Det er usikkert om kvinner gjennom evolusjonshistorien har kunnet påvirke hvem deres søster ble sammen med. Det er også usikkert om de har hatt noen innflytelse på hvem de selv ble sammen med. På tross av dette viste jeg i forrige spalte, som handlet om mor–datter-konflikt omkring datters partnervalg, at selv en minimal innflytelse på hvem man blir paret med kan være av stor betydning. Om det i det hele tatt var mulig å påvirke valg av egen eller søsters partner, burde man derfor bry seg.

I tillegg har man her å gjøre med et konkurranseaspekt. Det er kanskje begrenset med aktuelle langtidspartnere, i hvert fall ideelle kjærester. I en slik situasjon ville det å skaffe seg selv de beste og viktigste trekkene være vesentlig for egen evolusjonær reproduktiv suksess. Men dersom genetisk konflikt ligger til grunn for disse preferansene, bør man velge strategisk ut ifra ulike preferanser for ens søster og for en selv. Heri ligger vel en rik kilde til familiekonflikter, som i liten grad har blitt gjort til gjenstand for undersøkelse. Kan vi predikere hvilke menn kvinner ønsker at dere søster skulle velge og hvem de helst vil ha selv, i langtidsforhold?

Velger ansvarsfull mann til søster

Det jeg hevder er at akkurat den samme logikken gjelder for søstre som ved mor-datter konflikt. Mødre og døtre er like genetisk like som søstre av samme mor og far, altså 50 % like. Dersom en søster kunne sikre seg direkte goder fra mannen til søsteren, samtidig som hun skaffet gode gener til seg selv, kunne dette dermed beskrive en vinn–vinn-situasjon for henne. For mødrene, spesielt om de fremdeles kunne få barn, ville det at datteren skaffet familien ressurser være mer opplagt, kanskje.

Det at døtrene i større grad satser på sexy enn ressursgivende trekk når de velger på egne vegne, er kanskje mindre opplagt. Det var likevel dette Robert Biegler og jeg fant i vår undersøkelse av mødre og døtre. Så blir spørsmålet: Finner vi det samme for søstre når de velger for seg selv og for sin søster? Det å velge for seg selv er jo nettopp det døtrene gjorde i forrige undersøkelse. Å velge for sin søster er ligner det mødrene gjorde da de valgte for sin datter.

279 kvinner, som alle hadde søstre, vurderte de samme 133 egenskapene som mødre og døtre hadde vurdert i den første studien vår. Det er viktig å understreke at det i utgangspunktet er stor enighet omkring hvor viktige de fleste enkelttrekkene er. Før vi går videre, må vi dvele litt ved en metodologisk problemstilling. I mor–datter-undersøkelsen vurderte de trekkene for idealmannen hver for seg, men begge for datterens ideelle langtidspartner. I den sammenhengen var det enorme samsvaret mellom mødre og døtre i prioritering av trekkene påfallende. En tilsvarende sammenheng, om den først hadde blitt observert i dette datasettet, kunne lett ha blitt tilskrevet det at søstrene vurderte idealpartnere både til seg selv og sin søster. Altså er ikke vurderingene uavhengige, slik de var i den første undersøkelsen. Nå vet vi allerede at kvinner vurderer forskjellig trekk nokså likt, uansett om de velger partner til en ung kvinne som mor, som søster eller for seg selv selv.

Hvor er så forskjellene? Rundt tyve trekk var prioritert signifikant høyere av kvinner da de vurderte sin egen fremfor søsters ideelle langtidspartner. Dette inkluderer blant annet de følgende egenskapene: Kåt, forførende, lidenskapelig, sexy, drømmende, og søt. Andre egenskaper inkluderer seksuelt tilfredsstillende og den spennende «Young Male Syndrome»-kombinasjonen av vill, uredd, dumdristig og spenningssøkende. Merk at alle disse egenskapene signaliserer maskulinitet og indirekte gode gener.

Kvinnene prioriterte særlig tre egenskaper høyere for søsterens ideelle langtidspartner enn for sin egen ideelle langtidspartner: Ansvarlig, fornuftig og grensesettende. Hvorfor man selv vil ha en vågal og sexy mann, mens søsteren skal ha en fornuftig, ansvarlig og grensesettende mann kan kanskje forklares med andre teorier enn vår. Men dette var jo det vi forventet ut i fra genkonfliktteorien vår.

