Med lanseringen av boka Silent Spring i 1962 la den legendariske biologen Rachel Carson fundamentet for den moderne miljøbevegelsen. En av grunnene til bokas suksess var avsløringene av de til da ukjente skadevirkningene av en del menneskelig virksomhet, for eksempel bruk av sprøytemiddelet DDT. Paradoksalt nok bidro også Carsons bok til å skape nye og meget negative holdninger til vitenskapelig kunnskap, spesielt hos enkelte næringslivsledere. Denne gruppa var liten, men rik og mektig. Og den oppfattet forskningen på skadevirkningene av deres virksomheter som en trussel mot muligheten til å tjene store penger.

For å hindre at den nye kunnskapen fikk slike konsekvenser, utviklet disse rike mennene en strategi som skulle vise seg å være svært så effektiv. De betalte folk for å så tvil om holdbarheten i det vitenskapelige prosjektet.

I dag ser vi hvordan denne mistroen til vitenskapelig kunnskap har utviklet seg til å bli et mareritt. I USA har Donald Trump gjort politisk suksess med sin forskerforakt, og i Norge har politikere som Carl I. Hagen benyttet samme strategi. Den tidligere FrP-lederen fremførte nylig i Dagsnytt 18 og i et intervju med Dagbladet et budskap om at klimaendringer ikke er menneskeskapte og at klimaforskere (for eksempel miljøet på Cicero) ikke bør anerkjennes som eksperter – at de overdriver og stimulerer et slags «klimahysteri» fordi «de er kjøpt og betalt» (Bergsaker & Kristiansen, 2016; NRK, 2016).

Villet avvisning av vitenskapen

Tidligere i denne spalten har vi sett hvordan feilinformasjon kan bite seg fast og påvirke oss, selv etter at vi har forstått og godtatt korrigeringer. Men for Hagen og hans likesinnede er det tilsynelatende ikke bare snakk om at feilinformasjonen har sneket seg inn under radaren til det mentale forsvarsanlegget, at de er ufrivillig påvirket av den. Det ser snarere ut til at de bevisst kjemper feilinformasjonens sak og går til angrep på de standpunkter som er uforenelige med den. De fremviser et synlig engasjement og en sterk vilje i sin avvisning av forskningsbaserte konklusjoner.

Slik forskerforakt, eller «villet vitenskapsavvisning» (vår klønete oversettelse av uttrykket «motivated rejection of science» (Lewandowsky & Oberauer, 2016), ville kanskje mest vært et lett underholdende aktualitetskrydder hvis den bare rammet verdens Carl I. Hagener og en sjelden gang kom til uttrykk i nettaviser og debattprogrammer, men dessverre rammer symptomene nokså bredt, og de får dermed konsekvenser langt utover det en litt flau Dagsnytt 18-opptreden kan avstedkomme.

Hva er det for slags psykologiske mekanismer som ligger bak en slik villet vitenskapsavvisning som Hagen utviser? Kan en psykologisk forståelse bidra til å beskytte oss mot problemet?

Det er lett å tenke at de som med vilje avviser forskningsbasert, vitenskapelig kunnskap, kanskje er litt dumme eller uvitende generelt sett. Med litt ettertanke innser vi fort at dette ikke kan være forklaringen. Carl I. Hagen er ikke en uintelligent mann. Ei heller er han spesielt uvitende, i hvert fall ikke generelt. Psykologisk forskning på villet vitenskapssavvisning tyder da heller ikke på at den kun inntreffer i dumme og tomme hoder.

Vår personlige ideologi

Kanskje litt overraskende har flere studier funnet at generelt utdanningsnivå, generell kunnskap om vitenskapelige begreper og prosesser («scientific literacy») og tallforståelse bare henger svakt sammen med folks tillit til vitenskap. Og når de vitenskapelige konklusjonene det gjelder, har politiske implikasjoner, slik som i moderne klimavitenskap, blir denne svake sammenhengen enda svakere.

Dette tyder på at konklusjoner som er uforenelige med vår personlige ideologi, med vår verdensanskuelse, er vanskelige for oss å godta selv om de er aldri så forskningsbaserte. Og motsatt, informasjon som er forenelig med vår verdensanskuelse, går vi sjelden nøye etter i sømmene.

En elegant demonstrasjon av dette fenomenet har vi fått fra en gruppe beslutningsforskere med Dan Kahan ved Yale University i spissen. De ba deltakerne sine vurdere resultater fra fiktive eksperimenter. Resultatene var strukturert slik at en overfladisk tolkning ville lede fram til en viss konklusjon (f.eks. hudkremen er effektiv mot rynker), mens en grundigere tolkning – en som tok hensyn til grunnfrekvenser – ledet fram til den motsatte og riktige konklusjonen (f.eks. hudkremen er ikke effektiv mot rynker).

Det handler om identitet

Så lenge eksperimentene dreiet seg om politisk nøytrale temaer (som effekten av hudkrem), var det en tydelig tendens til at deltakere med bedre tallforståelse oftere kom frem til den korrekte konklusjonen. Straks deltagerne måtte forholde seg til politisk betente saker (som tiltak for å kontrollere våpentilgang), predikerte ikke lenger tallforståelse riktig tolkning av resultatene. Isteden godtok deltakerne den overfladiske konklusjonen dersom den var i tråd med deres eget politiske ståsted, helt uavhengig av om de egentlig hadde god nok tallforståelse til å resonnere seg fram til det resultatene faktisk viste.

