Hva skjer med oss etter et samlivsbrudd?

Det er stor variasjon i opplevelsene og reaksjonene i forbindelse med samlivsbrudd. Hvordan man opplever bruddet, og hvilke helsemessige konsekvenser det får, er avhengig av en rekke ulike forhold som både er knyttet til samlivet og til bruddet i seg selv, og til faktorer i og utenfor personen. La oss se nærmere på de viktigste av disse risikofaktorene. Det er dels sårbarhetsfaktorer, som gjør at man er mer sårbar for å utvikle psykiske problemer, og dels beskyttende faktorer, som reduserer sårbarheten. Til sammen bidrar de til å øke eller redusere risikoen for å utvikle psykiske problemer, og vi kan derfor omtale dem som risikofaktorer.

En viktig faktor er hvorvidt man tar initiativ til bruddet eller blir forlatt. Hvem som tar initiativet, er riktignok ikke alltid helt entydig. I de fleste tilfellene er det likevel slik at den ene parten ønsker bruddet mer enn den andre, mens av og til beslutter partene i fellesskap å avslutte samlivet. Og undersøkelser viser at de som blir forlatt, har større risiko for å utvikle psykiske problemer, sammenlignet med de som selv tar initiativ til bruddet, eller som blir enige om å gå fra hverandre (Hewitt & Turrell, 2011; Waller & MacDonald, 2010).

At det er en slik forskjell, kan skyldes ulike faktorer. Den som går, opplever en form for kontroll over situasjonen, som den andre parten mangler. Og følelsen av kontroll er generelt en viktig mestringsstrategi som kan dempe belastningene ved krevende livserfaringer. I tråd med dette vil den som velger å forlate forholdet, bevege seg fra en uønsket livssituasjon til en mer ønsket situasjon, mens det er snarere omvendt for den andre parten. Den som går, har dessuten vanligvis overveiet bruddet i lang tid, og er gjerne kommet lenger i sin følelsesmessige avklaring og bearbeiding enn den som blir forlatt. Derfor vil sorgen og savnet etter den andre parten være mindre fremtredende.

Krevende for både menn og kvinner

Det kan likevel være store kvaler knyttet til beslutningen om å gå. For selv om man ønsker å bryte ut av samlivet, vil det som oftest også være mye som knytter partene sammen – både følelsesmessig og sosialt, og økonomisk og praktisk. Et brudd vil også innebære store omveltninger i livet for alle involverte parter. Og det å bryte ut av fellesskapet og gå gjennom alle omveltningene er uansett krevende. En spesiell utfordring er knyttet til eventuelle felles barn. Hensynet til barna er da også en av de vanligste grunnene til å bli værende i et samliv preget av store problemer.

Hvis man likevel velger å avslutte samlivet, øker det risikoen for problemutvikling hos barna, noe som kan gi opphav til bekymring hos foreldrene. Også skyldfølelse vil kunne gjøre seg gjeldende, ikke minst hos den parten som har initiert bruddet. En slik «separasjonsskyld» synes å være mest uttalt blant kvinner (Baum, 2007), mest av alt fordi det er kvinner som i de fleste tilfellene tar initiativ til samlivsbrudd. Kanskje er det også slik fordi morsrollen tradisjonelt har vært mer preget av emosjonell nærhet enn farsrollen, og at mødre av den grunn kan være mer tilbøyelige til å bebreide seg selv for å påføre barna den sorgen som et samlivsbrudd gjerne medfører.

Det er for øvrig ikke noe klart og konsistent bilde som tegner seg når man har sett på kjønnsforskjeller i forbindelse med e ekter av samlivsbrudd (Scott et al., 2010; Symoens, Van de Velde, Colman & Bracke, 2014). Også i en av mine egne studier av skilte kvinner og menn (Thuen, 1997) fant jeg at kvinnene kom bedre ut på noen av utfallsmålene, mens mennene kom bedre ut på andre. Når jeg kontrollerte for hvem som tok initiativ til samlivsbruddet, var det for øvrig ikke lenger noen tydelig sammenheng mellom kjønn og psykisk helse. Så hvorvidt man er mann eller kvinne, har trolig ikke – i seg selv – vesentlig betydning for utfallet av et samlivsbrudd.

