Psykoanalytikeren Donald Winnicott mente at barnet kommer til verden med en forventning om å bli møtt. Han omtalte dette som blueprint for normality. (Winnicott, 1970). Når foreldrene gir emosjonell omsorg, føles det godt og trygt. Dette er kjernen i selvfølelse. Roald Dahls Matilda vet godt at hun ikke har det bra hos foreldrene sine, og hun gjenkjenner omsorg hos andre, skriver Schjerven Mollerin. Dette minner etter min mening om Winnicots begrep; barn har en klar opplevelse av hva god omsorg er, også når den ikke finnes der barnet vokser opp. Foreldrene til Matilda er dessverre ignorante og langt dummere enn Matilda. Far beskrives av Schjerven Mollerin som forfengelig, sleip og illojal. Mor er svikefull. De er ikke heller som myrsnipa som synes aller best om egne unger. I den grad de er opptatt av noen, er det av hverandre. Matilda kunne lese avisa som treåring, klassikerne var slukt innen hun var fem. Hun vokste raskt forbi sine foreldre.
Schjerven Mollerin peker på at Matilda vet at hun er noe annet og noe mer enn det hun kommer fra. Jeg forstår dette som at Matilda virker lite preget av det psykoanalytikeren Joseph Burgo kaller basic shame, altså skam over den man er. Grunnleggende skam er ikke det samme som skambeskjeder fra voksne eller det å skamme seg over noe man har gjort. Det er en ubevisst prosess som påvirker kjernen i oss, altså vår selvfølelse (Burgo, 2012).
Afektteoretikeren Silvan Tomkins viser til at interesse og glede er en forutsetning for skam (Tomkins, 1963). Og glede er en skjør følelse. Vi strekker ut armene, klapper entusiastisk, blottstiller oss med åpent ansikt. Glede aktiverer og får oss til å gå andre mennesker i møte. Se for deg et lite barn komme løpende mot den voksne. Smilet rekker til ørene, det snakkes i ett, se tegningen min, se på meg, Jeg er så fin. Og så ser du for deg den voksne som ikke makter å møte dette. Som ser bort, som blir flau over denne umiddelbare selvhevdelsen, som blir irritert eller snakker nedsettende, stenger igjen. Det oppstår et brudd i barnets glede og forventning, og BOM! Der er skammen: «Jeg trodde jeg ville bli tatt i mot, men så dum jeg er som trodde det.»
Det er umulig å ha en barndom uten å oppleve dette. Men hva gjør det med et barn å over tid kjenne denne skammen? For «det er noe merkelig med foreldre», skriver Roald Dahl. «Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de fortsatt at det er et fantastisk barn. Men fra tid til annen, dukker det opp foreldre som har det nøyaktig motsatte standpunkt. De viser ingen som helst interesse for barna sine» (Dahl, 1989).
Ubevisst skyld og grunnleggende skam
Når forventninger ikke møtes, vil barnet naturlig nok kjenne frustrasjon og sinne. Alle som har sett en treåring ha et raserianfall, vet at det er sterke krefter i sving. Raseri føles ikke mildt. Hjertet slår fortere, vi hiver etter pusten, biter kjeven sammen og flekker tenner. Blikket er stirrende, gjennomtrengende. Kraften i raseriet kan kjennes voldsom og destruktiv. Når et barn kjenner et slikt raseri samtidig med gode følelser, oppstår det en konflikt: «Jeg kan ikke rette raseriet mot mine foreldre når jeg også elsker dem, er avhengig av dem.»
Filosofen Martin Buber kalte dette for freudiansk skyld, altså en skyldfølelse knyttet til en indre konflikt (Buber, 1957). Barnet skiller ikke mellom det å erfare en følelse internt og det å utøve en handling. Å kjenne seg rasende blir for barnet det samme som å utøve vold – fordi det kjennes voldsomt. Dette skaper skyldfølelse fordi sinnet er rettet mot noen barnet også elsker. Denne ubevisste skylden er ifølge psykoanalytiker og forsker Habib Davanloo årsak til mye psykisk smerte (Davanloo, 2000). Når sinnet i stedet vendes mot barnet selv, oppstår det Burgo kaller grunnleggende skam (Burgo, 2012).
