Det er kjent at fugler og dyr har sine revir og territorier. Sannsynligvis stammer denne markeringen fra at individet og avkommet skal sikres nok ressurser til å leve av. En afrikansk løve kan bevokte et territorium med en radius på mer enn 50 kilometer. En fluesnapper i en fuglekasse vil gjerne ha et 60 meters område for seg selv.

Å kjempe om territorium er ikke uvanlig i dyreverdenen. Den fine fuglesangen vi hører om våren, er mindre romantisk enn vi tror. Den kan tvert imot vitne om harde kamper og unge fuglehanner som forsøker å tilkjempe seg et territorium som allerede er besatt. Har man fått seg et revir, markeres dette også gjennom ulike tegn. Katter og hunder legger igjen lukt av urin, fugler markerer med sang, en brøleape med skrik og så videre.

På samme vis som dyrene har også mennesker territorium og personlige soner. Dette er en form for mellommenneskelig kommunikasjon uten ord som både går på hvordan vi samhandler, hvordan vi oppfatter oss selv i en gruppe, og hvordan vi vil markere oss selv. Vi kan ha områder eller plasser som vi bruker regelmessig – som en sitteplass på fellesrommet på jobben, eller yndlingsplassen på stamkafeen. På kurs og konferanser der fremmede mennesker samles på et nytt sted, er det vanlig at den plassen der folk setter seg først, blir deres plass. Det er som om stolene har fått usynlige merkelapper. Ofte markerer vi også territoriene våre når vi forlater dem: Vi legger et klesplagg på plassen. Dermed føler vi at vi har hevd på dem, og kan bli lettere fornærmet om noen skulle ha overtatt plassen mens vi var borte.

Bak rattet på en bil kan vi til og med bli ganske intense når det gjelder å hevde territorium: Bilen ser ut til å forstørre det offentlige rommet omkring oss. Vi føler plutselig at både området ti meter foran og bak bilen blir vårt personlige rom. Det kan gi seg utslag i både aggresjon og sinne overfor andre sjåfører. For eksempel kan vi bli rasende over en bilist som smetter inn i køen foran oss. Om det samme hadde skjedd i en heis, hadde vi sannsynligvis sluppet personen fram og gitt plass til ham.

Kroppen sender signaler

Forfatteren og FBI-mannen Joe Navarro skriver at selvsikre mennesker med høy status uvilkårlig krever mer territorium ved hjelp av armene sine enn personer med lav status. En dominerende mann vil for eksempel drapere armen rundt nabostolen bare for å vise andre at dette er hans domene, og på en første date med en kvinne vil han selvsikkert legge armen over hennes skulder som om han allerede eide henne. Navarro ber oss også legge merke til bordmanerene til ulike personer. Personer med høy status legger beslag på så mye territorium som mulig.

Det mest kraftfulle signalet for territorium og autoritet er likevel å plassere hendene i siden slik at det dannes en V fra skuldre og ned til midjen. Små barn som krangler med voksne og skal tøffe seg, inntar gjerne en slik stilling. Man er på et vis klar til å vise hva man duger til.

I gamle cowboyfilmer sto heltene slik før revolverduellen, og stillingen har i alle situasjoner et anslag av aggressivitet i seg. Det er svært vanlig å se politifolk eller militære uniformerte personer stå slik mens de snakker til hverandre, eller i situasjoner der de må utøve makt.

Når vi har hendene plassert slik, skyter vi gjerne fram brystet samtidig som albuene markerer egen størrelse. Kroppen blir ubevegelig og virker kraftfull. Om en slik posisjon blir brukt i feil situasjon, kan det imidlertid slå uheldig ut. En politimann kan sette følelser i sving, hisse på seg folk og skape aggressivitet med den dominerende gesten. Det kan både påvirke arbeidet hans og til og med sette ham i fare (Navarro, 2005).

Kvinner bruker i liten grad å sette hendene i sidene, men gesten kan for eksempel være nyttig på en arbeidsplass der menn benytter hersketeknikker. I en slik konfrontasjon kan kvinnen varsle at «her har du meg», og «jeg finner meg ikke i slike ting». En liten detalj – som at du har hendene i siden, men flytter tomlene framover – signaliserer en mindre autoritær posisjon, men sier samtidig at «det er ting jeg vil ta opp med deg».

