Hun hadde hatt det greit på barneskolen, men strevde sosialt etter oppstart på ungdomsskolen. Spesielt fikk hun det vanskelig da foreldrene holdt på å gå fra hverandre for et halvt år siden. Hun hadde vært mye lei seg og frustrert, men følte ikke at hun kunne bry foreldrene med sine vansker når de hadde det så vanskelig selv. Hun ville bare at de skulle ha det bra og ikke skilles; at familien skulle være slik den alltid hadde vært.
Mer på impuls hadde hun brukt en passer og rispet seg på låret, noe hun visste venninnen gjorde. Hun syntes det var veldig vondt. Hun ventet på at det skulle skje noe, men ble skuffet. Da ble hun lei seg, gråt og følte seg enda verre, og sovnet. Hun hadde prøvd et par ganger til senere, men hun bestemte seg til slutt for å ikke gjøre det mer. Hun var redd for å få arr.
Eva forteller sin historie på en overbevisende måte, men terapeuten kan kjenne en bekymring for om selvskadingen skal komme tilbake i nye vanskelige perioder, eventuelt i annen form som rus, slanking eller annen utagering.
I dag viser tall fra Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA, 2016) at ungdom er mer veltilpasset, gjør mindre kriminalitet, ruser seg mindre, røyker mindre og trener mer enn tidligere ungdomsgenerasjoner. Imidlertid fremkommer også tall om at hver fjerde jente mellom 13 og 18 år har store bekymringer i hverdagen og depressive plager. Selvskading blant ungdom har fått økt fokus de siste tiårene og er ofte forbundet med psykisk lidelse, i verste fall livsfare (Hawton et al., 2015). Selvskading utføres oftest av unge jenter, men også unge gutter skader seg.
En ungdom er i en utviklingsperiode karakterisert av store psykologiske endringer i overgangen fra barndom til voksen. De kan bli beskrevet som impulsive, kreative og tankeløse, og kan vise raske følelsesmessige endringer, sinne og uttesting av destruktiv atferd (Stänicke, 2012a; Wise, 2000; Wrangsjö & Salomonssen, 2007; Wrangsjö & Winberg, 2007). For mange ungdommer er disse utfordringene en del av ungdomstiden, men for noen fortsetter de relasjonelle og emosjonelle vanskene inn i voksen alder og skaper store bekymringer for dem selv og deres familier. Selvskading er et eksempel på en destruktiv atferd som kan bli utført en gang av mange, men for noen blir selvskadingen repeterende og omfattende.
Mange ungdommer har bekymringer, depressive plager og episoder med selvskading uten at dette er kjent for deres nærmeste. Utad kan de fremstå som vellykkede ungdommer med gode resultater på skolen, er flinke i idrett, har mange venner og ingen synlig problematferd – de omtales som snille og pliktoppfyllende. Ungdom som selvskader strever ofte med å sette ord på vanskene sine. Deres destruktive atferd kan være vanskelig å forstå for andre og også for dem selv. Noen kan isolere seg sosialt, men for andre kan selvskading bli en stor del av deres identitet og selvforståelse.
Selvskading er relatert til livshistorie, psykisk lidelse og relasjonell historie. Et perspektiv på selvskading som fremhever atferdens individuelle budskap er viktig for å øke ungdommens selvforståelse og autonomi, og på den måten medvirke til at en forstyrret utviklingsvei endres og en symptomdempende effekt varer over tid. Det individuelle budskapet kan motivere og bidra til et arbeidsfokus i en vanskelig endringsprosess, der ungdommen, pårørende og helsepersonell kan oppleve hjelpeløshet og avmakt.
Selvskading er et eksempel på hvordan en skjult destruktiv atferd kan være livsviktig for en ungdom for å opprettholde et skille mellom ytre fasade og et følelsesmessig kaos. Barn er i ulik grad sensitive til sine omsorgspersoner, og kan utvikle en unnvikende og forstrukket relasjonsform som tar hensyn til den andres sårbarhet, men hindre dem selv i egen utfoldelse og vekst. Vår kultur kan også fremheve et fokus på andres blikk og vurdering – det å bli likt og prestere er det samme som å være til. I ytterste konsekvens kan en andre-orientering fremme en falsk selvfølelse, tomhet, fremmedgjøring og bidra til depressive symptomer. Vi vil undersøke hvordan selvskading kan være et forsøk på å kutte vekk uutholdelige følelser og følelser som ikke kan vises, men selvskading kan også forstås som et forsøk på å regulere vanskelige selvtilstander og å beskytte noe sårbart inni seg.
