Vår verden er et uferdig sted, hvor selv den jorden bena er plantet i spavendes fra tid til annen. De fleste av oss er konstant engasjert i dette arbeidet. Vi snur og vender på virkeligheten slik vi kjenner den, vi kontrasterer den med slik den burde være og med slik den heldigvis ikke er. Vi leter etter forklaringer og forestiller oss hendelsesforløp som ender i triumf eller med forferdelse. Kanskje, sier vi. Tenk om… Fare for… Det kan ende med… Det kunne ha endt med… Hypotetisk, alt sammen.
Det virkelige og det hypotetiske danner en tett vev for de fleste. Jeg svinger bena ut av sengen om morgenen ut fra en hypotese om at gulvet fra i går kveld er der fortsatt. Jeg blir sjelden skuffet. Jeg skrur på dusjen, kaffen og pc-en i tur og orden i det fromme håp om at alle disse innretningene virker som de skal og pleier.
Hva jeg kan være mindre sikker på er om hodet vil henge med. Enda mindre om det jeg skriver vil kunne trykkes og i så fall være verd papiret. Nå nærmer vi oss det skikkelig hypotetiske. For her er jeg prisgitt andres bedømmelser, som igjen er prisgitt ikke bare kvaliteten på mine skriverier, men også avhenger av forventningene til dem.
Bedømmelsens psykologi
Ofte vet vi ikke om forventningene bør være høye, så vi kan bli oppfattet i beste mening, eller lave, så vi kan overraske positivt. Bedømmingspsykologien jobber med saken, og lever høyt på folks hypotetiske spekulasjoner. Når vekkes de, hva handler de om, og hva kan de føre til? Den utfordrer logikkens mangel på fantasi. For eksempel er det logisk at avstanden fra A til B og fra B til A er den samme. Likevel finner vi studenter som mener at det ikke gjelder karakterskalaen. De antar gjerne at veien fra en B til A er kort, mens avstanden fra A til B er mye lenger (Kanten & Teigen).
Videre tror folk at et fotballag har større sjanse til å klatre på tabellen enn til å rykke noen plasser ned, selv om det jo ligger i sakens natur at det er vanskelig å avansere uten at det går ut over noen (Davidai & Gilovich, 2015).
Psykologien lærer oss at det hypotetiske innslag i all vår tenkning gir mening til realitetene, samtidig som logikeren blir sittende igjen og gni seg i øynene. Derfor vil vi rett som det er innta logikerens rolle og late som mennesket er rasjonelt, slik at vi får fullt utbytte av å gni oss i øynene, når det ser ut til at avstanden fra A til B er lengre enn fra B til A, eller når det fortoner seg lettere å rykke opp enn ned.
«Alle kan vinne denne turneringen» sier sjakkmester Fabiano Caruana til VG, og bekymrer seg lite om at det i så fall vil bli trangt på pallen. Riktige eller gale, logiske eller ulogiske – hvor kommer forventningene og hypotesene fra? Vi griper dem ikke ut av løse luften.
Fra regelmessighet til forventning
Vi bygger på hva vi ser og hører, får vite og erfarer, og plusser på atskillig for egen regning. Vi går ut over observasjonene, vi hadde ikke kommet langt ellers. Har man sett solen stå opp en del ganger, ville det vært dumt å ikke regne med at den også står opp i morgen, selv om filosofene forteller oss at slike såkalte induktive slutninger aldri kan være 100 % sikre. I praksis foregår det ved at vi gjenkjenner et mønster, en regelmessighet i observasjonene, som i neste omgang kan brukes til å produsere forventninger. Nå er vi til alt hell veldig gode til å trekke mønstre ut av et rotete og ufullstendig materiale, eller om en vil, lese mønstre inn i det. Det kan gå for langt.
