Kreativitet og innovasjon er to av de mest populære moteordene siden årtusenskiftet. Måten vi tenker om disse begrepene på, styrer også hva vi faktisk gjør når vi gir oss i kast med praktisk nyskapingsarbeid. Som forsker med en glødende interesse for nyskaping er jeg opptatt av hvordan jeg gjennom mitt arbeid kan bidra mest mulig konstruktivt til at alle som er opptatt av kreativitet og innovasjon, kan lykkes med sine ambisjoner.

Både kreativitet og innovasjon handler om å kunne håndtere såkalte åpne oppgaver: Åpne oppgaver er komplekse ikke-rutinebaserte oppgaver, som i motsetning til såkalte lukkede oppgaver ikke kan løses ved hjelp av kjente oppskrifter, rutiner eller fremgangsmåter alene.

Åpne oppgaver berører de fleste av oss: Ingeniører som jobber for å løse morgendagens energiutfordringer. Politikere som arbeider med å håndtere store flyktningestrømmer i Europa. Lærere som vier seg fullt og helt til å lage undervisningsopplegg som skaper interesse og nysgjerrighet hos skoletrøtte elever. Komponisten som skriver et bestillingsverk. Innsatslederen som er ute på et krevende politioppdrag. Foreldre som legger stor innsats i å få barna til å sove om natten. Sangkor som ønsker å tiltrekke seg flere yngre sangere. Og slik kan vi fortsette.

For å håndtere åpne oppgaver må de som har ansvaret for oppgaveløsingen, eksperimentere seg frem til løsninger uten å kunne forutsi konsekvensene av sine valg eller det endelige utfallet av problemløsingsprosessen. I møte med åpne oppgaver må vi med andre ord bevege oss ut i et ukjent, uoversiktlig og uforutsigbart terreng. I dette landskapet kan ingen forutse hva som dukker opp rundt neste sving. Vi må prøve og feile oss videre mot målet og tråkke opp stien selv, eller for å si det med vagabonden og kunstmaleren Ferdinand Finne: «Veien blir til mens du går».

«Keiserens nye klær»

Kreative personer vekker stadig beundring for sine enestående evner til å skape noe nytt og grensesprengende som baner vei for ny kunnskap og nye stilarter, verdensbilder og industrier. De norske nobelprisvinnerne May-Britt Moser og Edvard Moser og deres banebrytende kunnskap om hvordan hjernen fungerer, er et eksempel her. Er de blant de heldige som er født sånn, dvs. født kreative, eller har de (også) blitt sånn? Ifølge den mystiske tilnærmingen, som vektlegger kreativitet som en medfødt, mystisk egenskap, er May-Britt Moser og Edvard Moser velsignet med medfødte kreative evner. Den mystiske tilnærmingen har imidlertid etter hvert blitt utfordret av andre stemmer som hevder at alle mennesker har et iboende kreativt potensial som kan trenes og utvikles (Sternberg & Lubart, 1999). Med denne forståelsen av kreativitet er det med andre ord håp for alle, selv om de fleste av oss aldri vil oppleve å motta en nobelpris.

Den nyere optimistiske grunntonen har inspirert mennesker til å tro på og utvikle sine skapende evner. Samtidig har den bidratt til et kreativitetsimperativ og troen på kreativitet som den viktigste, mest attraktive og fremtidsrettede menneskelige egenskapen i vår tid. Kreativitet er blitt «trylleformularet som skal løse det meste» (Stoltenberg, 2010, s. 10).

Det er åpenbart at den sterke oppmerksomheten på kreativitet og innovasjon har bidratt til en språklig inflasjon der begrepene nærmest er blitt tappet for kraft og innhold. Det er derfor betimelig å stille spørsmålet om innovasjon er blitt vår tids «keiserens nye klær». Gitt det sterke nyskapingsimperativet er det ikke overraskende at mange lar seg friste til å bruke kreativitet og innovasjon som språklige smykker for å signalisere evnen til å fremstå som tidsriktig og moderne.