Selvskadingsatferd kan være uttrykk for kulturell identitet og forekomme som kreative, religiøse eller seksuelle handlinger, men vi vil ikke skrive om slik selvskading her. Det er også en utfordring å avgrense selvskading fra annen ikke-helsefremmende atferd, som en diabetiker som er uforsiktig med insulin eller spiser mat med mye sukker, eller en med spisevegring som ikke vil spise maten sin, en alkoholiker eller rusmisbruker som ruser seg på tross av risiko for sykdom og overdose, eller en som overspiser. Selvskading er et komplekst og heterogent symptom. Vårt perspektiv må sees i sammenheng med eksisterende nevrobiologisk, kognitiv, psykologisk og sosiokulturell kunnskap.
Hva er selvskading?
Selvskading innebærer å påføre – i aktiv eller direkte form – smerte, skader eller sår på egen kropp. Selvskading viser til å «intentional self-poisioning or self-injury, irrespective of type of motive or extent of suicidal intent» (Hawton et al., 2012). Det er vanskelig å skille alvorlig selvskading og selvmordsforsøk. I mange definisjoner av selvskading inkluderes derfor selvskading med selvmordsintensjon. Madge og kollegaer (2011) benytter i denne sammenheng begrepet villet egenskade (deliberate self-harm). Studier viser at selvskading har sammenheng med ulike psykiske lidelser – som depressiv lidelse, angst, rusmisbruk, spiseforstyrrelse, posttraumatisk stresslidelse, dissosiasjon, autisme, bipolar lidelse, psykose og begynnende personlighetsforstyrrelse av borderline type (Hawton et al., 2012, 2015; Madge et al., 2011; Stoffers et al, 2012).
Madge og kollegaer (2008) har i en større internasjonal studie av ungdom i normalpopulasjonen, (14-18 år) undersøkt forekomst av selvskading i mange land. De fant ut at 8,9% av ungdommene bekreftet selvskading ved en anledning det siste året og 13,5 % en gang i løpet av livet (Madge et al., 2008, Madge et al, 2011). Selvskading er mer vanlig blant jenter, og er i noen undersøkelser 4-6 ganger så vanlig enn hos gutter. I den nevnte studien fant man at kutting var den vanligste metoden blant begge kjønn. Møhl (2015) fremhever at gutter ofte skader seg ved å slå seg selv eller sparke noe, og denne atferden inkluderes sjelden i selvskadingsstudier. Dette kan gjøre at vi tror selvskading er sjeldnere blant gutter enn jenter.
Ungdom skader seg oftest hjemme, bestemmer seg innen en time før handlingen, og ruser seg sjelden samtidig som de skader seg (Madge et al., 2008, 2011). Ungdom rapporterer at den vanligste årsaken for å skade seg er å bli kvitt en forferdelig psykisk tilstand og å ville dø. Av alle ungdommene som skader seg, vil om lag halvparten ikke få hjelp med sine vansker, rundt 30 % vil søke hjelp i sitt sosiale nettverk, og 20 % mottar behandling i psykisk helsevern (Ystgaard et al., 2009). Ungdom i behandling hadde flere depresjonssymptomer og selvmordstanker, oftere rusproblemer, episoder med selvmord og selvskading i familien, og halvparten hadde repeterende selvskading. Kjønnsforskjellene blir mindre med økende alder og ved repeterende selvskade.
Opplevelsen av selvskading
Selvskading oppleves på mange ulike måter. Gratz (2003) oppsummerer at et gjennomgående tema ved selvskading er å regulere følelser relatert til psykologisk smerte. Han fremhever at for den enkelte kan selvskadingen hjelpe på mange ulike måter. Noen erfarer selvskading som å ha en funksjon i form av spenningsreduksjon, for å unngå vonde tanker eller ubehagelige følelser, som angst, sinne, skyld, ensomhet, fremmedfølelse, selvhat og tristhet. Andre synes det hjelper for å konkretisere psykisk smerte, skape trygghet og følelse av kontroll, samt sette grenser. Noen skader seg som en måte å straffe seg selv på, mens andre synes selvskadingen hjelper dem i å bryte traumetilstander med flashbacksminner, depersonalisering eller tankeflom.
