Alternativ medisin kan defineres som behandlingsmetoder som er utviklet utenfor den biomedisinske vitenskapen (Eskinazi, 1998). Under begrepet «alternativ behandling» går eksempelvis sjamanisme, refleksologi, bruk av kosttilskudd og akupunktur. Alternativ behandling er altså et sekkebegrep. Dette har ført til en uklarhet angående hva som skal inkluderes i begrepet, noe som igjen har resultert i at forskere har definert det på forskjellige måter. Derfor er det vanskelig å sammenligne studier som omhandler alternative behandlingsmetoder. Overvekten av alternative behandlingsformer baserer seg dessuten på helseteorier som ikke er vitenskapelig etterprøvbare (Bruset, Grimsgaard, Winje & Kjøll, 2016).
Det er ikke bare i forskningsverdenen at den alternative medisinen sliter med å finne sin plass, det samme gjelder uten tvil også innenfor helsevesenet: Det er ikke uproblematisk å ta i bruk metoder uten vitenskapelig dokumentasjon i et etablert helsevesen som stiller krav til nettopp vitenskapelighet. Alternativ medisin er likevel noe helsepersonell må forholde seg til fordi et flertall av pasienter med alvorlige sykdommer benytter slike behandlingsformer. Vi som er klinikere, må prøve å forstå hvem som benytter seg av den og hvorfor. Vel så interessant er det å belyse helsepersonells kunnskap om og holdninger til alternative behandlingsmetoder. Økt oppmerksomhet om dette vil forhåpentligvis være et startskudd for refleksjon blant psykologer, leger og annet helsepersonell med behandlingsansvar.
Pasienten ønsker kontroll
Mange kronisk syke bruker tid og penger på alternative behandlinger (Ringgaard, 2014). Dette gjelder for eksempel nesten 50 % av danske MS-pasienter og 30 % av pasienter med muskel- og skjelettsykdommer. Tilsvarende tall finner vi her i Norge: Cirka 50 % av norske kreftpasienter og MS-pasienter går til alternativ behandling, ifølge Anita Salamonsen (2013), som er forsker ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM). Hun forteller at det som kjennetegner disse pasientene, er at de ønsker å ha en aktiv rolle i sin egen behandling. Dette støttes i en annen studie, der man har funnet en sammenheng mellom bruk av alternative behandlingsmetoder og pasientens ønske om å være aktiv i behandlingen (Bishop, Yardley & Lewith, 2007). Også de som har særlig behov for å oppleve kontroll over egen helse, eller de som tror at sykdommen er forårsaket av stress, oppsøker alternative behandlingsformer hyppigere (Bishop et al., 2007). Det samme gjelder pasienter som er villig til å ta større risiko hva angår egen helse, og ikke minst de som opplever manglende emosjonell støtte fra legen sin (Milden & Stokols, 2004).
Noen bruker konvensjonell behandling og alternativ medisin samtidig (Thorne, Paterson, Russell & Schultz, 2002). Da går den alternative behandlingsmetoden under navnet komplementær behandling. Thorne og kolleger (2002) tolker pasientens bruk av komplementær behandling dithen at han eller hun forsøker å ta personlig ansvar for helsen sin og leve så godt som mulig i en situasjon preget av kronisk sykdom.
Vanlige grunner til hvorfor personer med alvorlig sykdom oppsøker alternative behandlingsmetoder, er troen på at de kan styrke ens helse og bekjempe sykdom (Bahall, 2015). Noen oppsøker alternative behandlinger fordi «de prøver hva som helst» eller fordi de synes det hjelper dem å slappe av og øker deres generelle fysiske velvære. Færre bruker slike behandlingsmetoder for å fremme psykisk og emosjonell velvære.
Skeptiske leger
En leges kunnskap om alternative behandlinger er naturligvis viktig i ivaretagelsen av pasienter som benytter seg av disse. En studie av Milden og Stokols (2004) viser imidlertid at en overvekt av leger opplever at de ikke har tilstrekkelig kunnskap om sikkerhet og virkning av alternative behandlingsmetoder, og hele 81 % ønsker mer kunnskap om dette. I en norsk studie fant man at kvinnelige leger har et mer positivt syn på alternativ medisin enn sine mannlige kolleger, og at yngre leger også stiller seg mer positive enn eldre leger. Norske leger er likevel generelt skeptiske til alternativ medisin, ifølge forfatterne av studien (Risberg & Kolstad, 2003). Denne holdningen er forståelig tatt i betraktning at mange av de alternative behandlingsformene mangler et vitenskapelig fundament.
Ikke alle pasienter som bruker alternative behandlingsmetoder, snakker med legen sin om dette (Adler & Fosket, 1999). Det kan skyldes at pasienten frykter en negativ reaksjon, opplever at temaet møtes med manglende interesse eller mener at det ikke er relevant å informere legen om behandlingene. Samtidig er det få leger som spør pasientene om de har prøvd alternativ medisin (Grant, Bin, Kiat & Chang, 2012). Resultatet er at det å gå til alternativ behandling underkommuniseres. En slik underkommunikasjon kan være uheldig, særlig hvis pasient og helsepersonell er uenige om risikoen forbundet med alternative behandlingsformer. Salamonsen (2015) konkluderer med at pasienter og helsepersonell har vidt forskjellige oppfatninger om nettopp dette. Pasientene oppfatter de alternative behandlingsmetodene som trygge og naturlige og anser konvensjonell medisinsk behandling som risikofylt. Legene er av motsatt oppfatning.
