Noen er tett på disse fenomenene fordi de er en søster eller en far, en mor eller en stebror. Selv har de ikke opplevd fenomenene, men de har opplevd fenomenenes makt over en de er glad i. Andre mennesker er tett på fenomenene fordi de jobber som en hjelper. Mennesker som har opplevd fenomenene har oppsøkt deg, eller fått deg tildelt, fordi de enten vil bli kvitt fenomenene, eller fordi de vil forstå dem bedre. Noen vil kanskje både forstå dem og bli kvitt dem, mens andre bare vil forstå dem, men ikke kvitte seg med dem. Noen liker kanskje fenomenene, men er blitt tvunget til å snakke om dem eller fjerne dem.
Mange av de som har erfart fenomenene sier at fenomenene er en del av dem. Noen sier kanskje at det er vanskelig å beskrive dem, å skille dem fra seg selv, å snakke om dem som om de er noe annet enn dem selv. Kanskje opplever de også at det er umulig å snakke om dem, nettopp fordi de er en så sentral del av hvem de er, i egne øyne.
Fenomenene er brønnen
For et menneske må ha en viss distanse til det han eller hun skal tale om. Slik er språket, språket trenger avstand. Språket er et system av begreper. Begrepene er konstruert pragmatisk: De skal hjelpe til å håndtere eller gripe virkeligheten. Språket er aktivt, å snakke eller å skrive for å begripe er aktivisme. Passivt språk finnes ikke, språk er mektig, selv når du bare beskriver noe. Og når du har satt ord på noe, sagt noe eller skrevet det ned, er det faktisk noe annet som er i sving enn selve fenomenene, som kan være både språkløse og så store, dramatiske og omfattende at de er umulige å gripe med språket.
På dette feltet jobber det også noen som ikke snakker med de som kjenner fenomenene, men som heller ikke jobber tett og daglig på mennesker som har erfart fenomenene. De forsker på fenomenene. Noen forsker på hjernen, og forsøker å finne fenomenene der. Noen forsker på barndommen og forsøker å finne fenomenene, eller opphavet til fenomenene, der. Disse forskerne er mest opptatt av to ting: Reliabilitet og validitet. Andre forsker verken på hjernen eller barndommen, men på begrepene som de som har opplevd fenomenene bruker. Andre igjen forsker kanskje på den hjelpen de som har opplevd fenomenene får, eller kanskje på utviklingen av hjelpen i en historisk sammenheng.
Men i midten av alle menneskene på dette feltet – uansett om de har opplevd fenomenene selv, hjelper de som har opplevd dem eller forsker på fenomenene – er selve fenomenene. Det er fenomenene som forener disse menneskene. Fenomenene er brønnen. De er den ustanselige kilden. Uten fenomenene ville feltet hatt ingenting å gjøre.
Vi lever i og rundt fenomenene
Vi har altså en rekke fenomener, og en rekke mennesker i og rundt fenomenene. Det er ulike måter å forstå disse fenomenene på, avhengig av om du har opplevd fenomenene eller ikke. Den ene måten er åpen, ute etter flest mulig beskrivelser. Denne måten tror ikke at språket kan kapsle inn fenomenene. Den beste måten er den som er selvopplevd: Du har selv erfart fenomenene, og forstår derfor noe ved dem. Kanskje opplever du at du forstår alt. Opplevelsen av fenomenene er en måte å forstå fenomenene på. Men andre står altså tett på fenomenene selv om de ikke har opplevd dem. En annen måte er derfor å spørre de som har opplevd disse fenomenene om de kan sette ord på dem. Kanskje med bilder, kanskje med historier, kanskje ved skjønnlitterære tekster?
Er det mulig for et menneske å forstå noe det selv ikke har opplevd? Kan et menneske si at det forstår noe andre har beskrevet? Ja og nei. «Ja», fordi vi mennesker ikke kan annet. Hvordan skulle vi ellers kunne forstå et annet menneske, om vi selv må ha opplevd alt som skal forstås? Slik er ikke mennesket. Vi kan forstå ting vi ikke har opplevd. Men dette er sårbart. Derfor «nei».
For selv om vi kan leve oss inn i fenomener som vi selv ikke har opplevd, kan vi aldri forstå dem fullt ut. Derfor må vi utvise moderasjon, alle vi som sier vi prøver å forstå. Vi må hele tiden være klar over at vi ikke vet alt, selv om vi vet mye. Vi må være klar over at vi kanskje ikke vet det viktigste ved ett fenomen, selv om vi har snakket med 1000 mennesker som har opplevd og forklart fenomenet, selv om vi har oversikten over all forskningen som finnes på dette fenomenet. Dette er viktig.
Begreper kommer og går
Vi er altså igjen henvist til språket for å få fatt på den virkeligheten som de som har opplevd disse fenomenene er i, eller har vært i. Både de som opplever fenomenene og de som står nær dem, er avhengig av språket.
En annen måte å forstå disse fenomenene er langt mer avgrenset: Forståelse gjennom begrepene. Noen mener kanskje at fenomenene nettopp kan kapsles inn, i språket, i et mest mulig presist begrepsapparat. De vet at disse fenomenene finnes uansett hva du kaller dem, men de velger å likevel holde seg til begrepene, av ulike grunner. Begrepene kan variere. Noen er generelle, som «opplevelser» eller «erfaringer». Du kan kalle fenomenene «sykdomserfaringer», eller «kreative erfaringer».
Du kan også finne mer snevre begreper, kalle fenomenene med ulike diagnosenavn eller andre medisinske begreper. Begrepene er en egen størrelse. Begrepene kommer og går, varierer med trender og andre faktorer. Noen er veldig opptatt av disse begrepene, ja, kan til og med leve av dem. Andre bryr seg ikke om begrepene i det hele tatt, men er bare opptatt av fenomenene.
En vanskelig øvelse
En som ikke har opplevd fenomenene, kan derfor si: «Fenomenene kan jeg ikke noe om, for jeg har ikke opplevd dem. Jeg har heller ikke snakket mye med de som opplever dem. Men jeg kan mye om menneskekroppen, plassen der disse fenomenene oppstår. Jeg er ikke så opptatt av fenomenene. Jeg forholder meg heller til de ulike begrepene som er rådende til enhver tid.»
En slik person kan snakke om «depresjon» eller «angst» eller «psykose». Om «schizofreni» eller «bipolar». Kanskje har denne personen, nylig eller for lenge siden, innsett at det er umulig å forstå fenomenene. Han eller hun har helt bevisst valgt å holde seg til begrepene. Noen lager skoler eller ulike ideologiske forståelsesmønstre av disse begrepene. De leter kanskje i den menneskelige hjernen, eller i genene, etter begrepets innhold. Andre kjenner kanskje svært godt til begrepene, men velger å kombinere innsikt i begrepene med innsikt i fenomenene.
Er det mulig for et menneske å forstå noe det selv ikke har opplevd? Ja og nei.
På et kompetansesenter må vi velge om vi skal forholde oss til fenomenene eller begrepene eller begge på samme tid. Det er en vanskelig øvelse, her er ingen fasiter. Men du må gjøre deg opp en mening om hvilken måte du holder deg med.