Når i livet bruddet skjer

Hva så med alder – har det noe å si? Sannsynligvis. I den samme undersøkelsen (Thuen, 1997) var det en tendens til at utfallet ble noe dårligere med økende alder. Et stort flertall av de som inngikk i studien, var imidlertid relativt unge, det vil si i 30-40-årsalderen. Forskningen har for øvrig i liten grad inkludert alder som en selvstendig faktor, og det finnes lite systematisk kunnskap om hvordan eldre aldersgrupper opplever samlivsbrudd. Grunnen til det er nok først og fremst at samlivsbrudd tradisjonelt har forekommet nesten utelukkende blant yngre og middelaldrende grupper. Men dette bildet er nå i endring; vi ser en klar vekst i skilsmissetallene blant personer som er i 60-årsalderen eller eldre, mens tallene er stabile eller går i motsatt retning for de yngre aldersgruppene. Dette har blitt omtalt som «den grå skilsmisserevolusjonen» (Brown & Lin, 2012).

Når samlivsbrudd som skjer sent i livet kan være spesielt utfordrende, er det fordi man gjerne har levd sammen i flere tiår. Omveltningen til en enslig tilværelse vil da kunne bli tilsvarende stor og krevende. I tillegg vil man i mindre grad enn tidligere i livet kunne lene seg til en forventning og et håp om å etablere et nytt kjærlighetsforhold og samliv. En opplevelse av at mulighetene er begrenset, vil i neste omgang kunne gi næring til følelsen av sorg, ensomhet og fortvilelse. Dette er i tråd med det kliniske inntrykket man gjerne får i møte med par som vurderer å ytte fra hverandre, eller som alt har gjort det; når det skjer relativt sent i livet og partene har levd sammen med hverandre i svært mange år, er det spesielt krevende og vondt.

På den annen side er det mye som tyder på at man blir bedre til å takle motgang og skuffelser i livet etter hvert som man eldes. Når man i undersøkelser har sammenlignet mennesker i ulike livsfaser, viser de eldste jevnt over bedre evne til å regulere vonde følelser og til å justere forventninger og mål i tråd med endrede livsbetingelser, sammenlignet med yngre aldersgrupper (Kunzmann, Kappes & Wrosch, 2014). Kanskje er det spesielt krevende for eldre mennesker å oppleve samlivsbrudd, samtidig som de har bedre forutsetninger for å mestre belastningene som følger med.

Personlige egenskaper

Opplevelse av mestring er for øvrig en kritisk faktor i forbindelse med alle typer kriser og belastninger, og samlivsbrudd er ikke noe unntak. I hvilken grad man mestrer belastningene, kan være personlig forankret eller basert på støtte og omsorg fra det sosiale nettverket. Når det gjelder betydningen av personlige ressurser i møte med samlivsbrudd, finnes det overraskende lite dokumentasjon. En av de få egenskapene man har undersøkt, er «sense of coherence». Dette er en mer eller mindre stabil og generell evne til å finne mening i, og til å begripe, krevende livserfaringer man gjør seg, og til å oppleve at man er i stand til å håndtere erfaringene.

Undersøkelser viser at personer som i utgangspunktet skårer høyt på «sense of coherence», jevnt over kommer bedre ut av et samlivsbrudd enn de som skårer lavt (Cohen & Dekel, 2000; Kulik & Heine-Cohen, 2011). Disposisjonell optimisme er en annen stabil egenskap som synes å ha den samme effekten ved samlivsbrudd (Thuen & Rise, 2006). Denne generelle tendensen til å fokusere på det positive fremfor det negative, og til å ha en optimistisk grunnholdning i livet, kan i betydelig grad skille mellom de som klarer seg bra og de som klarer seg mindre bra. I en av mine studier av skilte kvinner og menn hadde om lag 70 % av dem som skåret lavt på disposisjonell optimisme, psykiske problemer gjennomsnittlig to år etter bruddet. Blant de mest optimistiske var denne andelen på om lag 10 % (Thuen, 1997).

Støttende relasjoner

Selv om individuelle ressurser som «sense of coherence» og disposisjonell optimisme har vesentlig betydning for hvordan man mestrer et samlivsbrudd, er det like fullt viktig med et støttende nettverk. Undersøkelser viser da også at de som opplever å få mye hjelp og støtte fra andre familiemedlemmer, venner og bekjente, takler belastningene bedre og kommer raskere gjennom krisen enn de som står mer alene (Greeff & Van der Merwe, 2004). Forskning på området har særlig rettet seg mot betydningen av å få en ny partner, og her går det frem at de som kommer inn i nye forhold, har langt bedre psykisk helse enn de som forblir single i årene etter samlivsbruddet (Kulik & Heine-Cohen, 2011; Symoens, Colman & Bracke, 2014). I noen studier har dette vist seg å være spesielt betydningsfullt for menn (Thuen, 1997).