De fleste av oss har vokst opp med det jeg tror Winnicott nå ville kalt gode nok foreldre, foreldre som prøver og feiler og også frustrerer. Jeg tror ikke man kan bli voksen uten. Men barnet trenger hjelp til å romme disse motstridende følelsene. At den voksne kan ta imot og forstå et ordløst raseri uten å selv gå i stykker, gir god tilknytning. Matildas foreldre møter henne med idioti og selvopptatthet. De evner ikke å ta imot noe som helst, hun er helt overlatt til seg selv.
Jeg deler Schjerven Mollerins beundring for Matilda, og er glad for å lese at det finnes voksne rundt henne som vil henne vel. Den vennlige Miss Honey beskrives i boka som en klok, ung kvinne med ovalt og blekt madonna-ansikt. Urmoderen, utvilsomt, men det er også fristende å tenke på henne som en voksen utgave av Matilda selv, et forbilde. De liker begge limericks og Dylan Thomas, og de har seig vilje. Begge har følt seg alene i selskap med umodne voksne. Men Miss Honey forteller at hun som barn var annerledes og mer usynlig, langt fra så sterk som Matilda. Beundringen går begge veier (Dahl, 1988).
Opplevelsen av å være for mye
Når vi som voksne møter barn som Matilda eller Pippi Langstrømpe utenfor litteraturen, kan det være vanskelig å tåle deres kombinasjon av sterk kraft og dyp ensomhet. Slike barn kan også fort oppleve seg selv som for mye. Psykoanalytikeren Adam Phillips skriver at voksnes intense motvilje mot å være for mye skapes i barndommen (Phillips, 2010). Han mener at det som skjer, er at opplevelsen «det er for mye av meg nå» gjøres om til «jeg er feil». Det er etter min mening grunnleggende skam og selvfølelse Phillips snakker om. Barn får voksne til å føle ting de ikke vil føle, for eksempel at vi ikke strekker til. Barnets neediness kan av barnet tolkes som badness: Jeg er ikke bare «for mye», men «for mye av noe dårlig».
Med Adam Phillips bilde av barnets neediness kan vi si at Matilda åpenbart er for mye for sine foreldre. De kan ikke håndtere henne, de kan ikke engang håndtere seg selv. Det er ikke umulig at de er redde for Matilda og at hun derfor står i fare for å bli redd for seg selv, men det er ikke det som skjer i denne historien. Schjerven Mollerin påpeker at Matilda ikke mister seg selv til omverdenen til tross for alt hun utsettes for; hun har en klar følelse av hvem hun er. (Mollerin, 2016). Det er som om Matilda sier: «Jeg skulle vært møtt på en annen måte, og det er ikke min skyld.» Hun er sin egen, hun vet hvem hun er sint på og hva hun savner. Det er sterkt å lese, for vi vet at det ikke alltid er slik. Mange som ikke blir sett, mister konturene sine og tror det er dem det er noe galt med.
I en annen fortelling, om «Det usynlige barnet», forteller Tove Jansson om Ninni som har vært utsatt for en tante som ikke var interessert i henne (Jansson, 1963). Hun dukker opp en regnværskveld når mummifamilien sitter og renser sopp på kjøkkenet. Too-tikki banker plutselig på ruta og har med en gjest, men gjesten ser man bare en liten flik av. Too-tikki introduserer mummifamilien for barnet: De er litt dumme av og til, men stort sett ganske hyggelige.
Ninni er blitt skremt på den gale måten, fortsetter hun. Ikke av sinne, sinne kan man forholde seg til. Men av iskald ironi. Og med det overlater hun barnet i mummifamiliens pleie. Mummimamma gir det usynlige barnet mormors huskur, kaffe på sengen og de tre stripete sukkertøyene alle i mummihuset trenger for å sove godt om natten. Hun syr en liten kjole til henne, og tenker at det er som å sy dukkeklær. De tar henne med på det som skjer, men lille My er skuffet og irritert over at hun ikke kan leke eller le. Er hun i det hele tatt et barn? Når Ninni knuser et glass eplemos i hagen og blir redd for kjeft, blir hun straks mer usynlig. Mummimamma svarer med å si at naturen må ha noe tilbake og at det er enda godt humlene også får sitt. Ninni kommer tilbake, litt etter litt. Dette er arbeid med grunnskam. Gjenopprette, få konturene tilbake, bli sin egen.