Mange pasienter som skader seg opplever ikke å bli forstått og trodd i sin psykologiske smerte. Når voksne mennesker som har gått i behandling fordi de har skadet seg blir spurt om hva som var viktig i behandlingen, så svarer de at det har vært essensielt å bli bekreftet, trodd og forstått for å skape håp, mening og motivasjon for atferdsendring (Lindgren, Wilstrand, Gilje & Olofsson, 2004). Voksne pasienter som selvskadet uttrykker at de viktigste endringene etter behandling var økt selvaksept, bedre kontroll av følelser og rusproblemer, mindre relasjonelle konflikter og økt arbeidsfunksjon (Sinclair & Green, 2005).
Helsepersonell opplever ofte at arbeidet med pasienter som selvskader som strevsomt og belastende, og at det er vanskelig å opprettholde behandlingsmotivasjon og optimisme når det er stadige kriser og selvskadingsepisoder. Spesielt fremheves følelsen av hjelpeløshet som utfordrende (Katsakou et al., 2012). Noen pasienter kan også fortelle om opplevelsen av ikke å bli trodd i at de har det vondt siden de skader seg fysisk, at de ikke får tilbud om smertestillende hvis de må sy på legevakten, og at de kan oppleve å bli møtt på en kjølig og distansert måte (Fjelldal-Soelberg, 2013).
Ungdommene selv er opptatte av at selvskade lett blir misforstått av de voksne, og at selvskading er en viktig del av en ungdomskultur (Edmonson, Brennan & House, 2016). Mange ungdommer skiller mellom selvskading og selvmordsforsøk, og noen fremhever at det er lett å bli avhengig av selvskading. Ungdom fremhever på samme måte som voksne at selvskading handler om å takle psykisk og fysisk smerte eller traume, om å få kontroll, eller ville straffe seg selv. Når ungdom blir spurt om hva som er viktig at foreldre og hjelpere fokuserer på for å hjelpe de som selvskader, så understreker de at det å bli akseptert og møtt med en ikke-dømmende holdning, få hjelp til å få bedre relasjoner til voksne generelt, ha mindre skolepress og eventuelt bli henvist til psykisk helsevern (Berger, Hasking & Martin, 2013; Klineberg, Kelly, Stansfeld & Bhui, 2013).
Selvskadingens funksjon – problemløsning, affektregulering og mentalisering
Vi er opptatte av betydningen av å lete etter og prøve å forstå den enkeltes meningstilskrivelse av selvskadingen. Da er det viktig med et blikk innenifra ungdommen – å få tak i deres motiver for selvskadingen og en individuell forståelse av smerten i livet deres som selvskadingen relateres til. For noen ungdommer blir selvskadingen en avgrenset strategi, som for Eva. Hun prøvde å skade seg noen få ganger, foreldrene oppdaget det tidlig og hun syntes ikke selv at det hjalp noe særlig mot det hun strevde med. Dette er ikke uvanlig å høre blant ungdom i dag – det er mange som har forsøkt å skade seg. En ung jente sa; «jeg leste om det, og jeg hadde det kjipt, det hjalp tydeligvis andre, så da ville jeg også forsøke». Selvskading er således et mer synlig fenomen blant unge i dag som noe en gjør når man har det vanskelig. For andre blir selvskadingen mer en identitet, og så omfattende at følgene kan synes å overstige de psykiske vanskene de opprinnelig skulle håndtere. Vi vil nå se på enda et klinisk eksempel, Maren, som kanskje kan bidra med hypoteser om ulike veier inn i selvskadingen, og som illustrerer at ungdommer kan ha ulik intensjon bak selvskadingsatferden:
Maren hadde kjent på en nummenhet og likegyldighet over lang tid. Ingenting var viktig. Ingenting interesserte henne. Hun hadde ingen konkret selvmordsplan, men ønsket at hun bare ble kjørt over av en bil eller noe. Det hadde vært deilig å bare slippe, sa hun. Hun avviste at hun var trist, sint eller engstelig. Det mest dominerende var en indre erfaring av likegyldighet og tomhet. Men når hun kuttet seg, så var det som om noe våknet i henne. Hun kjente seg levende. Det kom en sitring i henne. Hun følte seg ekte og på siden av seg selv på samme tid. Selv om hun syntes det var skremmende at «noe tok over som ikke var henne», så vil hun ikke at det skal slutte heller. Endelig kjente hun at hun levde.