Tre feilaktige forestillinger

Innovasjonsprosjekter forutsetter kreativitet, men ingen av de spissformulerte forestillingene om kreativitet tar høyde for det dynamiske og uforutsigbare forløpet og kompleksiteten som arbeidet med åpne problemer innebærer. Her kommer en kortfattet foreløpig redegjørelse for dette argumentet.

Forestilling 1: Kreativitet handler bare om å komme opp med nye ideer. Innovasjon krever langt mer enn nye, potensielt verdifulle ideer. For å kunne lykkes er det nødvendig, men ikke tilstrekkelig med kreative ideer. Innovasjon krever også en rekke andre kvaliteter, som evnen til problemdefinering (finne ut hva problemet består i), evnen til å redefinere problemer i tråd med uforutsette situasjoner, evnen til å skape god balanse mellom idémyldring og -evaluering, evnen til å overbevise andre om at man har skapt noe kreativt, og mot til å være aktivt utforskende i raskt omskiftelige, uforutsigbare omgivelser. Kreativitet omfatter alt dette og mere til, og ikke bare evnen til å komme opp med nye ideer. Dette er bakgrunnen for at jeg tar til orde for en bredere definisjon av kreativitet. Inspirert av Amabile (1996) definerer jeg kreativitet som individuell og kollektiv evne til å skape noe nytt og anvendelig som respons på et åpent problem.

Forestilling 2: Kreativitet spiller bare rollen som opptakt til eller som første fase i innovasjonsprosesser. Det er bred enighet om at kreativitet er en forutsetning for innovasjon, men samtidig betrakter de aller fleste forskere kreativitet som selve opptakten til eller innledende fase i innovasjonsprosesser. Gitt premisset om at innovasjon er arbeid med åpne oppgaver, dvs. komplekse oppgaver med uforutsigbart forløp og behov for spontan problemløsing, vil behovet for kreativitet være til stede i alle faser i en innovasjonsprosess, ikke bare i starten. Kreativitetens rolle i innovasjonsprosesser kan med andre ord ikke begrenses til rollen som igangsetter eller inspirasjonskilde til påfølgende innovasjonsarbeid.

Forestilling 3: Kreativitet er bare en individuell egenskap
. De fleste kreativitetsforskere beskriver kreativitet som en individuell egenskap. Et av mine hovedargumenter er at kreativitet også kan forstås som en distinkt kollektiv kvalitet. Dette perspektivet begynner så smått å komme til syne i vitenskapelige publikasjoner. Begrepet partnerskap refererer til en relasjon mellom individer eller grupper som er kjennetegnet ved gjensidig samarbeid og ansvar, og belyser her den kollektive, sosiale dimensjonen ved kreativitet (og innovasjon).

Poenget er at innovasjon krever innsats fra et stort mangfold av gjensidig avhengige spesialister som til sammen har den ekspertisen som er nødvendig for å løse de komplekse, sammensatte utfordringene innovasjonsarbeid innebærer. Og – som vi skal se – deltakerne i innovasjonsprosjekt trenger ikke alltid selv å være spesielt kreative. Det er møtene mellom eksperter med ulik bakgrunn som gir rom for et skapende samspill og kreative resultater som ingen av enkeltdeltakerne kunne ha fått til hver for seg. Kreativitet handler ikke bare om kreative personer, men minst like mye om kreative partnerskap med kollektiv evne til å skape noe nytt og anvendelig som respons på et åpent problem.