Hvorfor blir ikke Matilda et usynlig barn? Formen hennes er både moden, umoden og bråmoden på samme tid. Det har vi sett mange ganger hos barn som vokser forbi sine foreldre. Hun lengter etter gode og omsorgsfulle foreldre som ser henne og forstår henne, og når faren eksploderer i raseri, blir hun rammet av skrekk. Hun løser det ved å bli infam, til fryd for leseren. Hun starter, som Schjerven Mollerin sier, det ensomme, neglisjerte barnets kamp for å bli sett (Mollerin, 2016). Hun biter fra seg mot idiotiske og ondskapsfulle voksne, gjør narr av dem uten at de skjønner hva som skjer. Hun smører superlim på hattebremmen til den forfengelige faren så han må gå med hatt døgnet rundt. Han er ikke lenger så tøff i pyjamas. Matilda spiller på svakhetene deres, hun bruker intellektet sitt på en leken måte, men hun er samtidig veldig alene.
Selvhevdelse, sorg og selvmedfølelse
Matildas rene raseri blir imidlertid først vekket da den grusomme miss Trunchbull med fingre som salamipølser urettmessig beskylder henne for noe. Den rettferdige harmen er rødglødende og gir Matilda magiske evner. Schjerven Mollerin undrer seg over disse evnene. Hva betyr de, og hvorfor forsvinner de etter hvert som hun får det bedre? (Mollerin, 2016). De magiske evnene tolker jeg som ren selvhevdelse. Det er magi når raseriet kan rettes direkte mot en man er sint på, uten så mange forvirrende krumspring. Raseriet mot den barnemishandlende rektoren som aldri innrømmer å ha vært et barn selv, er langt lettere å romme enn den indre emosjonelle tilknytningskonflikten man kan tenke seg at Matilda har til foreldrene sine. Det fungerer som plumbo i systemet og åpner opp for andre og mer komplekse følelser.
Men kan man snakke om komplekse følelser til så fæle foreldre? Eller til den iskalde tanta til det usynlige barnet? Dette er parodisk selvopptatte voksne som er blottet for omsorgsevne. Også utenfor litteraturen ser vi relasjoner som er ensidig dårlige selv om vi ønsker å benekte at de finnes. I begrepet «komplekse følelser» ligger det imidlertid noe mer og noe annet enn en kollisjon mellom kjærlighet og sinne. Winnicotts begrep blueprint for normality forklarer etter min mening lengselens rolle; barnet vet instinktivt hva det skulle ha blitt møtt med (Winnicott, 1970). Når sinnet over det som mangler, erfares i kroppen, kommer også sorgen og varmen frem. En varme mot den man er sint på, kanskje, men også varmen for en selv. På engelsk kalles det self compassion.
På norsk (og litt tyngre) selvmedfølelse. Det å sørge over sine tap er det samme som å gi seg selv verdi. Jeg er verdt noe, jeg fikk ikke det jeg skulle ha hatt. Jeg kom til verden med en klar forventning, og den ble brutt. Skriptet ble ikke fulgt. Denne sorgen er livgivende.
Det er forskjell på sorg og motløshet
Tristhet og selvangrep sauses imidlertid fort sammen til en depressiv suppe av motløshet. Dette er etter min mening et kjernepunkt når vi jobber med selvfølelse, vår egen eller andres. Vi må skille mellom sorg og raseri, og vi må gjøre det ved å gjenkjenne den håpløsheten vi retter mot oss selv som aggresjon. På en eller annen måte har vi beholdt det lille barnets idé om at vi ikke kan være sinte på dem vi elsker, da vil vi stå sårbare tilbake. Og det at vi tok aggresjonen ut på oss selv, har en gang virket for oss. Det var mestring. Når vi gjennom årene har raffinert selvkritikken og alminneliggjort den slik at vi ikke gjenkjenner den som aggressiv, virker den bare så altfor godt.
