Foreldre er ofte uenige med sine barn om hvem som er den beste partneren å velge. I William Shakespeares berømte romantiske tragedie Romeo og Julie illustreres en typisk tverrkulturell generasjonskonflikt: Moren til Julie, Lady Capulet, ser gjerne at Julie velger den litt eldre, rike og innflytelsesrike Paris. Julie, derimot, synes Romeo er mer sexy; han er så deilig at han er til å dø for! Morens valg er kanskje fornuftig, men er det det beste for Julie? Og selv om Julies valg var tragisk i skaldens skuespill, er det virkelig alltid dumt for jenta å velge den mest sexy mulige partneren? Det vi var mest interessert i var spørsmålet: er Shakespeares observasjoner betegnende generelt for generasjonskonflikter omkring barnas partnervalg?

Forskeren og evolusjonspsykologen Menelaus Apostolou var blant de første som påpekte at mye av partnervalgforskningen kanskje ikke var så relevant for menneskets reelle partnervalgkontekst, for det meste av forskningen ser kun på valg og preferanser hos det unge paret. Men i de fleste kulturer er det ikke de to unge som velger. I de fleste kulturer har foreldrene noe, om ikke mye å si for valget, i hvert fall for valg av første seriøse langtidspartner.

Det er samtidig slik at man må anta at de unge også har egeninteresser. Det er nemlig en genetisk konflikt mellom generasjoner. Denne konflikten drives av at den genetiske ulikheten mellom medlemmer av samme familie. Det er nemlig slik at selv om det er få som deler Julies interesser i større grad en hennes mor, så er ikke interessene deres perfekt sammenfallende. Når det er interessekonflikt vil dessuten Lady Capulet kunne ha sprikende mål og ønsker for Julie. Dette er grunnlaget for alle ungdomsopprør mot foreldres forsøk på å ivareta primært sine egne interesser.

To typer fordeler

I evolusjonsperspektivet kan partnervalg gi individet to typer fordeler, eller ressurser. Disse kan være direkte eller indirekte. Direkte ressurser er lettest å forstå, uten at man trenger å tenke evolusjonært engang. Direkte ressurser er slike ting som allianser, fysisk beskyttelse, mat og lignende livsopprettholdende goder. Dette var det Paris, med sin arv og innflytelse kunne tilby. Det spennende med direkte ressurser er at de ikke bare er til fordel for den som har dem eller partneren deres, men de kan spres videre til andre familiemedlemmer. Hele Capuletfamilien, ikke bare Julie, ville dra fordeler av å gifte bort datteren til Paris.

Med dette i tankene samlet Robert Biegler og jeg i evolusjonspsykologigruppen ved NTNU først en liste adjektiver fra kvinner som skulle beskrive menn. Deretter rekrutterte vi unge kvinner, og ba dem vurdere på en skala fra 1 til 5 hvor viktige adjektivene og beskrivelsene var for en ideal langtidspartner. Så rekrutterte døtrene mødrene sine og fikk dem til også å vurdere, uavhengig, trekkene for det de mener ville være datterens ideal langtidspartner. Mødrene sendte sine svar direkte tilbake til oss i posten.

Det vi forventet var at mødrene skulle, som illustrert ved Lady Capulet, være mer opptatt av direkte ressurser. I Shakespeares Romeo og Julie er moren til Julie kun cirka 28 år. Og slik var det nok i EEA (det evolusjonspsykologen/tilknytningsteoretikeren John Bowlby kalte den relevante evolusjonære forhistorien til arten) også, at moren fremdeles kunne få flere barn selv, også – utenom de de allerede hadde. Dermed har ikke moren bare Julie og hennes barn å tenke på, men også alle hennes mulig andre barn og barnebarn. Om hun selv og andre barn og barnebarn kunne få bedre tilgang på ressurser, ved at Julie valgte en hardtarbeidende og generøs mann, så er det slike trekk Lady Capulet burde prioritere i større grad enn Julie.

Døtrene burde kanskje i større grad enn mødrene sine velge sexy menn. Disse mennene er sexy fordi de har gode gener. Det er nettopp det at de har gode genetiske egenskaper som gjør at de oppleves som attraktive; skjønnhet er nemlig ikke bare i øynene på den som betrakter skjønnheten, men vurderes av evolverte psykologiske mekanismer. Disse har nettopp evolvert i samspill mellom persepsjonsapparatet til kvinnen og trekk ved mannen som økte hennes reproduktive suksess. Dette er altså menn som har trekk som signaliserer at de har gener som gir barna bedre immunforsvar, bedre utviklingsstabilitet, og generelt attraktive trekk. Dette er altså trekk som gjør at barna blir mer sexy selv, som voksne, altså. Dette ligger i «sexy sønner»-perspektivet: Grunnen til at kvinner tiltrekkes av sexy menn, er at det øker sannsynligheten for at de får sexy sønner, sønner med fedrenes attraktive trekk. Dette øker hennes reproduktive suksess for hennes gener. Disse gode genene er det som omtales som indirekte ressurser.

