Mange som sliter med rus- og psykisk lidelse (ROP-lidelser) trenger oppfølging for å kunne bo. Både psykisk sykdom og rusavhengighet kan medføre andre prioriteringer i livet enn det som er forenelig med mestring av boforhold. Å ta vare på egen bolig krever at dette prioriteres og brukes ressurser på. Slike prioriteringer kan ta en annen retning ved sykdom og bruk av rusmidler.

En rekke praktiske og sosiale ferdigheter er nødvendig for å kunne mestre dagliglivet i egen bolig. Den som ikke mestrer dette på egen hånd, kan få hjelp med det som gjør hverdagen vanskelig. Bo-oppfølgings­tjenester er et samlebegrep for alle tjenestene, eller profesjonell hjelp, som gis for at tjenestemottakeren skal kunne leve og bo i egen bolig.

En bred definisjon av bo-oppfølging kan være: All hjelp som bidrar til et stabilt, godt og trygt boforhold. Imidlertid vil en slik definisjon også omfatte indirekte hjelp i form av behandling, oppfølging og så videre. Det kan derfor være vanskelig å skille bo-oppfølging fra annen profesjonell hjelp.

Å søke profesjonell hjelp

Skillet mellom hvilken hjelp som kan og bør utføres av venner, naboer og familie, og hva som bør utføres av profesjonelle oppfølgere, er ikke alltid lett å definere. Grensen for å søke profesjonell hjelp er ulik hos oss alle. Noen ganger ser beboeren selv behovet og søker hjelp. Andre ganger er det nettverket rundt den hjelpetrengende som søker profesjonell hjelp, fordi hjelpen fra venner, familie og naboer ikke lenger strekker til.

Enkelte beboere har ikke et nettverk som kan hjelpe, og veien til profesjonell oppfølging blir da kortere. Noen ganger ser man at private hjelpere har strukket seg langt, ofte for langt, før profesjonell oppfølging søkes. Om det lar seg gjøre, bør tjenesteyterne trekke inn brukerens familie, nettverk og venner som hjelpere. Av og til kan det være avgjørende for en god mestringsprosess. Andre ganger er det direkte uklokt. Noen ganger har brukerens nærmeste bidratt til å skape og vedlikeholde de utfordrende forholdene.

Å føle seg hjemme

Så langt har vi ikke skilt mellom begrepene bolig og hjem. Men hva er et hjem? Er det boligens funksjonalitet eller tekniske standard som definerer et godt eller mindre godt hjem? Om boligen blir et hjem for den som bor der, avgjøres av den følelsesmessige tilknytningen til boligen og den faktiske bruken av boligen over tid (Brodtkorp & Rugkåsa, 2007). Et hjem skapes ved at man oppholder seg i boligen. Ved å definere et hjem ut fra bruk over tid og følelsemessig tilknytning sier man samtidig at kortvarige boforhold og midlertidige botilbud neppe kan skje i et fullverdig hjem. Men hva med dem som som føler seg hjemme hos andre, på midlertidige adresser, eller definerer hjemmet som det stedet man bodde som barn? Finnes det noen absolutter om hvor man kan føle seg hjemme?

Hvor og hvordan vi ønsker å bo, er ikke tilfeldig. For mange er hjemmet en viktig identitetsarena og sier noe om tilhørighet. Hjemmet kan sees på som en forlengelse av identiteten til den som bor der. Om noen krenker hjemmet vårt, kan det oppleves som en krenkelse av vår personlige identitet. Innbrudd i egen bolig oppleves derfor for de este som personlig krenkelse. Måten vi bor på, og hvordan vi organiserer hjemmet vårt, symboliserer vår sosiale, kulturelle og økonomiske plassering i samfunnet. Noen gjør bevisste valg når det gjelder boligens symbolikk og refleksjon av egen identitet. Andres valg kan være en følge av en vanskelig eller akutt livssituasjon. Boligen forteller mye om livet og verdiene til dem som bor der.

Å bo trygt og godt

Behovet for å føle trygghet i egen bolig er helt grunnleggende for alle. Det handler om å ha mulighet til å være for seg selv, ikke bli forstyrret, kunne slappe av og ikke være utsatt for fare eller ubehageligheter. Vi tenker sjelden over det, men vi føler trygghet av å kjenne igjen boligen, møbleringen og plasseringen av eiendeler. Det samme skjer når vi kjenner igjen og identifiserer lyder i og utenfor boligen. Vi kan føle oss trygge i både rot og bråk – hvis vi kjenner oss igjen og kjenner årsaken.

Boligen representerer ikke nødvendigvis trygghet for alle. Flere av dem som må hjelpes med å bo, har erfaringer med utrygghet i hjemmet. Det kan handle om opplevd vold, overgrep, misbruk og foreldre som har vært ruset og/eller psykisk syke. Da kan det være vanskelig å utvikle en positiv hjemfølelse, et eget hjem av trygghet, tilhørighet og identitet. Noen har følt seg ensomme og sosialt isolert når de har bodd alene i et eget hjem. For den som er utenfor arbeidslivet og har lite sosialt nettverk, kan det oppleves vanskelig å være alene hjemme i egen bolig. Noen oppholder seg heller utendørs, på gata eller på kjøpesenter, der det er folk. De føler større trygghet og mindre ensomhet der enn hjemme hos seg selv. Det er vanskelig å ha en bolig der man ikke tør å sove, samme hvor godt boligen er utformet og utstyrt.

