Når en plante er skadet, men likevel klarer seg, snakker man i botanikken om en traumetropisme. Fra skadestedet kan det skyte nye skudd, som strekker seg i nye retninger.

Slik er det også for de fleste av oss mennesker – i traumepsykologien finner vi beretninger både om de smertefulle opplevelsene som følger en traumatisk opplevelse, og om mulighetene for psykologisk vekst.

I somatikken forstår man et traume som en skade etter ytre påkjenning, mens man i psykologien oppfatter traumet som en reaksjon på en situasjon der kravene til tilpasning overgår ens evne til å mestre, og som medfører en opplevelse av hjelpeløshet og sterk frykt.

Vi snakker om grader av påkjenning i kombinasjon med individuelle forutsetninger for å mestre kravene som stilles til tilpasning. Metaforen om toleransevinduet (Siegel, 2012) illustrerer hvordan to personer kan ha vidt forskjellig reaksjon på samme stimulus. Dag Øystein Nordanger (2014) har skrevet godt om dette. For de fleste mennesker vil evnen til å håndtere alvorlig belastning også avhenge av når i livet den inntreffer, og andre samtidige belastninger. Mens sterkt stress er en normal reaksjon på belastende hendelser, er kjennetegn ved traumelidelsene vedvarende sterke reaksjoner som går ut over ens funksjonsevne.

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er sannsynligvis den mest omtalte traumelidelsen, og rammer omtrent 1 % av den generelle befolkningen. Forekomsten er høyere blant enkelte grupper, for eksempel ansatte i redningsetatene og mennesker som vokser opp i krigsrammede områder. Diagnostisk kjennetegnes lidelsen først og fremst av intens frykt og en opplevelse av hjelpeløshet, samt flashbacks, unngåelse av situasjoner som minner om hendelsen, og forhøyet kroppslig aktivering.

Vi som møter pasienter og pårørende i helsevesenet, vet at både disse linjene og de diagnostiske kriteriene gir et svært forenklet bilde av tilstanden. De forteller heller ikke om konsekvensene traumeerfaring kan få for yrkesaktivitet og sosial tilpasning, eller hvordan den virkelig påvirker tanker, følelser og atferd i hverdagen. Hvordan den emosjonelle reaktiviteten kan komme til uttrykk som ekstrem reaktivitet på den ene siden og opplevelse av nummenhet på den andre.

Vi vet at opplevelsen setter spor i kropp og sinn og fortsetter å frembringe sterke reaksjoner i lang tid etter at faren er over. Reaksjonene trenger ikke engang være proporsjonale med hendelsens objektive karakter eller den faktiske risikoen som forelå den gangen da hendelsen inntraff. Så hva er det som gir traumet kraft nok til å sette et menneske helt ut av spill?

Meningsbærende skjemaer

Mennesket er et meningsskapende vesen, som helt fra spedbarnsalder jobber aktivt med å skape en forståelse av sine opplevelser. I kognitiv psykologi brukes skjema-begrepet for å forklare hvordan erfaring lagres som en del av et rammeverk i minnet. Et kognitivt skjema kan beskrives som en mental organisering av tanker og følelser som organiserer informasjon og relasjonen mellom flere informasjonselementer.

Disse hypotetiske skjemaene organiserer erfaring slik at vi lettere kan forutsi og forstå fremtidige hendelser. Det er også dette rammeverket ny erfaring filtreres gjennom. Fra psykologien vet vi at persepsjon ikke bare påvirkes av skjemaer i hukommelsen, men også påvirker hvordan vi koder inn ny informasjon i minnet. Slik får traumet sitt fotfeste i både fortid, nåtid og fremtid.

Fra et kognitivt perspektiv henter traumet sin kraft i det at det utfordrer menneskets grunnleggende meningsbærende skjemaer. De skjemaene som for de fleste skaper en fornemmelse av at verden er et trygt sted å være, brister. Psykoanalytikeren Donald Winnicott beskrev det som at barnet blir født med denne fornemmelsen og en forestilling om tryggheten som den selvfølgeligste ting. Noen lærer allerede som spedbarn at dette ikke er tilfellet. Disse barna kan komme til å tilpasse seg på bekostning av egen utvikling. Paradokset for den voksne er at tiden etter traumet krever tilpasning til en virkelighet en kanskje ikke ønsker å akseptere. Hvordan leve videre i en verden der det forferdelige kan skje og det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom hvem som rammes av hva, og når?