Alternativ behandling er sjelden problematisk når pasienten har en god prognose eller når man ikke kan tilby pasienten konvensjonell behandling. Det er imidlertid langt mer problematisk når pasienten bevisst velger alternative behandlingsformer fremfor konvensjonell behandling når sistnevnte har dokumentert virkning på pasientens sykdom. Da stilles behandleren i en etisk utfordrende posisjon. Hos alle samtykkekompetente pasienter skal imidlertid pasientens autonomi komme først, også i de tilfeller der pasient og behandler er uenig om hva som er det beste for pasienten. Her er vurdering av pasientens samtykkekompetanse en vanskelig, men viktig oppgave.
Ikke alle pasienter som bruker alternative behandlingsmetoder, snakker med legen sin om dette.
Spør pasienten!
Behandleren trenger et minimum av kunnskap om de mest brukte alternative behandlingsformene for å kunne gi god helsehjelp til pasienter som benytter seg av disse i tillegg til konvensjonell behandling. Behandleren bør også innta en aktiv rolle for å undersøke pasientens bruk av alternative behandlinger og ikke forvente at pasienten vil ta det første steget og fortelle. Tilnærmingen må da være respektfull og ikke-dømmende, noe som forutsetter at behandlerens holdning preges av nysgjerrighet og åpenhet fremfor tydelig skepsis.
At den økende forekomsten av alternative behandlinger byr på faglige og etiske utfordringer for helsepersonell, hersker det liten tvil om. Likevel må vi forholde oss til at mange pasienter går til slike behandlinger. Spørsmålet er altså ikke om alternativ medisin fungerer eller ikke, men hvordan vi klinikere på best mulig måte kan møte de pasientene som benytter seg av den.
Kilder
Adler, S. R. & Fosket, J. R. (1999). Disclosing complementary and alternative medicine use in the medical encounter. A qualitative study in women with breast cancer. The Journal of Family Practice, 48(6), 453–458.
Bahall, M. (2015). Complementary and alternative medicine usage among cardiac patients: a descriptive study. BMC Complementary and Alternative Medicine, 15(100), 1–8. doi:10.1186/s12906-015-0610-y
Bishop, F. L., Yardley, L. & Lewith, G. T. (2007). A systematic review of beliefs involved in the use of complementary and alternative medicine. Journal of Health Psychology, 12(6), 851–867. doi:10.1177/1359105307082447
Bruset, S., Grimsgaard, S., Winje, G. & Kjøll, G. (2016, 2. mai). Alternativ behandling. Sml.snl.no.
Ernst, E. & Cassileth, B. R. (1998). The prevalence of complementary/alternative medicine in cancer. Cancer, 83(4), 777–782. doi: Ernst, E. (2000). Prevalence of use of complementary/alternative medicine: a systematic review. Bulletin of the World Health Organization, 78(2), 252–257.
Eskinazi, D. P. (1998). Factors that shape alternative medicine. Journal of the American Medical Association 280(18), 1621–1623. doi:10.1001/jama.280.18.1621
Frass, M., Strassl, R. P., Friehs, H., Müllner, M., Kundi, M. & Kaye, A. D. (2012). Use and acceptance of complementary and alternative medicine among general population and medical personnel: A systematic review. The Ochsner Journal, 12(1), 45-56.
Ganzini, L., Volicer, L., Nelson, W. A., Fox, E. & Derse, A. R. (2004). Ten myths about decision-making capacity. Journal of the American Medical Directors Association, 5(4), 263–267. doi:10.1097/01.JAM.0000129821.34622.A2
Grant, S. J., Bin, Y. S., Kiat, H. & Chang, D. H. (2012). The use of complementary and alternative medicine by the people with cardiovascular disease: a systematic review. BMC Public Health, 12(299), 1–9. doi:10.1186/1471-2458-12-299
Helse- og omsorgsdepartementet (1999). Lov om pasient- og brukerrettigheter (Pasient- og brukerrettighetsloven). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
Milden, S. P. & Stokols, D. (2004). Physicians’ attitudes and practices regarding complementary and alternative medicine. Behavioral Medicine, 30(2), 73–84. doi:10.3200/BMED.30.2.73-84
Ringgaard, A. (2014, 11. november). Kronisk syke er storforbrukere av alternativ behandling. Forskning.no.
Risberg, T. & Kolstad, A. (2003). Alternativ medisin – holdninger og bruk blant sykehusansatte leger, sykepleiere og kontorpersonell i Nord-Norge. Tidsskrift for Den norske legeforening, 123(5), 604–606.
Salamonsen, A. (2013). Boundary walkers. The use of complementary and alternative medicine in a Scandinavian health care context (doktoravhandling). Tromsø: Universitetet i Tromsø.
Salamonsen, A. (2015). Mind the gap! Lay and medical perceptions of risks associated with the use of alternative treatment and conventional medicine. Forschende Komplementärmedizin, 22(1), 24–29. doi:10.1159/000376555
Skovgaard, L., Halkier Nicolaisen, P., Pedersen, E., Kant, M., Fredrikson, S., Verhoef, M. & Meyrowitsch, D. W. (2012). Use of complementary and alternative medicine among people with multiple sclerosis in the Nordic MS societies. Autoimmune Diseases, 2012(1), 1–13. doi:10.1155/2012/841085
Thorne, S., Paterson, B., Russell, C. & Schultz, A. (2002). Complementary/alternative medicine in chronic illness as informed self-care decision making. International Journal of Nursing Studies, 39(7), 671–683. doi:10.1016/S0020-7489(02)00005-6