Flere perspektiver på behandling av selvskadingsatferd er nært relatert til forståelse og behandling av voksne pasienter med borderline personlighetsforstyrrelse (BPD). BPD er kjennetegnet i DSM-V med impulsivitet, emosjonell ustabilitet, interpersonlig dysfunksjon og forstyrret selvbilde. Pasienter som har BPD viser ofte destruktiv atferd med hyppig alvorlig selvskading, økt rusmisbruk, forhøyet selvmordsrate, manglende arbeidsevne og omfattende bruk av helsetjenester (Stoffers et al., 2012).
Marsha M. Linehans (1993; 2015) forståelse av vanskene til voksne pasienter med BPD gir et perspektiv på selvskadingsatferdens funksjon. Linehans er opptatt av at selvskadingsatferd er et resultat av en biologisk og emosjonell sårbarhet, og et tidlig relasjonelt samspill preget av manglende validering og bekreftelse. Barnet vil unngå omsorgspersonen i vanskelige situasjoner, og unngå de vanskelige følelsene. En konsekvens av denne måten å unnvike vanskelige følelser på, er at barnet ikke møter vanskelige følelser og gjennom erfaring lærer seg hensiktsmessige mestringsstrategier for å takle emosjonelt stress. Både biologisk sårbarhet og vanskene i den tidlige affektive nære relasjonen mellom barn og omsorgsperson, er sentralt for å forstå lidelsen BPD og selvskadingsatferd. Selvskading blir et forsøk på å regulere negativ affekt.
Linehan (1993) fremhever tre typer familier som kan medvirke til ikke-validerende miljø og respons. Den først typen er den prestasjonsorienterte familie, hvor kontroll av følelser har mer verdi enn følelsesmessige opplevelser. Den andre typen er den tvangspregede perfekte familie, der følelser som sinne, sjalusi og tristhet ikke tåles av foreldrene. Den tredje type familier er den kaotiske familie, der foreldre er mer okkupert av sine egne vansker, og hvor deres responser blir uforutsigbare. Vi forstår Linehans perspektiv i tråd med utviklingspsykologisk forskning som har gitt kunnskap om betydningen av det tidlige affektive samspillet for å etablere relasjonell trygghet, og tilknytningsmønstre mellom barn og foreldre (Ainsworth, 1979; Bowlby, 1958/1986; Fonagy et al., 2002).
Med utgangspunkt i forskning fra utviklingspsykologi, tilknytningsteori, kognitiv psykologi, nevrobiologi og psykoanalyse, fremhever Peter Fonagy og kolleger (2002) at det er særlig de intersubjektive emosjonelle møtene som danner grunnlag for både barnets utvikling av affekttoleranse og affektregulering, og i sin tur evne til mentalisering. Mentalisering viser til en evne til å forstå egne og andres atferd i lys av mentale begreper (som intensjoner, fantasi, tanker og følelser) (Fonagy et al.,2002; se også Stänicke, 2012b). I dette perspektivet fremheves spesielt hvordan omsorgspersonen tar imot og bearbeider barnets kommunikative uttrykk og opplevelser, og i hvilken grad de klarer å kommunisere med barnet om dets emosjonelle tilstand. Begrepet om markert speiling er sentralt for å vise til betydningen av en tilpasset og gradert respons på barnets følelsesmessige uttrykk (Fonagy et al., 2002). Det blir sentralt i hvilken grad omsorgsgiver klarer å ta imot og speile barnets opplevelse. Det betyr ikke at all kommunikasjon må treffe, men at en form for sensitiv responsivitet preger samspillet (Stern, 1985).
Omsorgsgivere reagerer på barnets tilstand, og deres responser internaliseres og danner grunnlaget for selv-representasjon og i sin tur selvbildet. Det råder en antagelse om at i hvilken grad barnets opplevelse er møtt og tolerert vil ha betydning for om de utvikler en evne til å representere og tolerere egne følelser eller ikke, eller om de vil fortsette med primitive og ikke-refleksive kommunikasjonsformer når sterke følelser vekkes (Stänicke, 2012b).