At nye partnere har en så positiv betydning, er i tråd med den tidligere omtalte årsakshypotesen, der det særlig synes å være de endrete livsbetingelsene og sosiale rollene som kan forklare overhyppigheten av psykiske problemer hos separerte og skilte. For idet man får en ny partner, er man ikke lenger singel, men tilbake i rollen som del av et par. Det er for øvrig ikke slik at nye partnere nødvendigvis er årsaken til at man får det bedre. Også her vil årsaksforholdet kunne gå begge veier; for de som klarer seg bra etter samlivsbruddet, vil trolig også ha lettere for å finne nye partnere sammenlignet med de som sliter psykisk – i tråd med den før omtalte seleksjonshypotesen.

Det er heller ikke nødvendigvis sunt å etablere et nytt parforhold så raskt som mulig. Hvis det skjer for raskt, kan det bli en form for flukt fra ensomheten og tomheten, der man ikke gir seg selv tid til å bearbeide følelsene i etterkant av samlivsbruddet, og uten at man egentlig lærer noe av de krevende livserfaringene man har gått gjennom. Det ideelle er å gi seg selv tilstrekkelig tid og rom til å sørge over det som har gått tapt, og til å reflektere over hvorfor det gikk som det gikk, før man eventuelt begynner å etablere nye kjærlighetsforhold. For et samlivsbrudd gir på mange måter en gyllen anledning til å bli mer bevisst sine egne handlingsmønstre og typiske reaksjonsmåter; både med hensyn til hvordan man opptrådte i samlivet, og hvordan man nå forholder seg til alle de utfordringene og belastningene som bruddet fører med seg. Det å bli bevisst sine egne tanker og følelser og hvordan man fremstår overfor andre, er som regel en forutsetning for å endre atferd. Og hvis det ikke skjer noen endringer i forlengelsen av samlivsbruddet, er det lett å gjenta uhensiktsmessige atferdsmønstre i eventuelle nye parforhold. Derfor er det heller ikke bra å forhaste seg med å etablere nye parforhold.

Konflikter

Hvor belastende samlivsbrudd er, henger også sammen med graden av konflikt – både under samlivet, i forbindelse med selve bruddet og i den påfølgende tiden. Dersom det har vært et samliv med store konflikter, er det nærliggende å tenke at bruddet vil innebære lettelse og frigjøring fra konfliktene, og at det kanskje kan veie opp for mange av belastningene som også følger med.

Undersøkelser tyder også på at det er en slik effekt – at det å komme ut av et konfliktfylt samliv faktisk kan føre til bedre psykisk helse (Gustavson, Nilsen, Orstavik & Røysamb, 2014). Det forutsetter imidlertid at konfliktene opphører eller blir vesentlig redusert som følge av samlivsbruddet, eller at man i det minste får dem mer på avstand fordi man ikke lenger lever sammen. Det er dessverre ikke alltid tilfellet. Noen ganger kan konfliktnivået tvert imot bli intensivert ved et brudd, og konfliktene kan bli hyppigere og mer påtrengende. Det å bli skilt gir dessuten ofte opphav til helt nye konflikter. De vanligste konfliktområdene er hvorvidt barna skal bo mest hos den ene forelderen eller like mye hos begge, eventuelt hvem som skal være bostedsforelder, og omfanget av samvær med den andre. Også økonomiske spørsmål skaper ofte konflikter, slik som størrelsen på eventuelle barnebidrag og fordeling av kostnader og utgifter knyttet til barna.

I en av mine egne undersøkelser blant foreldre som ikke lever sammen, går det frem at over halvparten i perioder har hatt store konflikter om barna, og at om lag en tredjedel fortsatt har konflikter gjennomsnittlig seks år etter bruddet (Thuen, 2004). I den samme undersøkelsen fremkommer det for øvrig en tydelig sammenheng mellom foreldrenes opplevelse av konflikter og deres psykiske helsetilstand; jo større konflikter, desto mer psykiske problemer. En til svarende sammenheng er godt dokumentert også i andre undersøkelser (Symoens, Colman & Bracke, 2014). På samme måte som for samlivskvalitet og psykisk helse vil det trolig også her foregå en gjensidig påvirkning. Konflikter mellom foreldrene kan føre til psykiske problemer, samtidig som psykiske problemer kan bidra til eller forsterke konfliktene.

Sårbarhetsfaktorer og beskyttende faktorer

I de tilfellene der det foreligger mer eller mindre kroniske konflikter, er det imidlertid gjerne personlighetsmessige faktorer hos en av partene, eller hos begge, som ligger til grunn. Det typiske vil være et rigid reaksjonsmønster preget av høy krenkbarhet, liten grad av selvinnsikt og en tilbøyelighet til å eksternalisere ansvar. Dersom dette mønsteret er tilstrekkelig uttalt, vil det kunne karakteriseres som en personlighetsforstyrrelse. Men uansett om det foreligger en psykisk lidelse eller om mønsteret er innenfor normalvariasjonen, vil det kunne skape store utfordringer både når man lever sammen, og når man ikke lenger lever sammen.