Fra et genperspektiv, som er det rådende i moderne evolusjonsteori, bør mors gener føre til atferd som sender videre maksimalt antall av hennes gener. Og der er jo Julie ett av prosjektene for å lage flere kopier av mors gener. Sånn sett kunne man kanskje forvente at mor og Julie delte interesser fullstendig i denne saken. Men Julie deler som sagt bare femti prosent av Lady Capulets gener. Og barna til Julie deler bare tjuefem prosent av Lady Capulets gener. Det er derfor mulig at direkte ressurser kunne øke Lady Capulets genetiske reproduktive suksess mer, om hun kunne gi disse videre til flere barn, enn en økt grad av sexy sønner for Julie kunne bidra til det samme. For Julie er det et annet regnskap, der sønnene hennes vil bære dobbelt så mange av hennes gener som morens, slik at det lønner seg mer for henne å velge den indirekte ressurstilnærmingen.

Døtre velger sexy trekk

Vi tok kontakt med kvinner i ulike aldre, og samlet beskrivelser av gunstige trekk eller adjektiv som beskrev menn Da vi hadde fjernet synonymer sto vi igjen med 133 ord. Hva fant vi så når vi ba mødre og døtre vurdere hvor viktige disse adjektivene eller egenskapene var for en langtidspartner for datteren?

La oss begynne med likhetene. Vi forventer jo i utgangspunktet store likheter, på grunn av at det er mulig at enkelte trekk er grunnleggende for alle partnere (uansett kjønn og kanskje uansett alder). Trekk som tyder på lojalitet og medmenneskelighet (agreeableness), ble prioritert høyt. Dette er i samsvar med funn fra David Buss sin grunnleggende tverrkulturelle forskning på partnerpreferanser hos både kvinner og menn. Det var altså ingen stor overraskelse at det var likhet mellom også mødre og døtre på disse trekkene. Det er sannsynligvis en rekke trekk de fleste kvinner ville foretrekke eller være lite interessert i når man beskriver menn generelt. Faktisk var korrelasjonen mellom mødres og døtres uavhengige rangering og vurdering av de 133 trekkene over .9. Med andre ord var det en påfallende grad av enighet omkring hvor viktige de absolutt fleste trekkene var.

Men det som var mest spennende var ulikhetene. Det var der vi hadde utviklet testbare hypoteser. Mødre og døtre var nemlig svært uenige om verdien av en rekke forskjellige egenskaper. Mødre prioriterte trekk som ærbar, hardtarbeidende, rettferdig, balansert og klar, høyere enn døtrene, om de kunne få bestemme datterens ideallangtidspartner. En av de andre egenskapene, grensesettende, er spennende men også provoserende og overraskende i et norskt utvalg. Dattervokting er forventet på tvers av kulturer, der unge jenters seksualitet kontrolleres i større grad enn unge menns seksualitet. Det er likevel kanskje ikke noe man ville forventet å se så tydelig i et utvalg av norske mødre og døtre.

På den andre siden foretrakk døtrene egenskaper som sjarmerende, sexy, søt, morsom, spesiell, vill, smilende, forførende, spennende og lidenskapelig. Alt i alt var det egenskaper som signaliserer ung mann, seksuelt attraktiv og altså indirekte gode gener.

Det var altså slik at funnene stemte med våre teoretiske antakelser. Døtre prioriterer trekk som signaliserer gode gener, altså sexy trekk, mer enn mødrene, når de begge vurderer ideal langtidspartner for datteren. Samtidig prioriterer mødre trekk som kan gi mer direkte fordeler som også mor og andre søsken kanskje kan dra nytte av, men toner ned relevansen av sexy trekk.

Hvordan kan vi vite at Julie-effekten – ulikheten mellom Julie og Lady Capulet – ikke bare er en generasjonseffekt, eller en kohorteffekt? Kanskje unge og eldre kvinner har systematiske forskjeller som bare tilfeldigvis støtter teorien vår. Sannheten er at vi ikke vet uten å teste tilsvarende teori i samme generasjon. Det er greit nok at prediksjonen vår om direkte versus indirekte trekk ble støttet. Men det kan hende at resultatet skyldes at vi sammenlignet unge og noe eldre kvinner, selv om det neppe forklarer likheten.

Derfor undersøker vi søstre i neste studie. Forskning fungerer ofte slik. Ny forskning er inspirert av og følger opp spørsmål man ikke fikk besvart i første runde. Som de sier: Fortsettelse følger.

Kilder

Apostolou, M. (2007). Sexual selection under parental choice: The role of parents in the evolution of human mating. Evolution and Human Behavior, 28(6), 403–409. doi:10.1016/j.evolhumbehav.2007.05.007

Buss, D. M. (1989). Sex differences in human mate preferences: Evolutionary hypotheses tested in 37 cultures. Behavioral and Brain Sciences, 12(1), 1–49. doi:10.1017/S0140525X00023992

Gangestad, S. W. & Thornhill, R. (1997). Human sexual selection and developmental stability. I J. A. Simpson & D. T. Kenrick (red.), Evolutionary social psychology (s. 169–195). Mahwah, NJ: Erlbaum.

Kennair, L. E. O. & Biegler, R. (2016). Conflicting tastes: Conflicts between female family members in choice of romantic partners. I M. L. Fisher (Ed.), The Oxford Handbook of Women and Competition. New York, NY: Oxford University Press.

Perilloux, C., Fleischman, D. S. & Buss, D. M. (2008). The daughter-guarding hypothesis: Parental influence on, and emotional reactions to, offspring’s mating behavior. Evolutionary Psychology, 6(2), 217–233.

Trivers, R. L. (1974). Parent-offspring conflict. American Zoologist, 14(1), 249–264. doi:10.1093/icb/14.1.249