For mange med ROP-lidelser er det å ha tilgang til hjelp og støtte en forutsetning for å føle trygghet. For noen handler det om fysisk tilstedeværelse, andre trenger muligheten til å ringe noen når behovet er der. Enkelte har størst behov for kontakt på dagtid, andre trenger å vite at det er hjelp tilgjengelig på natta. Å kartlegge dette behovet er av vesentlig betydning for å lykkes med å finne rett oppfølgingstilbud til hver enkelt. Bo-oppfølgingstjenesten skal bidra til å stabilisere boforholdet og gi beboeren hjelp og støtte til å bli trygg på å oppholde seg og fungere i boligen. Noen trenger bistand til dette livet ut.

Å mestre et boforhold

Vi har sagt at det å etablere eller administrere et boforhold kan virke både overveldende og skremmende på brukere som aldri har gjort eller lært det. Vedlikehold av boligen og inventaret, rydding og rengjøring koster penger, tid, konsentrasjon og energi. Alt dette forutsetter en viss kompetanse, noe de este tar for gitt, eller sjelden tenker over. I tillegg til å ta vare på det som er innenfor boligens fire vegger, skal man også forholde seg til utleieren, borettslaget eller sameiet og naboene. De fleste av oss har lært mye om det å bo gjennom modellæring og har hatt oppveksthjemmet som læringsarena. Dette er så supplert med egen praksis.

Når vi vurderer andres bosituasjon og deres oppfatninger om hva et hjem er, preges vi både bevisst og ubevisst av hva vi selv har lært, og hvordan vi har valgt å organisere vårt eget hjem. Imidlertid trenger ikke det som blir oppfattet som normalt og naturlig av de fleste i samfunnet, være den beste måten å bo på for alle. Når noen ønsker eller trenger hjelp til å ivareta en bolig eller skape et hjem, er det viktig å skille mellom hva som er uheldige boforhold, og hva som er andre boligpreferanser enn våre egne.

Hvordan definerer vi et rotete hjem? Hvordan er det greit å bo? Den måten vi selv velger å organisere hverdagen og boligen vår på, er ikke nødvendigvis den beste for alle. Med uheldige boforhold mener vi forhold som kan være skadelige, og som er lite tjenlige for å skape et hjem. Eksempler er oppsamling av søppel, manglende renhold og rot og kaos som gjør det vanskelig å oppholde seg i boligen. Noen trenger hjelp til å finne en god og funksjonell måte å bo på og til å organisere hjemmet slik at det fungerer i hverdagen.

Å opparbeide seg positiv boerfaring

Erfaringen vår er at mange brukere med alvorlige ROP-utfordringer ikke har opparbeidet seg en egen positiv boerfaring. Noen har hatt vansker med å skaffe seg og beholde en egen bolig. Voksenlivet har kanskje startet på en sofa hos venner, med mange og lange institusjonsopphold eller i midlertidige botilbud fra kommunen.

Gjentatte kortvarige boforhold, oppsigelser og utkastelser medfører reduserte forventninger til egen mestring og ivaretakelse av egen bolig. Andre har aldri lært å gjennomføre de daglige gjøremålene som skal til for å bo i egen bolig. De kan ha bodd lenge hos foreldrene, vært innlagt i institusjon gjentatte ganger over tid, sonet lange fengselsdommer eller sett på forpliktelsene som uoverkommelige – og bevisst unngått anskaffelse av egen bolig. Andre igjen har glemt de kunnskapene de hadde, fordi de har levd for lenge uten slike forpliktelser.

Hvilken funksjon har boligen for den brukeren som trenger hjelp, eller hvilken funksjon ønsker brukeren at boligen skal ha? Tilbringer beboeren mye tid i boligen, eller er den et sted for oppbevaring av eiendeler og et sted å sove? Brukes boligen som en sosial arena, eller er den et til flukts- og skjulested for beboeren? En slik vurdering gjør oss i stand til å se hva som er en god organisering av hjemmet, og hva som gjør hverdagen håndterbar for beboeren.

Et trenet øye kan bare ved å se boligen få mye informasjon om beboerens livssituasjon, livsstil, verdier, prioriteringer og hjelpebehov. Bo-oppfølgeren skal ikke moralisere over valgene som er gjort, men vurdere om boligen eller hjemmet tjener beboerens behov for å bo trygt og godt.

Kilde

Brodtkorp, E. & Rugkåsa, M. (2007). Stig på og velkommen inn! I E. Brodkorp & M. Rugkåsa (red.), Under tak – Mellom vegger. Oslo: Gyldendal Akademisk.