minst et år før det de faktisk skammer seg over blir satt ord på i en terapisituasjon. Noen deler det aldri. Jeg kan uttrykke min beundring for deres gode holdninger, empati og medmenneskelighet, og de svarer ofte: «Bare vent. Du vil oppdage at du tar feil. Og da vil du avvise meg – miste respekten for meg, kanskje ønske meg bort som pasient». Jeg vil se litt hva som ligger bak disse følelsene av å ikke være verdifull.

Pasientene som oppsøker terapi, kommer med ulike symptomer og ulike bestillinger. Jeg kartlegger alltid om de har såkalte «grunnleggende leveregler». Dette er mentale skjemaer som de ofte styres av, deres tanker, følelser og adferd.

Foruten «skam og defekter» og «mislykkethet», har mange pasienter skjemaene «selvoppofrelse», «underdanighet» – og svært mange altfor strenge og rigide «standarder» for hvor gode og vellykkede de må være for å bli godtatt av andre – og seg selv. Disse skjemaene oppstod i barndommen og ungdomstiden, og de kjemper for å overleve. Selv om de er destruktive, er det noe trygt og kjent ved dem. Dette kan være en forenklet, men god forklaring på hvorfor det er så vanskelig for oss å forandre oss.

Redselen for å bli dømt

Ofte har pasientene større problemer med kjæresteforhold enn med forhold til venner. Vennskap handler primært om tilhørighet, opplevelsen av å tilhøre en gruppe, mens kjæresteforhold i større grad utfordrer vår opplevelse av å være verdifulle. De gjenspeiler de intime forholdene våre i oppveksten, hovedsakelig innen den familien vi vokste opp i. I disse intime forholdene er det vanskeligere å ha på maske. De dypereliggende behovene og selvfølelsen vår blir sterkt utfordret: Er vi verdifulle? Er vi elskbare – er vi verdt kjærlighet? Disse spørsmålene blir konstant utfordret i parforhold. Vi frykter å bli avslørt som ikke bra nok, å bli avvist.

Fire sentrale ord dukker stadig opp i terapirommet. Det dreier seg om opplevelsen av eller frykten for å være henholdsvis dum, stygg, rar eller kjedelig. Ordene er sterkt knyttet til vår moderne skam. Skam er jo opplevelsen av å være feil. Skyldfølelse derimot dreier seg om opplevelsen av å gjøre feil. Dumhet er noe vi frykter sterkt, å ikke være attraktiv er også fryktskapende. Vi skal være flinke, intelligente, prestere og se bra ut, og for all del ikke ha et kjedelig liv.

Vår kultur sies å være overfladisk. Fellesskapsfølelsen er i ferd med å forvitre. Konkurransesamfunnet vårt, spesielt den yngre generasjonen – gjerne kalt «generasjon perfekt» – hyller individuelle prestasjoner. I vår tid skal vi mestre så mye, kunne så mye, være så mye og bety så mye. Vi er i ferd med å glemme hva et menneske egentlig er, en «human being» og ikke en «human doer». Psykoterapeuten Alexander Lowen har skrevet en bok med den treffende tittelen Tør vi leve? Han fremhever at de dominerende verdiene i kulturen vår er makt og fremskritt. Lowen sier at det moderne menneskets skjebne i dette samfunnet er å være redd for livet. Man er forpliktet til å gjøre suksess, ikke til å være menneske.

En pasient som går i terapi, opplever det ofte som å bli bedømt. Å bli bedømt oppleves litt skummelt; det kan føre til å bli dømt framfor å bli anerkjent som den man er: En ytre sett «vellykket» kvinne forteller om siste dagers «utagerende» seksualitet. Hun spør meg om hun er et dårlig menneske. Jeg svarer at jeg har til gode å anse pasientene mine som dårlige mennesker.

Følelsen av å være uverdig

Jeg liker godt gestaltterapeutenes begrep «kreative løsninger». Livet er ikke for amatører, vi streber alle med å mestre livet vårt. Men handlingene våre er ikke nødvendigvis hensiktsmessige og bra for oss, heller ikke for våre medmennesker. Ofte er slik adferd bestemt av våre grunnleggende leveregler. Og de kjemper som sagt for å overleve – paradoksalt nok er de trygghetsskapende i sin gjenkjennbarhet.

En ung kvinne sier etter et halvt års terapi: «Tormod, du er så lite dømmende». Vi diskuterer så hvorfor hun fremhever akkurat dette aspektet i relasjonen vår. Gjennom oppveksten i en svært religiøs familie hadde hun blitt innprentet at Gud hadde det avgjørende ordet. Slik hadde hun mistet foreldrenes direkte autoritet og kjærlighet. Guds ord, menighetens fortolkning av dem, var avgjørende. Hun hadde opplevd egenverdi ut fra hvordan hun praktiserte Guds ord. Og bak adferden hennes truet en dom – evig fortapelse framfor evig liv. Slik pasienten opplevde barndomshjemmet, slik orienterte hun seg i verden. Hennes hovedproblem var konstant grubling over hva hun gjorde og sa i samspill med andre, om det var venner, familie eller kolleger. Hun fryktet å bli dømt som ikke bra nok – uverdig andres kjærlighet.

Skammens kjerne er, som hos denne pasienten, den smertefulle følelsen av å være uverdig. Den handler om opplevelsen av å måtte kjempe for kjærlighet og tilhørighet – å være verdifull.