Vil ha sexy partner selv

Det avgjørende spørsmålet er likevel: Finner vi det samme mønsteret som hos mødre versus døtre? Dette var jo grunnen til å studere søstrene. Svaret er ganske enkelt ja. Generelt er det en svært høy korrelasjon mellom effektstørrelsene på forskjellene mellom søstres og mødre-døtres vurderinger av egenskapene (r = 0,56). Det at vurderingene ikke var uavhengige kan ha medført at forskjellene for søstre ikke var like store som for mødre og døtre. Det kan jo også bety at det var en viss effekt av enten kohort eller generasjon. Men den svært høye korrelasjonen tilsier at funnene fra mor–datter-studien er reprodusert og ikke var bare en generasjonseffekt.

Konklusjonen er rett og slett at man ønsker en mer sexy partner for seg selv enn for søsteren sin, når man vurderer den ideelle langtidspartneren for begge. Metoden la ikke tilrette for konkurranse, slik at det man tilbød søsteren sin var knyttet til hva man valgte selv. Man kunne derfor gjerne ha vært sjenerøs, og raust tilbudt søster en heit «hunk». Det var faktisk ikke noe konkurranse innad mellom trekkene heller, slik enkelte metoder av og til legger opp til. Man kunne derfor ha gitt alle trekkene høye skårer for begge idealmennene. Det gjorde man heller ikke. Det er derfor verdt å merke seg at det ikke bare handler om at døtrene i den første studien og søstrene i denne studien velger sexy for seg selv.

De valgte også å nedprioritere trekk som kunne gitt flere direkte ressurser. Dette mønsteret, med mer vekt på gode gener eller sexy trekk (indirekte ressurser) for egen partner og mer direkte ressursgivende trekk for søsters partner gjenspeiler derfor våre opprinnelige funn fra mor–datter-undersøkelsen.

I fremtidig forskning er vi spent på å oppdage om det er slik at behovet for gode gener som sier noe om evnen til å motstå sykdom eller direkte ressursgivende trekk som kan være mer nyttig i hardere økonomiske tider. Moderne Norge har både svært få smittsomme og farlige sykdommer og de fleste har i tillegg helt grei økonomi. Det kan derfor hende at våre funn ville blitt enda tydeligere dersom det økt fare for smitte, eller mindre tydelige i økonomiske nedgangstider.

Vi vet jo ikke at vår teori om genetisk konflikt er den rette forståelsesrammen. Men vi har i det minste med denne oppfølgingsstudien avklart at de originale mor–datter-funnene ikke primært skyldes kohort- eller generasjonseffekter. En annen spennende side ved forskningen er selvsagt at det virker som at selv i Norge er familiemedlemmer, i hvert fall kvinnelige familiemedlemmer, opptatt av spesifikke sider ved unge kvinners partnervalg. Her ligger en potensiell kilde til konflikt.

Kilder

Apostolou, M. (2007). Sexual selection under parental choice: The role of parents in the evolution of human mating. Evolution and Human Behavior, 28(6), 403–409. doi:10.1016/j.evolhumbehav.2007.05.007

Biegler, R. & Kennair, L. E. O. (2016). Sisterly love: Within-generation differences in ideal partner for sister and self. Evolutionary Behavioral Sciences, 10(1), 29–42. doi:10.1037/ebs0000060

Kennair, L. E. O. & Biegler, R. (2016). Conflicting tastes: Conflicts between female family members in choice of romantic partners. I M. L. Fisher (red.), The Oxford Handbook of Women and Competition. New York, NY: Oxford University Press.

Perilloux, C., Fleischman, D. S. & Buss, D. M. (2008). The daughter-guarding hypothesis: Parental influence on, and emotional reactions to, offspring’s mating behavior. Evolutionary Psychology, 6(2), 217–233.

Trivers, R. L. (1974). Parent-offspring conflict. American Zoologist, 14(1), 249–264. doi:10.1093/icb/14.1.249

Wilson, M. & Daly, M. (1985). Competitiveness, risk taking, and violence: The Young Male Syndrome. Ethology and Sociobiology, 6(1), 59–73. doi:10.1016/0162-3095(85)90041-X