Et innovervendt raseri forkledd som motløshet, selvkritikk og avmakt gir en gnagende, ekkel følelse av å være feil, dum og malplassert. Det er som å bade i håpløshet. Som å ha en indre mobber i lomma. Som å bli usynlig. Hvis det depressive og hemmende vi da havner i, skal regnes for en emosjon av sorten man blir oppfordret til å kjenne mer på, er det ikke rart følelser får dårlig rykte. Men den tåka er ikke følelser, den tildekker og forvirrer.
Forsvar mot grunnskam
Hvordan blir vi når vi er redde for oss selv, redde for å ikke være gode nok? Overbeviste om at vi ikke er gode nok? Fulle av selvkritikk vi ikke kjenner igjen som aggresjon og som blokkerer for de faktiske følelsene vi har, hver dag? Da blir vi tungt avhengig av forsvarsmekanismer. Disse har vi selvsagt alle – i varierende grad. Og selv de blant oss som er velsignet med god selvfølelse, kan ha det vi kaller «lommer av skam» (Burgo, 2012).
Hvordan kan forsvar mot grunnskam se ut? Gjennom å ville være perfekt eller i hvert fall fremstå som perfekt, kan man forsøke å skjule sin grunnleggende skam over å være feil. Et ubevisst ønske om å bli sett blir til et bevisst ønske om å bli sett på. Jaget etter perfeksjon er en optimal måte å opprettholde et dårlig selvbilde på; man kan jo faktisk aldri lykkes. Og hver gang man ikke lykkes i å være perfekt, stemmer det med den indre følelsen av badness. Alt går opp, og det kan jo gi en viss tilfredsstillelse. Det var det jeg visste: utilstrekkelig.
Grunnleggende skam kan også skjules av det vi paradoksalt nok kaller skamløshet – et normbrudd som å kle seg promiskuøst kan skjule en indre følelse av å være feil. «Folk tror det halvnakne er skamfullt, liksom – men bak det gjemmer skammen min seg.» «Folk tror det jeg gjør er ille, men de skulle bare visst hvem jeg er.» Ofte skulle vi ønske at lav selvfølelse resulterer i et stille offer med store øyne som man får lyst til å ta vare på. Ta med hjem. Omtrent som en hjemløs valp. Eller et usynlig barn. Sånn kan det være, men like ofte gjør lav selvfølelse det vanskelig å skape forbindelse til andre mennesker. Skam kan forvandle oss til å ligne mer på Karlsson på taket enn på Matilda. Lillebrors usynlige venn er ikke bare sjarmerende, han har også flere av de sidene av oss selv vi ikke orker å vedkjenne oss. Han er en verdensmester i det meste, en «passelig tykk mann i sin beste alder» som lyver og skryter mens han flyr rundt med propell på Stockholms tak – litt ensom (Lindgren, 1974).
Skam er en hemmende emosjon, den lukker igjen og gjør oss lite åpne. Men nettopp videre utforskning og nysgjerrighet er nøkkelen når vi jobber med selvfølelse. Interesse er det motsatte av skam.
Lek og nysgjerrighet
Psykolog og nevrobiolog Jaak Panksepp beskriver syv nevrale nettverk for emosjoner (Panksepp & Biven, 2012). Et av dem kaller han SEEKING-systemet. Det er ikke et akronym selv om han bruker store bokstaver, det betyr søkesystem. Når dette systemet er aktivert i hjernen, kjenner vi nysgjerrighet og forventning. Det handler om appetitt – SEEKING-systemet er en pådriver for alle de andre følelsene. Det er for eksempel involvert i Matildas søte hevn når hun limer fast hatten på den forfengelige farens hode: SEEKING-systemet gir henne energien til å forberede plottet.
SEEKING-nettverket aktiveres av ny aktivitet, det responderer kjempegodt på uventede hendelser. Og det kan styrkes gjennom et annet nevralt nettverk Panksepp kaller PLAY-nettverket. Leken er nettopp uventet, spontan og ny hver gang (Panksepp & Biven, 2012). Å jobbe med selvfølelse, egen og andres, er å lete frem et indre rom der man vet at man er seg selv. Ingen andre. Der man som Matilda kan ha vissheten om at man er noe annet enn det man kommer fra. I dette rommet er man er helt sikker på at jeg er meg og du er deg. Der mister man ikke seg selv i andre. Hvordan fikk Matilda det rommet, hvorfor hadde hun det? Det vet jeg ikke. Men hun lekte, var oppfinnsom, brukte alt hun hadde i hevnen. Og hun rettet følelsene riktig vei, hun visste at det var foreldrene som ikke ga henne det hun trengte og at det ikke var hennes skyld at de ikke greide å være der for henne.