Et minneverdig møte

Noen møter med pasienter er spesielt minneverdige. Følgende seanse kan illustrere utsagnet om at den eneste feilen en psykoterapeut kan gjøre, er å undervurdere betydningen de har for pasientene. I møte med pasientene ligger en stor mulighet for å hjelpe dem til å føle seg elsket og verdifulle.

Catherine, følgende pasient, hadde opplevd omsorgssvikt og misbruk av foreldrene sine, og hun slet med mistillit til andre og mindreverdsfølelse. Denne timen hadde hun nettopp fortalt om hvor redd hun var i oppveksten på grunn av morens konstante invasjon og farens seksuelle overskridelser: «Men noe har skjedd med meg, jeg har forandret meg. Jeg har latt deg komme nærmere meg. Du har behandlet meg bra, du har tillatt meg å være liten. Jeg har trengt det».

For første gang så jeg at Catherines ansikt var mykt, og hun hadde lent seg bakover i stolen. Hun gråt sjelden i timene, men nå kunne jeg høre en stille gråt. Jeg spør om hun føler seg bra. Catherine ser intenst på meg og svarer at det ikke later til at jeg forstår hva som skjedde på venterommet forut for timen. «Da du kom for å hente meg der, hilste du som vanlig på meg på en hyggelig måte. Så gjorde du noe jeg ikke har sett deg gjøre før. Du la merke til noe søle på gulvet fra en annen pasient, tørket det raskt opp og la det i søppelbøtta. Du viste at du ikke var arrogant – at du ikke var bedre enn meg».

Jeg forstod nå at det var handlingene og ikke ordene mine som uttrykte at vi var likeverdige. Hun hadde opplevd at hun i morens øyne hadde verdi kun i kraft av å være «slaven» hennes. Jeg var ikke lenger en lege hevet over henne, sa hun, men en som henne, en som kunne gjøre manuelt, til og med «skittent» arbeid. Jeg tenkte på ordene til Thomas av Aquinas, som sa at det ikke er ordene, men handlingene våre som er kjærlighet.

Vikingfilosofi

Dypere og mer gjensidig glede oppstår når vi lener oss tilbake og tar inn hverandres liv med større fordomsfrihet. Dette kan neste lille historie illustrere. Den viser først og fremst hvor stor betydning vi kan ha for andre bare ved å ta dem imot som de er.

På slutten av 1970-tallet bodde jeg i en studentby i Oslo. Der delte jeg gang, bad og kjøkken med fire andre studenter. En hvit sørafrikaner flyttet inn. Dette var under apartheidtiden, og han ble fordømt av noen av de andre studentene. Jeg likte ham, dessuten trengte også jeg å se at verden ikke var svart-hvit. Han var jo i stor grad et produkt av sitt samfunn – som jeg. Jeg utfordret ham med mine synspunkter, men alltid med respekt for hans holdninger og hans historie.

Trettifire år etter at vi skiltes ad fikk jeg en e-post fra ham via LinkedIn, det profesjonsbaserte nettverket. Han hadde nå en ledende stilling i næringslivet – med stor innflytelse på landets ledere. Han takket meg varmt for tiden vi hadde hatt sammen i Oslo og uttrykte hvor mye vennskapet vårt hadde betydd for ham gjennom årene. På bakgrunn av dette hadde han utviklet det han kalte sin «vikingfilosofi», basert på «ydmykhet, aksept og autentisitet». Denne hadde han hatt stort utbytte av. Han håpet at han selv hadde fungert som en god venn for andre «tapte sjeler», skrev han videre. I en senere e-post presiserte han sitt «Viking Creed»: «Do what is right and fear no-one. This creed embodies the world for me.»

På nettet skjønte jeg via andres rosende omtale av ham at han ikke ville ha eget kontor eller reservert parkeringsplass. Begrunnelsen var at han ville unngå unødvendig avstand til medarbeiderne sine. Med andre ord likner denne beskrivelsen på opplevelsen Catherine hadde av likeverdighet.

Å bli mottatt som vi er

Jeg lar disse historiene illustrere hvor viktige vi er for hverandre, og at vi ikke alltid vet hva påvirkningen vi har på andre kan resultere i. Den danske filosofen Knud Løgstrup skriver at «i ethvert møte holder vi en bit av andre menneskers liv i våre hender».

Dette innebærer at vi påvirker hverandres følelse av å være til, hele tiden. Noen ganger i så stor grad at vi enten kan ødelegge eller redde hverandre. Dette påvirker igjen hvor verdifulle vi føler oss. For når andre mottar oss som vi er, bygges og styrkes selvfølelsen vår.

Så, til slutt et spørsmål jeg lurer på om du tør du spørre deg selv: Hvorfor er DU verdifull?

Deler av denne teksten bygger på de to bøkene Alene naken og Just like Us, only More (se kilder).

Kilder

Huseby, T. (2007). Just like Us, only More. Stories of Survival – From the Psychotherapy Room. Oslo: Kolofon.

Huseby, T. (2015). Alene naken. Hvorfor er vi redd for å være oss selv? Oslo: Cappelen Damm.

Lowen, A. (1983). Tør vi leve? Oslo: Universitetsforlaget.

Løgstrup, K. E. (1999). Den etiske fordring. Oslo: Cappelen.

Olds, J. & Schwartz, R. S. (2009). The Lonely American: Drifting Apart in the Twenty-first Century. Boston, MA: Beacon Press.

Young, J. L. & Klosko, J. S. (2008). Gjenvinn livet ditt. Oslo: Stiftelsen Helse og Rehabilitering.