En «primitiv» kommunikasjonsform
Fonagy og kollegaer (2002) beskriver noen sentrale primitive kommunikasjonsformer – betegnet som teleologisk (handle uten å tenke), som om (pretend; lek og fantasi), og psykisk ekvivalens (min og andres indre verden er lik). Selvskading kan i dette perspektivet forstås som et uttrykk for en primitiv kommunikasjonsform, et uttrykk for psykisk smerte gjennom handling. Lecours og Bouchard (1997; Bouchard & Lecours, 2008) har en overlappende forståelse, der selvskading forstås som et uttrykk for at psykisk innhold evakueres eller utageres uten mental bearbeiding. Det vonde kan ikke mentalt representeres og oppleves, og kroppen uttrykker eller blir bærer av det psykisk smertefulle. De fremhever at dette ikke er særskilt for selvskading, og at vi kan se noen av de samme forholdene ved spiseforstyrrelser, rusmisbruk, voldshandlinger eller ulike former for psykosomatiske tilstander.
Interessant i denne sammenheng er en longitudinell studie av 56 ungdommer, der Lyons-Ruth og medarbeidere (2013a, 2013b) fant signifikant sammenheng mellom emosjonell tilbaketrekning og insensitivitet hos omsorgsperson når barnet er spedbarn, tegn på desorganisert tilknytning da barnet var henholdsvis 18 måneder og 8 år. Når barna ble undersøkt som voksne, tilfredsstilte en betydelig andel kriterier for borderline personlighetsforstyrrelse, og ofte hadde de hatt en historie med selvskading og selvmordsproblematikk i ungdomstiden.
Hvis vi skal oppsummere, kan vi si at det i dag er et hovedfokus på selvskading som en mestringsstrategi og som affektregulerende (Hawton et al 2012; Linehan, 1993; 2015; Nock, 2012; Rossouw & Fonagy, 2012; Stoffers et al., 2012). Selvskadingen kan forstås som et uttrykk for en dårlig affektreguleringsevne og mentaliseringsvansker (Bateman & Fonagy, 2007). Selvskading oppstår som en måte å stabilisere selvet på, og en måte å få kontroll over og mestre psykisk smerte.
Hvis vi vender tilbake til Maren, kan vi kanskje si at selvskadingen regulerte henne følelsesmessig, selv om det ikke var synlig sterke følelser involvert. Selvskadingen bidro til at hun kom seg ut av en tilstand hun opplevde uutholdelig, ut av tomheten og inn i livet. Kanskje var tomhetsfølelsen et uttrykk for depresjon, men kanskje også for en avkoblethet til andre nære personer. Hun opplevde at hun ikke kunne gå til foreldrene eller vennene med strevet sitt, og ble alene om å skulle finne en vei videre. Tidlig i behandlingsløpet ble det viktig å kartlegge når opplevde hun tomhet, hva hadde skjedd forut, hvor lenge varte det, og fantes det andre måter å bryte tilstanden på? Maren var selv aktiv i denne prosessen og kom opp med flere forslag som kunne hjelpe – som å skrive, tegne eller høre på musikk.
I behandlingen av Maren fremkom det etter hvert at tomheten kunne dekke over en rekke følelser som kanskje var for ubehagelige og vanskelige å håndtere. Tomheten var som et «teppe» hun skjøv vanskelige følelser under. Det hjalp henne, om enn kortvarig. Konsekvensene av denne måten å mestre smerte på, var likegyldighet og en opplevelse av at ingenting var verdt noe. Vi kan se det som et uttrykk for en teleologisk fungering, der opplevelsen av tomhetsfølelsen ble brutt med utagering. Vi kan kanskje også se en tendens til som om-fungering (pretend) hos Maren også i andre sammenhenger der hun ikke syntes å ha kontakt med følelsene sine når hun var sammen med andre. Hun oppførte seg og gjorde som forventet, men alt kunne kjennes «hult», kunne hun fortelle. Det var ingen sammenheng mellom hennes mentale tilstand og den ytre virkeligheten hun var en del av. Alt hun gjorde, følte hun at var på «liksom». Det ble viktig å se hva som var intensjonen bak selvskadingen – det å bryte tomheten – men også å utforske betydningen av tomheten i forhold til andre følelser. Andre ungdommer kan oppleve at selvskadingen bryter sterk angst eller mer spesifikke følelser av tristhet og sinne. I ungdomstiden kan begge deler være like vanlig – de overveldende sterke følelsene og den indre tomheten.