Det er når noe uforutsigbart har hendt at illusjonen om en trygg verden brister. «Jeg var ikke forberedt», sier mange, som om de var lovet et forvarsel. Det er i bunn og grunn uforutsigbarheten som skaper frykt. For når det utenkelige skjedde én gang, hvorfor ikke igjen, når som helst?

Hjernen som ikke forstår, vil jobbe ustanselig for å skape mening. Den leter i skjemaene, fullfører fragmenterte narrativ med det den har tilgjengelig av informasjon og stiller spørsmål som det ikke finnes klare svar på. «Går det direkte forbindelseslinjer mellom det som skjedde – de dagene eller timene – og frem til den jeg er i dag?», «hvordan ville det vært om det aldri hadde skjedd?», «kunne jeg gjort noe annerledes?» og «hva kan jeg gjøre for at det ikke skal skje igjen?» Svar på slike spørsmål kan være et ledd i å skape mening og dermed få kontroll over opplevelsen her og nå.

Kimer til utvikling

Traumelidelsene rammer kun et fåtall av de som har opplevd såkalte potensielt traumatiserende hendelser, men en stor andel av pasientgruppen i norske poliklinikker har likevel komorbide plager knyttet til traumeerfaring – altså plager som kommer i tillegg til hovedplagen. Heldigvis finnes det i dag gode behandlingsmetoder.

I psykoterapi arbeider vi med å stabilisere grunnen. Å etablere trygge rammer blir et avgjørende utgangspunkt når en skal bearbeide traumer. Et viktig fokus blir å utvikle et narrativ som gir individet opplevelsen av mening og kontinuitet. Det å kunne forstå traumet i en kontekst, avgrenset i tid, og å forstå forholdet mellom årsak og virkning og ikke minst ens egen rolle i det hele, blir viktig. Et annet kjerneelement er arbeid med å forstå og regulere signaler fra kroppen. Hva betyr det når du skvetter til av en ufarlig lyd eller en lukt i omgivelsene? Kan det hende at kroppen «henger igjen» i en annen tid, og assosierer visse fornemmelser med fare selv om det nå er trygt? Når kroppens kommunikasjon tillegges mening, får traumet mindre definisjonsmakt.

Vi skal samtidig ikke glemme at når en dramatisk hendelse oppstår, blir de aller fleste mennesker ressurser. Der og da snur vi oss rundt, handler raskt, samarbeider for å få ting til å gå opp. Når det ikke er tid til å tenke, reagerer vi. For noen mennesker vil en traumatisk hendelse kunne virke som det filosofen og psykiateren Karl Jaspers omtalte som en «grensesituasjon». Begrepet viser til hvordan en dramatisk situasjon kan medføre erkjennelsen av, og en konfrontasjon med, ens egne menneskelige grunnvilkår og egne begrensninger. Eksistensialpsykologen Irvin D. Yalom (2011) skriver i denne forbindelse at døden som realitet utsletter mennesket, men at idéen om døden kan virke vitaliserende. Det kan forutsette mange år med aktiv bearbeiding av traumet før man kan komme dithen. Her kan psykoterapi med vektlegging av meningsskaping være en nøkkel.

Traumetropismen er en prosess som kan foregå gradvis, i lang tid, før det en dag går opp for deg at alt er som det skal være. Nå er det trygt. Kanskje har sensitiviteten som gjorde deg mottakelig for effekten av voldsomme inntrykk blitt din sterkeste ressurs. Kanskje observerer du livet i bybildet og opplever en takknemlighet for det som er. Priser deg lykkelig for helse, for to ben som går, lunger som puster, et hjerte som slår, en hjerne som ikke lenger leter i fortiden etter svar.

Traumeraksjoner forteller oss om grunnleggende psykologiske prosesser, om både sårbarhet og vekstmuligheter hos mennesket. Å gi god psykologisk behandling til mennesker som strever med disse sammensatte tilstandene, krever et bevisst forhold ikke bare til moderne traumeteori og evidensbaserte metoder, men også til hva traumer gjør med oss i sin mest basale form.

Kilder

Nordanger, D. Ø. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51(7), 530–536.

Siegel, D. J. (2012). Developing Mind (2. utg.). New York, NY: Guilford Publications.

Yalom, I. D. (2011). Eksistensiell Psykoterapi. Oslo: Arneberg forlag.