Har du noen gang hørt det ringe på døren, men da du åpnet opp, så var trappen helt tom? Eller kjent en vibrasjon i lommen for så å oppdage at du likevel ikke har fått en tekstmelding?

Da er du ikke alene.

Forskning viser at uvanlige sanseerfaringer – inkludert det fagfolk betegner som hallusinasjoner – slett ikke er så uvanlig som mange har trodd. Det er nå bred enighet om at slike opplevelser er best forstått langs et kontinuum av normalerfaringer, ikke som en atskilt eller distinkt kategori. Dette betyr at det er glidende overganger i denne typen opplevelser.

Det gjenstår mye holdningsskapende arbeid før den nye kunnskapen om sanseinntrykk blir tatt i bruk i møte med folk som har uvanlige sanseerfaringer. Sanseinntrykk som ikke anses å ha «rot i en ytre virkelighet», blitt i vårt samfunn ofte forstått som et uttrykk for sykdom snarere enn som en del av vår naturlige variasjon, som avvik heller enn som grunnleggende menneskelige opplevelser.

Hallusinasjoner i alle sansemodaliteter

Det vi kaller uvanlige sanseerfaringer, kan utspille seg i alle modaliteter. Vi kan se skikkelser som andre ikke ser, føle noen berøre oss selv om vi er alene, eller kjenne en lukt eller smak som bare vi merker. Den mest hyppige av disse opplevelsene ser ut til å være det å høre noe som ikke er der, og da i særdeleshet det å høre stemmer.

I studier der man har undersøkt og summert opp dette fenomenet, finner man at stemmehøring er omtrent like vanlig som det å være venstrehendt.

Det fremkommer imidlertid en betydelig variasjon knyttet til folks opplevelser av dette – fra å stadig motta nedlatende og fiendtlige beskjeder til det å nærmest ha en indre heiagjeng. Noen beskriver også erfaringer fra begge disse ytterpunktene. Opplevelsene vil således ha potensial for både lidelse og vekst, for prøvelser så vel som utvikling.

Pakket inn som psykiatriske symptomer

Sigmund Freud, psykoanalysens far, alminneliggjorde sine erfaringer av det å høre stemmer: «På den tiden da jeg bodde alene i en fremmed by – jeg var en ung mann da – hørte jeg ganske ofte en kjær og umiskjennelig stemme som ropte navnet mitt», skriver han i en av sine bøker.

Samtidig omtaler han dette som nifst, og uttrykker at han sjekket om det var virkelig eller ikke: «Jeg noterte ned tidspunktet og spurte engstelig de hjemme om hva som hadde foregått da. Men ingenting hadde skjedd.» Opplevelser som dette kan forekomme hyppig, men kan også komme som isolerte erfaringer og engangshendelser.

Stemmehøring utvikler seg ofte over tid, men vil for enkelte komme overrumplende og brått på. Folk kan høre kjente og ukjente stemmer. De kan være konkrete eller av åndelig karakter. Og noen har sine viktigste og mest skjellsettende øyeblikk knyttet til dette. For de fleste vil imidlertid slike opplevelser være ordinære og hverdagslige. Men hva skjer når slike erfaringer blir pakket inn og merket som psykiatriske symptomer?

Fikk feilaktig schizofrenidiagnose

I et klassisk psykologisk eksperiment fremstilte David Rosenhan og syv friske medhjelpere seg for flere ulike psykiatrisk sykehus i USA tidlig på 1970-tallet. Der diktet de opp én plage: De hørte en stemme av samme kjønn som sa ord som «hul», «tom» og «dunk». Foruten dette oppførte de seg som de gjorde til vanlig, og de beskrev sin bakgrunn og livshistorie sannferdig i møtene med helsevesenet.

Da de ble innlagt, sluttet de umiddelbart å simulere at de hørte stemmer og fortalte de ansatte på sykehuset at de følte seg bra. Like fullt ble syv av de åtte pseudopasientene gitt en schizofrenidiagnose (den siste ble gitt merkelappen manisk-depressiv psykose), og de var innlagt fra syv til 52 dager før de ble skrevet ut.