Et behandlingsperspektiv på selvskading
Vi har i dag flere behandlingsmodeller som har vist god effekt for å redusere selvskading, og flere er i utgangspunktet utviklet med tanke på voksne pasienter med personlighetsforstyrrelse og alvorlig selvskadingsatferd. Dialektisk atferdsterapi (DBT) fokuserer direkte på selvskadingsatferden med en systematisk tilnærming for å redusere risikoatferd, og å øve på alternative mestringsstrategier og sosiale ferdigheter (Linehan, 1993; 2015). Modellen er også tilpasset ungdom med kortere behandlingsperiode, gruppefokus og inkludering av foreldre i behandlingsarbeidet. Metoden utprøves en rekke steder i Norge og mange har god nytte av behandlingen for å redusere risikoatferd (Haga & Mehlum, 2010; Mehlum et al., 2014).
Mentaliseringsbasert terapi (MBT) er en annen behandlingsmetode som har vist effekt på selvskadingsatferd (Bateman & Fonagy, 2001, 2008). Det er også utviklet en egen modell for ungdommer (MBT-A) (Rossouw & Fonagy, 2012). Her kombineres individual- og familieterapi. Fokus rettes mot relasjonelle vansker og mentaliseringssvikt som antas å ligge til grunn for selvskadingsatferden, og som kan skape vansker for ungdommen i å be om støtte og omsorg når de har det vanskelig.Av andre behandlingsmetoder kan nevnes Kognitiv analytisk terapi (Cognitive Analytic therapy, CAT ; Chanen et al., 2008) og Overføringsfokusert terapi (Transference focused therapy, TFT; Clarkin, Levy, Lenzenweger & Kernberg, 2007). Noen viktige felleselementer i alle tilnærmingene, er å etablere en struktur med faste avtaler, en empatisk og undersøkende holdning overfor selvskadingen som problem, være flere medarbeidere i en sak og/ eller ha jevnlig veiledning, ha grundig opplæring i den konkrete metode samt inkludere arbeidet med familie og nettverk rundt ungdommene. Møhl (2015) viser en god oversikt over ulike behandlingstilnærminger.
Selv om flere metoder viser effekt, så hjelper ikke samme metode alle. Mange ungdommer som skader seg vegrer seg også mot å søke hjelp, og trenger tid for å motivere seg til et mer omfattende behandlingsopplegg. De kan ha svingende behandlingsmotivasjon, og har stor «drop out» fra behandlingen. Noen opplever at på tross av at de klarer å slutte å skade seg, så vedvarer deres underliggende psykiske plager og tomhetsopplevelse (Moe, 2007).
Selv om Maren var med på å utforske alternative mestringsstrategier, så fikk hun tilbakefall med selvskading. Noen ganger kunne hun bruke andre mestringsstrategier, men i perioder klarte, eller ville hun ikke, la være å kutte seg. Da ble det viktig å stoppe opp og se på hva som hindret henne i å slutte. Hva skapte ekstra utrygghet nå? Var det skjedd noe vanskelig? Følte hun seg misforstått? Var det noe uklart i den terapeutiske relasjonen som måtte undersøkes?
Selv om flere behandlingsmetoder reduserer selvskading, hjelper ikke én metode alle.
Dette ble også tydelig med tanke på å utvikle mestringsstrategier som hun oppdaget selv. En dag var hun hektisk da hun kom til timen. Hun fortalte med innlevelse om en vanskelig dag i forveien, men hvor hun hadde klart å dra ut for å løpe. Hun hadde ikke bare løpt en mil som vanlig, dratt hjem og vært sliten, men hun hadde fått det for seg at hun skulle løpe lenger inn i skogen. Til slutt hadde hun vært helt for seg selv og bare skreket sint, høyt og lenge. Hun hadde kjent at hun var sint, men så hadde hun begynt å gråte voldsomt. Gråten hadde overveldet henne, men etter hvert følte hun seg mer lettet enn sint og lei seg. For Maren ble det viktig å ikke bare løpe, høre musikk eller lese, men finne ut hva hun følte, tørre å være i følelsene, og uttrykke følelsen i det hun gjorde. Dette var Marens vendepunkt som hun selv måtte finne for å klare å snu.
Line Stänicke og Anders Landmark holder seminar om «det uforståelige barnet» under Schizofrenidagene i Stavanger, 7.–11. november 2016.
Kilder
Ainsworth, M. D. S. (1979). Infant-mother attachment. American psychologist, 34, 932–937. doi:10.1037/0003-066X.34.10.932
Bateman, A. & Fonagy, P. (2001). Treatment of borderline personality disorder with psychoanalytically oriented partial hospitalisation. An 18-month follow-up. The American Journal of Psychiatry, 158, 36–42. doi:10.1176/appi.ajp.158.1.36
Bateman, A. & Fonagy, P. (2007). Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse. En praktisk veileder. Oslo: Arneberg forlag.
