Kjære hjelper:
Jeg ønsker at du skal hjelpe meg, og for at du skal kunne være en støtte, trenger du litt informasjon. Jeg kan fremstå som veldig ressurssterk. Det er jeg også, men akkurat nå strever jeg, og jeg ber deg om ta hensyn til følgende:
Nå er jeg veldig redd og sårbar. Jeg er spesielt redd for nærhet, og jeg trenger at du holder stor avstand til meg. De neste dagene vil jeg slite med å gå forbi folk i gangene, og jeg vil ikke ha noe utbytte av å gå på butikken eller være sosial. Akkurat nå trenger jeg å vite at mine grenser blir respektert. Når jeg er stabilisert igjen, vil jeg selv ta utfordringen med å mestre hverdagen.
Vit at når jeg har mye angst, er det mulig at mine kognitive evner blir litt nedsatt, og jeg tenker litt tregere enn jeg pleier. Da kan det ta litt tid før jeg klarer å svare dere. Det kan bli veldig mange ord for meg å holde styr på hvis du snakker i lange setninger. For å hjelpe meg kan du snakke med kortere setninger, eller bare roligere, og du kan også spørre om jeg vil ha avtaler og beskjeder skrevet ned på en lapp. Da slipper jeg å bruke all min kapasitet på å prøve og huske noe jeg mest sannsynlig glemmer uansett.
Jeg trenger forutsigbarhet og kontroll, og synes det er veldig vanskelig å si ifra hvis noe er dumt eller vanskelig. Det føles nesten umulig å skulle gjenta meg selv hvis jeg har ytret et ønske, for så å bli avvist. Dette er veldig skadelig for relasjonen min til deg.
Jeg ønsker å unngå å få tildelt en mannlig kontakt her på avdelingen. Når jeg har angst, klarer jeg ikke å forholde meg til menn. Ikke la menn låse seg inn på rommet mitt.
Du kan komme for nær
Det hender at jeg resignerer helt. Dette bringer med seg følelser som tristhet, motløshet, ensomhet, angst og håpløshet. Jeg kan også bli veldig trist eller sint på meg selv fordi jeg selv forstår at det ikke er en rasjonell reaksjon, samtidig som jeg ikke kan noe for at den lille og redde delen av meg reagerer slik den gjør. Hvis du tenker at jeg overreagerer på en situasjon, er det mest sannsynlig det som skjer. Ikke svar meg med en sint stemme, da blir jeg bare enda reddere. Dette ønsker hverken du eller jeg. Vær så snill å ikke provoser frem en situasjon som er vanskelig for meg.
Av og til dissosierer jeg. Det er skremmende, og jeg ønsker ikke å være alene når det skjer. Da blir jeg fanget i fortiden uten hjelp til å komme meg tilbake til nåtiden. Samtidig er jeg livredd mennesker når jeg dissosierer. Jeg vil ikke klare å skille deg fra overgriperen. Likevel blir jeg veldig trist hvis du forlater meg uten å ha gitt et løfte om å komme snart tilbake. Jeg tror det beste du kan gjøre, er å snakke rolig og tydelig til meg, og fortelle meg hvor jeg er, hvem du er, at jeg er voksen, og at du bare ønsker å hjelpe meg. Du kan spørre meg om du kan sette deg ned med meg, men husk da at jeg blir fryktelig redd om du kommer for nær.
Jeg ber deg om å være oppmerksom på pusterytmen og kroppsspråket mitt. Dette kan gi deg informasjon om endring i tilstanden min. Hvis du ser at jeg enten blir veldig urolig og flakkende i blikket eller at jeg låser blikket og strammer kjevemuskulaturen, så kan du ta det som et signal på at det er veldig utfordrende for meg at du kommer mot meg, og at jeg allerede synes at du har kommet for nær.
For alt i verden, ikke ta på meg! Om du tror jeg er mottakelig for en klem eller en hånd og holde i, så si at da kan jeg komme til deg og be om det, for hvis du spør meg om du får lov til å gi meg det, så kan det hende at jeg ikke klarer å si nei, og det er en fryktelig vond situasjon å være i.
Tilbake til nåtid
Øvelser som hjelper meg med å komme tilbake til nåtid, er alltid en god idé. En øvelse som pleier å hjelpe meg, er å lete etter ting i rommet som har samme farge. For eksempel «se deg omkring i rommet og finn tre ting som er røde». Om jeg ikke klarer å bevege hodet mitt fordi jeg er så fastlåst i angst, kan du foreslå andre ting. For eksempel kan du foreslå at vi skal si syvgangen høyt. Hvis vi har holdt på en stund og det ser ut til at jeg følger med, kan du minne meg på at jeg er flink, og at det at vi har klart å gange på denne måten, betyr at jeg ikke lenger er et lite barn, men at jeg er voksen, og at jeg er trygg. Minn meg igjen på hvilke dato det er, hvilket år vi er i, og hvor jeg er. Repeter gjerne hvem du er, og at du er trygg, og at du ønsker å hjelpe meg.
I noen perioder strever jeg veldig med å forholde meg til at jeg har en kropp. Overarmene og føttene mine går det stort sett greit å forholde seg til, men alle andre kroppsdeler kan sette i gang angst. Så hvis du skal foreslå noen mindfulness-øvelser, hjelp meg med å fokusere på føttene mot underlaget, eller spør om jeg vil klemme rundt overarmene mine for å kjenne at jeg har hud. En ytre grense. Jeg føler meg ofte veldig grenseløs, og det kan oppleves samlende å kjenne trykk mot et relativt trygt område. Det kan også hende at jeg sliter med å forholde meg til hygiene. Ikke press meg hvis jeg ikke mestrer det akkurat der og da.
Vær så snill og vis meg at grensene mine blir forstått og akseptert.
Ikke overvurder meg, men ikke undervurder meg heller. Reaksjonene og følelsene mine er kanskje veldig barnlige, men refleksjonene mine er stort sett verdt å lytte til. Jeg er redd, og jeg har kanskje mistet motet, men vær så snill og vis meg at grensene mine blir forstått og akseptert.