Fra et evolusjonspsykologisk perspektiv antar vi at skam har vært viktig for å ivareta det sosiale fellesskapet. Den som har gjort noe galt, som skammer seg, bøyer hodet som for å kommunisere at «jeg synes heller ikke noe særlig om det jeg gjorde eller meg selv akkurat nå». Ubehaget dette medfører motiverer oss til å følge samfunnets normer og regler. Litt skam er en god ting.
Skamfølelsen er del av vårt følelsesrepertoar fra svært tidlig alder, men forsterkes også gjennom læring. Å erfare skam er betydningsfullt for barnets sosialiseringsprosess. Samtidig vet vi at barn som vokser opp med stadige påminnelser om egen utilstrekkelighet, som blir oversett eller straffet, fort lærer å skamme seg for mye. For mange vil det på et eller annet tidspunkt medføre enten selvangrep, for eksempel i form av sterk selvkritikk, eller unngåelse både av følelsen i seg selv og av situasjoner som kan fremkalle den.
Når man først har erfaring med å skamme seg, er forventingen om fremtidig skam i seg selv nok til å påvirke hvordan man handler. Slik fremhever skam hvor hvor avhengig vi er av relasjoner. Relasjoner er det viktigste for oss, men også ofte det vanskeligste. Det å bli sett og bekreftet ligger bak vår opplevelse av egenverdi, samtidig som den andres blikk kan gjøre oss sårbare. Når vi blir sett, befinner vi oss i en posisjon der vi kan bli avslørt. Vi kan skamme oss alene, men de andre vil alltid være til stede i skammen. Forestillingen om hva de andre måtte mene er nok.
Å bytte følelse med følelse
Vi lar oss lett påvirke av skammens dynamikk. Derfor kan bevisstgjøring av disse prosessene være nyttig for ikke å la seg overvelde.
Ofte reagerer vi på utfordrende situasjoner med å fremvise andre følelser enn den opprinnelige. I psykologien snakker man da om følelser som primære eller sekundære, avhengig av situasjonen. Den følelsen vi i utgangspunktet reagerer med i en viss situasjon, er den primære. Sekundære følelser kan komme i tillegg, som reaksjon på den primære følelsen. Slik er det også med skam.
Skam kan både være en primær og en sekundær følelse. Mange kan reagere med sinne på det som i bunn og grunn handler om skam. Under sinnet kan man ofte finne en frykt for å bli avslørt som inkompetent, skyldig eller lite verdt. Narsissisten skammer seg først og fremst over hvem han er, men overkompenserer ved å fremstå som arrogant og selvelskende. Det kan også være motsatt, som når skammen over et grunnleggende sinne forhindrer at man forholder seg til og bearbeider det. Uansett om skammen er utgangspunkt eller utfall, lukker den for utvikling. Hele systemet går i lås.
Den som ikke synes
I psykisk lidelse er det ofte altfor mye skam involvert, uten at det nødvendigvis er lett å se at det er skam som driver lidelsen. Skam kan for eksempel medføre mye unngåelse eller tilbaketrekking. Noen ganger er det å gjøre seg usynlig en nødvendighet for å overleve psykisk. Den som ikke synes, er heller ingen synlig bærer av skammen.
Traumelidelser illustrerer tydelig hvordan skam fungerer som en motor i smerten. Den traumatiserte skammer seg over det hun gjorde, det hun ikke gjorde, den hun ble. Offeret som skammer seg over å ha reagert med å gjøre det eneste hun kunne gjøre for å overleve der og da. Og i ettertid bærer den traumatiserte ofte på en skam som hører hjemme hos den andre. Etter traumet er det vanlig å stille spørsmål ved mye som man ikke stilte spørsmål ved tidligere – særlig ens egen verdi og plass i verden. Man åpner dermed opp for selvrefererende følelser som skyld og skam. Dette er følelser som tar mye plass.
Opplevelsen av å være helt eksponert, synlig, i en farlig verden, er heller ikke uvanlig etter traumet. En kan føle at ikke bare ens vesen, men hele ens historie blir avdekket. Ingenting er synlig, men skammen liksom huler en ut innvendig. Hvordan kan det da ikke synes? Videre kan traumet bidra til at man utvikler en opplevelse av å være alene i verden, som om man står utenfor fellesskapet. Da blir skammen enda mer truende; hvis du har grunn til å skamme deg, er faren stor for at du blir utstøtt av flokken. Bare oppfatningen av at skammen er berettiget virker derfor skremmende.
Skam kan opprettholde lidelser
Skam opprettholder psykisk lidelse blant annet ved å understøtte en streng indre dialog. Dette er noe vi ikke ofte ikke er oss bevisst. Ved å angripe oss selv får vi en viss form for kontroll over skammen, men det tærer sakte, men sikkert på oss. Den som skammer seg kan for eksempel oppleve destruktiv selvkritikk som helt selvfølgelig, som noe en fortjener.
Selvkritikk kan oppleves som problemløsning fordi følelsene på et vis blir regulert. Samtidig vil dette for mange være en kostbar strategi på sikt. Å regulere skam ved hjelp av selvkritikk blir som å fortelle seg selv at skammen er berettiget.
En annen grunn til at skam virker opprettholdende i psykisk lidelse, er nettopp at den som skammer seg, trekker seg unna. I behandling av angstlidelsene er unngåelsen et kjernetema; unngåelse av angst er nettopp det vi griper fatt i ved hjelp av eksponering, fordi det å utsette seg for angsten er det eneste som bidrar til å redusere den. Den som skammer seg, gjør ofte alt annet enn å eksponere seg for følelsen. Derfor må vi snakke om skam.
Nora og William snakker ikke om skam
Dette handler ikke om Nora og William, men TV-serien «Skam» kan tjene som eksempel på poenget mitt: Skam er ofte et hovedtema uten at noen nevner det i det hele tatt. Hvor er skammen i «Skam»? Nora, William og de andre ungdommene er i en periode av livet der løsrivelse fra foreldrene fordrer at man finner sin egen måte å regulere seg selv på i større grad enn tidligere. Ungdommen må regulere seg inn mot det selvstendige livet. Da er skammen viktig. Skammen i hver og en av oss har i en viss forstand en forelderrolle.
Men det er ofte slik at vi pakker skammen inn i andre begreper. Vi går rundt grøten. Den som skammer seg, kan for eksempel fortelle om «dårlig samvittighet»: Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke jobber mer, har mer tid sammen med barna, for at jeg drakk så mye vin i går kveld, sier vi. Jeg burde ha …
Den traumatiserte bærer ofte på en skam som hører til hos noen andre.
For skammen er vanskelig å gripe tak i. Den kan farge hele ens vesen, men oppleves som lite konkret. Å oppdage og identifisere følelsen er et viktig utgangspunkt for å kunne forholde seg til den på en hensiktsmessig måte. Det er det som åpner opp for at tankene om egen skam og skyld kan bli korrigert.