Gjennom denne studien beskriver Rosenhan godt hvordan institusjonalisering kan oppleves. Pseudopasientene hadde alle sterke erfaringer av avmakt og umenneskeliggjøring i møte med sykehusene.

Eksperimentet demonstrer også utfordringer knyttet til diagnostisering innenfor det psykiske helsefeltet. I fase to av studien ble nemlig forskerne utfordret til å gjenta eksperimentet, i et sterkt fagmiljø der det ble hevdet at de ansatte ikke ville la seg lure. En rekke «pseudopasienter» ble nå gjennomskuet. Problemet var bare at det ikke var blitt sendt noen pseudopasienter, i hvert fall hadde ikke Rosenhan sendt noen til dette sykehuset. Studien sier til slutt noe om hvordan det å høre stemmer er blitt forstått i vår samtid – som et uttrykk for sykdom.

Ikke lenger noe «oss» og «dem»

Det vi trenger, er en bevegelse bort fra et slikt perspektiv og mot en mer humanistisk tenkning om disse fenomenene. Forskning tyder på at de ikke er resultat av «kjemiske ubalanser» eller best forklart som «hjernesykdommer», men at de er grunnleggende menneskelige opplevelser vi kan utforske og forstå. Eleanor Longden, en psykolog med egenerfaring fra det å høre stemmer, har for eksempel beskrevet sine erfaringer som «sunne reaksjoner på usunne omstendigheter». Stemmene hennes var et følelsesmessig svar på traumatiske hendelser; de uttrykte den delen av henne som hadde måttet tåle mest lidelse.

Tenkningen lukker således ikke øyne for smerten som kan følge slike erfaringer. Potensialet for lidelse er virkelig, folk kan miste grepet og fatningen. Men i stedet for å avvise og bedøve disse stemmene, beskriver Longden hvordan hun forholdt seg til dem med en vennlig nysgjerrighet. På samme måte som vi alle trenger å møte vår indre kritiker med selvmedfølelse og egenomsorg, hadde hun behov for å forstå og akseptere også den delen som var aller mest slem mot henne selv.

Slik skildrer Longden hvordan hun var normal før hun hadde slike uvanlige sanseerfaringer, fortsatte å være normal mens hun stod midt i dem og kom ut som akkurat like normal når hun hadde lært dem å kjenne. For disse punktene ligger alle langs samme kontinuum av menneskelige normalerfaringer, der måten folk interagerer med slike nedlatende og fiendtlige stemmer på er lik måten vi alle samhandler med våre indre kritikere på. Vi har altså et relasjonelt sinn som er komplekst, mangefasettert og tett befolket.

Larry Davidson, professor ved Yale og en ledende forsker på området, har formulert dette slik: «De er akkurat som oss».

Og når vi begynner å tenke på denne måten, sier han, vil det kanskje ikke lenger være bare i tellinger fra faglitteraturen at det er like mange som hører stemmer som det er venstrehendte, men også i omgangskretsen vår. Til forskjell fra personer som skriver, spiser eller pusser tennene med venstre hånd, går det ikke an å se på folk om de har uvanlige sanseerfaringer.

Vi er derfor avhengig av at de forteller oss det. Og med tanke på de fordommer som har vært knyttet til det å ha slike erfaringer, er det kanskje ikke så rart at mange har valgt å ikke gjøre det?

Kilder

Beavan, V., Read, J. & Cartwright, C. (2011). The prevalence of voice-hearers in the general population: a literature review. Journal of Mental Health, 20, 281–292. doi:10.3109/09638237.2011.562262

Bien, C. (2016). Hearing voices, living fully. Philadelphia, PA: Jessica Kingsley Publishers.

Binder, P. E. (2014). Den som vil godt. Om medfølelsens psykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Davidson, L. (2010). Everyday recovery. On the path to healthy recovery. Psychology Today.

Freud, S. (1901/1990). The psychopathology of everyday life. New York, NY: Norton.

Longden, E. (2016). Meaning in voices. I W. Hall (red.), Outside mental health. Voices and visions of madness (s. 34-52). United States: Madness Radio.

Rosenhan, D. L. (1973). On being sane in insane places. Science, 179, 250–259. doi:10.1126/science.179.4070.250