I psykiatrien har man laget egne navn på dette: Apopheni – om å se meninger og forbindelser som ikke har rot i virkeligheten, med varianten pareidoli – bilder i kaffegruten, Jesus i toasten, stemmer i stormen. Det uheldige med disse fine diagnosene er at de mistenkeliggjør mønstergjenkjennelsen, men hvor hadde vi vært uten? Carlsen (og Caruana) er ikke blitt sjakkmestre uten å se meningsfylte mønstre der en annen stakkar bare ser en klynge brikker på et brett.
Selv hadde jeg ikke kunnet oppfatte hva min samtalepartner prøver å fortelle meg hvis jeg ikke hadde utfylt og organisert et lydbilde ispedd mumling og kremt. I blant misforstår jeg, det kan være pinlig eller morsomt, men det skjer ved hjelp av den samme evnen som setter meg i stand til å forstå. Det er vår evne til å skumlese overskrifter som får SAMELEIR PÅ HARDANGERVIDDA til å bli til SAMLEIER, høyt og fritt, forvandler BUSSEKSPRESSEN til BUKSEPRESSEN, oppgraderer «Å, Vestland, Vestland» til Å, velstand, velstand og, for den saks skyld, gjør sjanse til sjenanse. Hvis krimmen er spennende nok, leser jeg de parkerte bilene som de parterte likene. Konrad Sejer var tross alt på obduksjonssalen i begynnelsen av samme setning (Fossum, 2016).
Mønstrene gir oss rask tilgang til det vesentligste, på bekostning av uvesentlighetene. Korrekturleserillusjonen er et eksempel. Jo bedre man forstår teksten, dess lettere er det å overse bokstavene. Tell F-ene i denne setningen: FINISHED FILES ARE THE RESULTS OF YEARS OF SCIENTIFIC STUDIES COMBINED WITH THE EXPERIENCE OF YEARS.
Mange ser tre F-er fort og greit, og er rimelig sikre på at dett var dett. De som er litt svakere i lesning av engelsk kommer frem til seks. De er gjerne mindre sikre, men har mer rett. Nesten ingen ser syv, og det skal vi være glade for. Det er lettere å overse enn å hallusinere.
Et minne fra barneskolen: Frøken Flåtten har fullført den bibelske beretningen om Adam og Eva, utdrivelsen av paradiset, Kain og Abel. Til avveksling fra dette sterke sto et introduserer hun en liten selskapslek. «Hva heter elefantens nese?» Klassen (i kor): – En snabel! «Et annet ord for eventyr?» Klassen tenker litt: – En fabel! «En bunke bøker blir…» – En stabel! «Hvem var den første brodermorder?» Klassen, høyt og enstemmig: – Abel!
Men vi hadde jo nettopp lært at det var Kain. Så hvordan kunne vi alle (selv jeg) plutselig skifte parti og felle dommen over Abel? Merkelig! Så lett er det å fornekte hva en vet er sannhet. Hva med rettssikkerheten! Rimet trumfer kunnskapen.
Et sukk når forventningen ikke blir innfridd
Ikke alle forventninger blir innfridd, ikke alle hypoteser lar seg bekrefte, om vi aldri så mye legger godviljen til. I blant må vi oppgi våre yndlingsidéer og rykke tilbake til start. Jeg tenkte det kunne være morsomt for en gangs skyld å studere et tema hvor hypotesene manglet, rett og slett fordi det ikke hadde vært studert. Men har ikke forskerne vært over alt? Finnes det ennå hvite flekker på kartet? Som regel må man pløye seg gjennom snesevis, kanskje hundrevis av forskningsartikler før man kan danne seg et bilde av hvor landet ligger og kan formulere og teste forskningshypoteser.
Studentene skulle etter planen ledes gjennom et forskningsprosjekt i eksperimentell sosialpsykologi, men tiden og ressursene var knappe. Løsningen var å finne et tema som vi slapp å lese oss opp på. Da fant vi, til vår lettelse, at emnet sukk (sigh) glimret med sitt fravær. Det er ingen mangel på studier og teorier om alle mulige andre emosjonelle ytringer, gråt, smil, latter, rødme og naturligvis er det heller ingen mangel på sukk hos våre kolleger dikterne, fra Shakespeare («sigh no more, ladies, sigh no more») til omas Kingo («alltid har jeg sukk og ve»), for ikke snakke om hærskaren av sukkende romantiske poeter. Men vi fant ingen, null, ikke én eksperimentell artikkel om sukk hos voksne, friske mennesker. Vi måtte altså oppfinne vår egen sukkologi.