Som barn kom vi alle løpende mot verden med skriptet klart. Som voksen kan man bygge selvfølelsen gjennom å møte seg selv med interesse, lete frem egne konturer. Stille spørsmål til seg selv: Hvem er du, hva liker du, hva vil du? Det siste er det mest provoserende spørsmålet klienter kan få. Ikke hvem ligger du med, hva tjener du, hvor mye veier du. Men helt enkelt. Hva vil du nå? Det er ekstremt utfordrende å svare på for den som i mange år har vært opptatt av andre, hva de mener, hva de vil, hva de betyr. Når egeninteressen har vært å kretse rundt seg selv med dømmende og vurderende blikk, snarere enn å være i seg selv. Det føles frekt og utidig å ha selvinteresse.
Alt blir tydelig
Styrking av selvfølelsen skjer gjennom lek og nysgjerrighet, det gjør det lettere å være aleine på den gode måten. Dette er Matildas metode. Og hun fant et felleskap til slutt, da trengte hun ikke de magiske kreftene lenger. Hvis man føler seg som et usynlig barn, kan man jobbe med grunnskammen gjennom å møte seg selv på nye måter. Man kan litt etter litt bygge det egne rommet der man kan orke å lytte litt innover. Ikke etter håpløsheten, motløsheten og usynligheten, det er tåken som dekker over følelsene. Men etter det aktive, livgivende, frustrerende og tidvis veldig fine følelseslivet som ligger gjemt under der et sted. De ferske følelsene som ikke er fastlåste, men omskiftelige.
Det var lek og nysgjerrighet som reddet selvfølelsen til Roald Dahls Matilda.
Mummipappa skriker som en gris over sin skamferte hale, og mister hatten sin i sjøen. Når han legger seg på brygga for å fiske den opp med en pinne, detter han uti med hodet først. Han kommer opp av vannet og står fortumla på grunna med ørene fulle av gjørme, og Ninni ler høyt. Ungen kan le! Når det usynlige barnet etter hvert er trygg nok til å erfare sine egne følelser, blir alt ved henne tydelig – fra skotuppene til den lille sløyfa på toppen av hodet. Hun er på plass og sin egen. Hun er synlig, og hun gapskratter.
Kilder
Buber, M. (1957). Guilt and guilt feelings. Psychiatry, 20(2), 114–129.
Burgo, J. (2012). Why do I do that? Psychological defence mechanisms and the hidden way they shape our lifes. Chapel Hill, NC: New Rise Press.
Dahl, R. (1988). Matilda. London: Jonathan Cape.
Dahl, R. (1989). Matilda. Oslo: Gyldendal.
Davanloo, H. (2000). Intensive short-term dynamic psychotherapy. New York, NY: Wiley.
Jansson, T. (1963). Det usynlige barnet og andre fortellinger. Oslo: Aschehoug.
Lindgren, A. (1974). Lillebror og Karlson på taket. Oslo: Damm.
Mollerin, K. S. (2016, 7. mai). Store forventninger. Ensomhet: Roald Dahls Matilda holder frem smerten barndommen for noen er omsluttet av. Klassekampen.
Panksepp, J. & Biven, L. (2012). The archaeology of mind, neuroevolutionary origins of Human Emotions. New York, NY: W. W. Norton & Company.
Phillips, A. (2010). On Balance. New York, NY: Farrar, Straus and Giroux.
Tomkins, S. (1963). Affect, imagery, consciousness: the negative affects. New York, NY: Springer Publishing Company.
Winnicott, D. W. (1970). On the basis for self in body. I. C. Winnicott, R. Shepherd & M. Davies (red.), D. W. Winnicott: Psychoanalytic explorations (1989). Cambridge, MA: Harvard University Press.