Kahan og kolleger konkluderer med at det er en form for identitetsbeskyttende kognisjon som er den viktigste årsaken til vedvarende politiske kontroverser om saker det er stor vitenskapelig enighet om, og ikke en svikt i generell kunnskap eller resonneringsevne.

To andre funn fra forskningen gir oss hint om hvordan vi kan forebygge og beskytte oss mot villet vitenskapssavvisning. Det ene er at selv om utdanningsnivå og generelt kunnskapsnivå ikke forebygger motivert vitenskapsavvisning og identitetsbeskyttende kognisjon, så finnes det funn som tyder på at det kan hjelpe å ha spesifikk kunnskap om mekanismene i de fenomenene de vitenskapelige konklusjonene dreier seg om. Kunnskap om selve mekanismene som medierer effekten av CO2 og andre drivhusgasser på klimaet, ser ut til å bidra til at flere, på tvers av politisk ståsted, godtar den vitenskapelige konsensus.

Enighet overbeviser

Det andre, og kanskje viktigste, dreier seg nettopp om informasjon om konsensus – om enighet blant vitenskapsfolk. Som sosiale vesener bestemmer vi oss i stor grad for hva som er sant og riktig ved å orientere oss om hva andre mener er sant og riktig. Vår tillit til vitenskapelige konklusjoner avhenger derfor sterkt av om vi oppfatter at det er en enighet blant vitenskapsfolk eller ikke. Det betyr at tydelig og dokumentert informasjon om den reelle vitenskapelige konsensus om menneskeskapte klimaendringer blir et viktig virkemiddel i kampen mot villet vitenskapssavvisning. Dette er et særlig viktig moment fordi det å så tvil om denne konsensusen er en hyppig brukt strategi blant vitenskapsavvisere. Hagen hevdet for eksempel i allerede nevnte Dagsnytt 18-innslag at «det er massevis av vitenskapsfolk som mener det samme som meg».

For ordens skyld: Et overveldende flertall av klimaforskere er enige om at klimaendringene er reelle og menneskeskapte, og dette er godt dokumentert. En undersøkelse av 2258 forskningsartikler om klima publisert mellom november 2012 og desember 2013 viste for eksempel at av de 9136 klimaforskerne som hadde skrevet artiklene, var det kun én som ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer (Solhaug, 2014). Det er også en assosiasjon mellom grad av ekspertise (målt ved relevant vitenskapelig produksjon), slik at de som uttrykker dissens, tenderer til å ha mindre spisskompetanse enn de som slutter seg til konsensus (Cook et al., 2016).

Mange forskere er bekymret for hvordan vitenskapsforakt truer de vestlige demokratier (se for eksempel bloggen til statsviteren Yascha Mounk). Siviliserte samfunn er avhengige av å ha tillit til viktige institusjoner som rettsvesen, medier og universiteter. Vi må kunne stole på et vitenskapelig fellesskap som uttrykker konsensus om et fagområde. Vi må lære oss forskjellen på vitenskapelig kunnskap og «alternative facts». Ved å gamble med denne livsviktige forutsetningen for vårt demokrati er Carl I. Hagen og hans likesinnede med på å bryte ned noe av det beste menneskeheten har utviklet gjennom sin historie, nemlig ideen om at siviliserte samfunn må tuftes på saklig debatt der argumenter bygger på viten man kan redegjøre for, og der politikerne står til ansvar ikke bare for det de gjør, men også for det de sier.

Kilder

Bergsaker, T. & Kristiansen, A. A. (2016, 18. desember). Carl I. Hagen om Norges fremste klimaeksperter. Dagbladet.

Cook, J., Oreskes, N., Doran, P. T., Anderegg, W. R. L., Verheggen, B., Maibach, E. W., . . . Rice, K. (2016). Consensus on consensus: A synthesis of consensus estimates on human-caused global warming. Environmental Research Letters, 11(4), 1–8. doi:10.1088/1748-9326/11/4/048002

Kahan, D. M., Peters, E., Dawson, E. C. & Slovic, P. (2013). Motivated numeracy and enlightened self-government. Yale Law School, Public Law Working Paper No. 307. doi:10.2139/ssrn.2319992

Lewandowsky, S. & Oberauer, K. (2016). Motivated rejection of science. Current Directions in Psychological Science, 25, 217–222. doi:10.1177/0963721416654436

Lewandowsky, S., Oberauer, K. & Gignac, G. E. (2013). NASA faked the moon landing—therefore, (climate) science is a hoax: An anatomy of the motivated rejection of science. Psychological Science, 24, 622–633. doi:10.1177/0956797612457686

NRK (2016, 13. desember). Hagen møter klimaforsker [videoklipp].

Oreskes, N. & Conway, E. M. (2010). Merchants of doubt. London: Bloomsbury.

Oreskes, N. & Conway, E. M. (2013). The collapse of western civilization: A view from the future. Daedalus, 142, 40–58. doi:10.1162/DAED_a_00184

Solhaug, R. M. (2014). Hvorfor skal vi stole på klimaforskerne? Labyrint, 7(3), 8–18.