Et spørreskjema om egne og andres sukk satte oss på sporet av en mulig fellesnevner. Folk sukket, så det ut til, når de var tvunget til å innse at en lengsel ikke kan innfris, et håp er brutt, et ønske må skrinlegges, en medarbeider viser seg udugelig, eller en forventning kan legges til side. I sukket gir man altså avkall og gir opp, eller mer poetisk, sukket er lyden av et håp som forlater legemet. Hvis oppgittheten er det sentrale kjennemerket, kan man spørre om det ikke virker begge veier: Er man oppgitt når man sukker, vil man kanskje sukke når man oppgir noe. Det behøver ikke være noe veldig emosjonelt, det bør også gjelde noe så dagligdags som en hypotese, en forventning som blir skuffet eller et løsningsforslag som ikke lar seg realisere.
Dermed rigget vi til det første dokumenterte eksperimentelle studium av sukking.
Et eksperiment
Studentene rekrutterte frivillige og ga dem to oppgaver hvor vi visste av erfaring at løsningsforsøkene ikke fører frem. Det ene var det bekjente nipunkts-problemet: Her er oppgaven å trekke en sammenhengende strek gjennom 3 x 3 punkter ordnet i en rkant. Streken skal bestå av re rettlinjede deler, og man har altså ikke lov å løfte pennen fra papiret.
Den andre var en femroms-oppgave, en variant av klassikeren «broene i Königsberg». Her skal man vandre gjennom samtlige rom og dører uten å gå gjennom første kan løses, men den andre ikke, så en deltager som får lov å prøve mange ganger vil antagelig måtte gi opp like ofte.
Og de sukket! Nesten alle. Vi registrerte i gjennomsnitt fire åpenbare sukk per deltager. En utbrøt: «Sukk!» i stedet for å sukke. Vi forklarte naturligvis – etterpå – at vi studerte sukk og ikke løsninger. Slik at deltagerne, om de ville, kunne sukke oppgitt eller lettet.
Vi gjenkjenner et mønster, en regelmessighet i observasjonene, som i neste omgang brukes til å skape forventninger.
Prisen er parodisk. Ignobel betyr uedel, og prisen skal gjelde, ifølge mottoet, forskning som får folk først til å le, og deretter tenke. Eller som i vårt tilfelle, har fått folk til å tenke, og deretter sukke. Uansett sitter vi igjen med et diplom som viser Rodins tenker, tumlet ned fra sin sokkel, underskrevet av ekte, uleselige nobelprisvinnere. Mer seriøst: en belgisk forskergruppe har senere kommet frem til at sukkets funksjon er å nullstille og normalisere åndedrettet og altså klargjøre organismen for nye utfordringer (Vlemincx et al., 2009).
Kilder
Davidai, S. & Gilovich, T. (2015). What goes up apparently needn’t come down: Asym- metric predictions of ascent and descent in rankings. Journal of Behavioral Decision Making, 28(5), 491–503. doi:10.1002/bdm.1865
Fossum, K. (2016). Den som elsker noe annet. Oslo: Cappelen Damm.
Hagen, P. (red.) (1955). Nøtteknekkeren. Oslo: Schibsted.
Kanten, A. B. & Teigen, K. H. Upubliserte data. Oslo: Universitetet i Oslo.
Teigen, K. H. (2011). Lyden av håp som forlater legemet: Forskningsnytt om Ig Nobel- prisen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48, 1120–1122.
Vlemincx, E., Van Diest, I., De Peuter, S., Bresseleers, J., Bogaerts, … Van Den Bergh, O. (2009). Why do you sigh? Sigh rate during induced stress and relief. Psychophysiology, 46(5), 1005–1013. doi:10.1111/j.1469-8986.2009.00842.x