Jeg har pekt på de mest sentrale sårbarhetsfaktorer og beskyttende faktorer i forbindelse med samlivsbrudd. I den grad vi som helse- og sosialarbeidere har kjennskap til hvorvidt slike risikofaktorer foreligger eller ikke, kan vi gjøre oss informerte antakelser om personens psykiske helsetilstand. Hvis det for eksempel er en eldre person som ikke selv ønsket bruddet, og vi vet at vedkommende har et relativt begrenset sosialt nettverk der det er lite støtte å få, og det heller ikke er noen ny partner i bildet, og vi dessuten har grunn til å trekke i tvil personens mestringsevner, er det betydelig risiko for at han eller hun også har psykiske problemer som en følge av bruddet.

Hvis vi i tillegg vet at det er konflikter med ekspartneren, kan vi med enda større sikkerhet anta at det foreligger psykiske problemer. Som regel har vi ikke uten videre tilgang til alle disse faktorene hos våre klienter eller pasienter, men jo mer vi vet om faktorer som erfaringsmessig er forbundet med psykisk helsetilstand i tilknytning til samlivsbrudd, desto større mulighet har vi for å danne oss et korrekt bilde av personens psykiske fungering og eventuelle behandlingsbehov.

Kilder

Baum, N. (2007). «Separation guilt» in women who initiate divorce. Clinical Social Work Journal, 35, 47–55. doi:10.1007/s10615-006-0053-5

Brown, S. L. & Lin, I. (2012).The gray divorce revolution: Rising divorce among middle-aged and older adults, 1990–2010. Journal of Gerontology Series B: Psychological and Social Sciences, 57, 731–741. doi:10.1093/geronb/gbs089

Cohen, O. & Dekel, R. (2000). Sense of coherence, ways of coping, and well being of married and divorced mothers. Contemporary Family Therapy, 22, 467–486. doi:10.1023/A:1007853002549

Greeff, A. P. & Van der Merwe, S. (2004). Variables associated with resilience in divorced families. Social Indicators Research, 68, 59–75. doi:10.1023/B:SOCI.0000025569.95499.b5

Gustavson, K, Nilsen, W., Orstavik, R., Røysamb, E. (2014). Relationship quality, divorce, and well-being: Findings from a three-year longitudinal study. Journal of Positive Psychology, 9, 163–174. doi:10.1080/17439760.2013.858274

Hewitt, B. & Turrell, G. (2011). Short-term functional health and well-being after marital separation: Does initiator status make a difference? American Journal of Epidemiology, 173, 1308–1318. doi:10.1093/aje/kwr007

Kulik, L., Heine-Cohen, E. (2011). Coping resources, perceived stress and adjustment to divorce among Israeli women: Assessing effects. Journal of Social Psychology, 151, 5–30. doi:10.1080/00224540903366453

Kunzmann, U., Kappes, C. & Wrosch, C. (2014). Emotional aging: a discrete emotions perspective. Frontiers in Psychology, 5, 380. doi:10.3389/fpsyg.2014.00380

Scott, K. M., Wells, J. E., Angermeyer, M., Brugha, T. S., Bromet, E., Demyttenaere, K., de Girolamo, G., Gureje, O., Haro, J. M. & Jin, R. (2010). Gender and the relationship between marital status and first onset of mood, anxiety and substance use disorders. Psychological Medicine, 40, 1495–1505. doi:10.1017/S0033291709991942

Symoens, S., Colman, E. & Bracke, P. (2014). Divorce, conflict, and mental health: How the quality of intimate relationships is linked to post-divorce well-being. Journal of Applied Social Psychology, 44, 220–233. doi:10.1111/jasp.12215

Thuen, F. (1997). Livet etter skilsmissen. Rapport. Bergen: Hemil-senteret, Universitetet i Bergen.

Thuen, F. (2004). Livet som deltidsforeldre. Bergen: Fagbokforlaget.

Thuen, F. & Rise, J. (2006). Psychological symptoms after marital disruption. The e ects of self-e cacy and optimism. Scandinavian Journal of Psychology, 47, 121–128. doi:10.1111/j.1467-9450.2006.00499.x

Waller, K. L. & MacDonald, T. K. (2010).Trait self-esteem moderates the effect of initiator status on emotional and cognitive responses to romantic relationship dissolution. Journal of Personality, 78, 1271–1300. doi:10.1111/j.1467-6494.2010.00650.x