Bateman, A. & Fonagy, P. (2008). 8-year follow-up of patients treated for borderline personality disorder: mentalization-based treatment versus treatment as usual. American Journal of Psychiatry, 165, 631–638. doi:10.1176/appi.ajp.2007.07040636
Berger, E., Hasking, P. & Martin, G. (2013). Listen to them: Adolescents´ views on helping young people who self-injure. Journal of Adolescents, 36(5), 935–945. doi:10.1016/j.adolescence.2013.07.011
Bouchard, M. A & Lecours, S. (2008). Contemporary approaches to mentalization in the light of Freud´s project. I F. Busch (red.) Mentalization: Theoretical Considerations, Research Findings, and Clinical Implications. New York, NY: Taylor and Francis.
Bowlby, J. (1958/1986). The nature of the child’s tie to his mother. I P. M. D. Buckley (red.), Essential Papers on Object Relations. New York, NY: New York University Press.
Chanen, A. M., Jackson, H.J., McCutcheon, L. K., Jovev, M., Dudgeon, P., Yuen H. P,… McGorry, P. D. (2008). Early intervention for adolescents with borderline personality disorder using cognitive analytic therapy: randomised controlled trial. British Journal of Psychiatry, 193, 477–484. doi:10.1192/bjp.bp.107.048934
Clarkin, J. F., Levy, K. N., Lenzenweger & Kernberg, O. F. (2007). Evaluating three treatments for borderline personality disorder: A multiwave study. American Journal of Psychiatry, 164(6), 922–928. doi:10.1176/appi.ajp.164.6.922
Edmondson, A. J., Brennan, C. A. & House, A. O. (2016). Non-suicidal reasons for self-harm: A systematic review of self-reported account. Journal of Affective Disorders, 191, 109–117. doi:10.1016/j.jad.2015.11.043
Fjelldal-Soelberg, C. (2013). Kroppsskadingens meningsmangfold. En sosiologisk studie av personer som skader egen kropp. (Ph.D), Doktoravhandling i sosiologi. Bodø: Universitetet i Nordland.
Fonagy, P., Gergely, G. Jurist, E. L. & Target, M. (2002). Affect regulation, mentalization and the development of the self. New York, NY: Other Press.
Gratz, K. L. (2003). Risk factors for and functions of deliberate self-harm: an empirical and conceptual review. Clinical Psychology: Science and Practice, 10(2), 192–205. doi:10.1093/clipsy.bpg022
Haga, E. & Mehlum, L. (2010). Pågående intervensjonsstudie for ungdom med gjentatt villet egenskade. Suicidologi, 15(1), 12–13.
Hawton, K., Bergen, H., Cooper, J., Turnbull, P, Waters, K., Ness, J. & Kapur, N. (2015). Suicide following self-harm: findings from the Multicentre Study of Self-harm in England, 2000-2012. Journal of Affective Disorders, 1,175, 147–151.
Hawton, K., Saunders, K. E. & O`Connor, R. C. (2012). Self-harm and suicide in adolescents. Lancet, 379(9834), 2373-2382. doi:10.1016/S0140-6736(12)60322-5
Katsakou, C., Marougka, S., Barnicot, K., Savill, M., White, H., Lockwood, K. & Priebe, S. (2012). Recovery in borderline personality disorder (BPD): A qualitative study of service users’ perspectives. PLoS ONE, 7(5), 1. doi:10.1371/journal.pone.0036517
Klineberg, E., Kelly, M. J., Stansfeld, S. A & Bhui, K. S. (2013). How do adolescents talk about self-harm? A qualitative study of disclosure in an etnical diverse urban population in England. BMJ Public Health, 13, 572. doi:10.1186/1471-2458-13-572
Lecours, S. & Bouchards, M. A. (1997). Dimensions of mentalisation: Outlining levels of psychic transformation. International Journal of Psychoanalysis, 78, 855–875.
Lindgren, B .M. , Wilstrand, C., Gilje, F. & Olofsson, B. (2004). Struggling for hopefullness: a qualitative study of swedish women who self-harm. Journal of Psychiatric and Mental Helth Nursing, 11, 284–291. doi:10.1111/j.1365-2850.2004.00712.x
Linehan, M. M. (1993). Cognitive-behavioral treatment of borderline personality disorder. New York, NY: Guilford Press.