På samme bølgelengde

Når vi hører navnet Edison, tenker nok de fleste av oss på den berømte oppfinneren Thomas Alva Edison, mannen bak et stort antall oppfinnelser og følgelig et ubestridt eksempel på en kreativ person. En av Thomas Edisons assistenter gjennom mange år tenkte åpenbart mer i retning av det kreative partnerskap når han uttalte følgende: «Edison er egentlig et kollektivt substantiv og betyr arbeidet til mange mennesker» (Hargadon & Bechky, 2006, s. 484). Begrepet partnerskap refererer til en relasjon av gjensidig avhengige enkeltpersoner eller grupper som samarbeider for å nå et felles mål.

Kreativitet kan beskrives som kollektive praksiser hvor mennesker i fellesskap anstrenger seg for å bringe briljante ideer frem til endelige resultater (Carlsen, Clegg & Gjersvik, 2012). Det kreative produktet skapes gjennom den kollektive innsatsen og representerer noe som er distinkt forskjellig fra hva hver enkelt bidragsyter kunne skapt alene. For det første nødvendiggjør arbeid med komplekse problemer bidrag fra spesialister med ulik bakgrunn og kompetanse – nettopp fordi ingen av ekspertene ville vært i stand til å håndtere arbeidet med den åpne oppgaven alene. For det andre bidrar mangfold av ekspertise til møter mellom ulike perspektiver og erfaringer, noe som fremmer bisosiasjon – sammenstilling av eksisterende, hittil urelaterte elementer til noe potensielt kreativt (Kaufmann, 2006). Partnerskapsaspektet tar med andre ord høyde for at kreativitet kan forstås som et distinkt kollektivt fenomen hvor det gir liten mening å tilskrive kreative resultater til en enkelt bidragsyter. Den enkeltes bidrag former – og formes – av det kollektive samspillet (Hargadon & Bechky, 2006).

Kollektivets betydning for kreativitet er uløselig knyttet til prosjektdeltakernes gjensidige avhengighet for å definere og løse åpne problemer. Slik blir relasjonelle aspekt en fremtredende tone i kollektive resultater (Lysklett, 2007), noe symfoniorkesteret og jazzensemblet er nærliggende og umiddelbare eksempler på. Selv om musikerne i et symfoniorkester i stor grad forholder seg til lukkede oppgaver i form av ferdigskrevne noter som angir hva og hvordan de skal spille, utgjør de – sammen med dirigenten – et komplekst partnerskap.

Svært dyktige individuelle musikere er derfor en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for at et symfoniorkester skal kunne skape gode kollektive prestasjoner. Det musikalske resultatet avhenger også av hvor gode musikerne er til å spille sammen, og slik blir det musikalske og det sosiale samspillet to sider av samme sak. Når musikerne spiller bra sammen, lytter til hverandre og har en felles forståelse av musikken, blir det klingende musikalske resultatet godt. Samspillet kan også resultere i fysiske resonanseffekter fordi musikere, både faktisk og i overført betydning, er på samme bølgelengde. Klangen fra tjue samspilte musikere kan dermed høres ut som lyden fra et dobbelt så stort orkester.

Kilder

Amabile, T. (1996). Creativity in context: update to The social psychology of creativity. Boulder, Colorado: Westview Press.

Carlsen, A., Clegg, S. & Gjersvik, R. (2012). Idea work: om profesjonell kreaitivitet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Hargadon, A. B. & Bechky, B. A. (2006). When collections of creatives become creative collectives: a field study of problem solving at work. Organization Science, 17(4), 484–500. doi:110.1287/orsc.1060.0200

Kaufmann, G. (2006). Hva er kreativitet. Oslo: Universitetsforlaget.

Lysklett, S. R. (2007). Dialog mellom ideer: idéutviklingens vilkår i arbeidsgruppemøter. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Det historisk-filosofiske fakultet, Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier, Trondheim.

Sternberg, R. J. & Lubart, T. I. (1999). The concept of creativity: prospects and paradigms. I R. J. Sternberg (red.), Handbook of creativity (s. 3–15). Cambridge, Cambridge University Press.

Stoltenberg, K. (2010, 10. september). Seriøs kreativitet. A-magasinet (s. 8–13).