Linehan, M. M. (2015). DBT Skills Training Handouts and Worksheets (2. utg.). New York, NY: Guilford Press.
Lyons-Ruth, K., Bureau, J.-F., Holmes, B., Easterbrooks, A., Brooks, N. H. (2013a). Borderline symptoms and suicidality/self-injury in late adolescence: Prospectively observed relationship correlates in infancy and childhood. Psychiatry Research, 206, 273–281. doi:10.1016/j.psychres.2012.09.030
Lyons-Ruth, K., Bureau, J.-F., Easterbrooks, M. A., Obsuth, I., Hennighausen, K. & Vulliez-Coady, L. (2013b). Parsing the construct of maternal insensitivity: distinct longitudinal pathways associated with early maternal withdrawal. Attachment & Human Development, 15(5-6), 562–582. doi:10.1080/14616734.2013.841051
Madge, N., Hawton, K., McMahon, E. M., Corcoran, P., DeLeo, D., Wilde, E. J., Fekete, S.,… Arensman, E. (2011). Psychological characteristics, stressful life events and deliberate self-harm: findings from Child & Adolescent self-harm in Europe (CASE) study. European Child & Adolescent Psychiatry, 20(10), 499–508. doi:10.1007/s00787-011-0210-4
Madge, N., Hewitt., A., Hawton, K., Wilde, E. J., Corcoran, P., Fekete, S., Heeringen, K., … Ystgaard, M. (2008). Deliberate self-harm within an international community sample of young people: comparative findings from the Child & Adolescent Self-harm in Europe (CASE) Study. Child Psychology and Psychiatry, 49(6), 667-677. doi:10.1111/j.1469-7610.2008.01879.x
Mehlum, L., Tørmoen, A. J., Ramberg, M., Haga, E., Diep, L. M., Laberg, S., Larsson, B. S…, Grøholt, B. (2014). Dialectical behavior therapy for adolescents with repeated suicidal and self-harming behavior: a randomized trial. Journal of American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 53(10), 1082–1091. doi:10.1016/j.jaac.2014.07.003
Moe, A. (2007). Solveigs savn: Refleksjon i etterkant av et forskningsintervju om selvskading. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 44(10), 1254–1258.
Møhl, B. (2015). Selvskade. Psykologi og behandling. København: Hans Reitzels forlag.
Nock, M.K. (2010). Self-injury. Annual Review of Clinical Psychology, 6, 339–363. doi:10.1146/annurev.clinpsy.121208.131258
NOVA (2016). Ungdata. Nasjonale resultater 2016. NOVA rapport 8/16. Oslo: NOVA.
Rossouw, T. I. & Fonagy, P. (2012). Mentalization-Based Treatment for Self-Harm in Adolescents: A randomized Controlled Trial. Journal of the American Academy of Child Adolescent Psychiatry, 51(12), 1304–1313. doi:10.1016/j.jaac.2012.09.018
Sinclair, J. & Green, J. (2005). Understanding resolution of deliberate self harm: A qualitative interview study of patient´s experience. BMJ, 330, 1112–1116. doi:10.1136/bmj.38441.503333.8F
Stern, D. (1985). The Interpersonal World of the Infant: A view from Psychoanalysis and Developmental Psychology. New York, NY: Basic books.
Stoffers, J. M., Völlm, B. A., Rücker, G., Timmer, A., Huband, N. & Lieb, K. (2012). Psychological therapies for people with borderline personality disorders (Review). The Cochrane Library, 8. doi:10.1002/14651858.CD005652.pub2
Stänicke, L. I. (2012a). Relasjonelle utfordringer i en ungdomsterapi – sett i lys av noen psykodynamiske grunnbegreper. Mellanrummet, 26, 22–35.
Stänicke, L. I. (2012b). Mentalisering i arbeide med barn og unge. Mellanrummet, 27, 19–31.
Wise, I. (2000). Adolescence. London: Karnac books.
Wrangsjö, B. & Salomonsson, M. W. (2007). Tonårstid. Utveckling, problem och psykoterapeutisk behandling. Stockholm: Natur och Kultur.
Ystgaard, M., Arensman, E., Hawton, K., van Heeringen, K., Hewitt, A., de Wilde, E. J., …& Fekete, S. (2009). Deliberate self-harm in adolescents: comparison between those who recieve help following self-harm and those who do not. Journal of Adolescence, 32(4), 875–891. doi:10.1016/j.adolescence.2008.10.010