Ikke kom for nær din samtalepartner

I tillegg til å kreve og markere territorium har vi også soner rundt oss som indikerer hvor tett vi tillater å ha andre mennesker inn på oss. Disse små «luftrommene» kan være store eller små alt etter hvilken kultur vi har vokst opp i. Barn lærer seg både romfølelse og eget territorium i tolvårsalderen.

Den amerikanske antropologen Edward T. Hall utviklet teorien om ulike soner i 1963. Sonen som er fra 15–45 cm fra kroppen vår, kaller vi intimsonen. De eneste som slipper inn i denne sonen er familie, barn, nære venner og kjærester. Deretter kommer den personlige sonen som går ut til ca. 1,2 m fra kroppen. Dette er avstanden vi holder til andre i selskap og vennelag. Beveger vi oss ut til den sosiale sonen, er den mellom 1,2 m og 3,6 m fra kroppen vår. Denne avstanden holder vi til fremmede, til elektrikeren eller kjøpmannen, og til den nye kollegaen på jobben. Ytterst har vi den offentlige sonen som starter 3,6 m fra oss.

Joe Navarro forteller at når han møter noen for første gang, er han frampå med et hjertelig håndtrykk og god øyekontakt – før han så tar et skritt tilbake og ser hva som skjer. Han forventer tre reaksjoner: Enten vil personen bli stående på plassen sin og signalisere at han føler seg komfortabel med denne avstanden. Eller han vil ta et steg tilbake og snu seg litt unna – noe som signaliserer at han trenger litt mer plass eller ønsker seg et annet sted. Den tredje varianten er å ta et steg nærmere den nyankomne og vise at han/hun er komfortabel med nærheten.

Man tror at folk som vokser opp i grisgrendte strøk trenger et større personlig rom enn de som vokser opp i en storby. På internasjonale konferanser kan man se at urbane amerikanere gjerne står rolig fra 46 til 122 cm fra hverandre når de snakker sammen, mens en samtale mellom en amerikaner og en japaner vil være som en runddans i lokalet. Begge parter prøver å finne riktig soneavstand. Japaneren har nemlig en intimsone på bare 25 cm og vil bevege seg mot amerikaneren – som igjen vil ta et skritt tilbake for å justere sin komfortable sone.

Ulike behov for nærhet og avstand

Også i møter og på konferanser kan de ulike sonene bli en utfordring. Mens asiater synes europeere er kalde og utilnærmelige, synes motparten at asiater er for familiære og påtrengende (Pease & Pease, 2005).

Nordmenn flest liker ikke å ha andre mennesker for tett på seg. På søndagsturer ute i naturen liker vi å ha vårt eget nes ved havet, eller vår egen bakketopp oppe i skogen. Det kjennes både fornærmende og ubehagelig om det skulle komme en annen person eller familie og plassere seg noen meter unna. Mens togreisende i resten av Europa gjerne sitter to og to mot hverandre med et bord imellom, foretrekker vi nordmenn å sitte etter hverandre og ha mer alenetid med vår avis, mobil eller iPad.

Vinteren 2014 måtte NSB gi etter for norske passasjerer som klaget. Selskapet måtte bruke over 50 millioner på å bytte ut setene i halvparten av de såkalte «Flirt»-togene. Femti tog hadde blitt kjøpt inn for å gjøre passasjerene gladere. Men nordmenn følte at intimsone og territorium ble truet når de måtte sitte tett tre i bredden over lengre tid, og det ble ingen suksess for NSB. De gamle treseterne ble stuet vekk på et lager, og i stedet kom det på plass to brede, gode seter i bredden på togsettene.

Skoleelevene Caroline Westerheim, Melanie Ringsby og Tilde Bilek hadde lyst å undersøke temaet nærmere og blogget på nettet om kommunikasjon og personlige soner. De spurte 45 personer (15 personer under 25 år, 15 personer fra 25–50 år og 15 personer over 50 år) i nærområdet sitt om hvilken avstand de foretrakk når de sto og pratet sammen. Den lille spørreundersøkelsen deres viste at jo eldre folk var, desto større avstand foretrakk de.

Deretter forsøkte jentene selv å finne ut hvordan folk ville reagere om de utfordret dem på deres vanlige personlige og sosiale sone. De utfordret først venner og bekjente ved å stå ca. 20 cm unna dem de kommuniserte med, i stedet for 50 cm. De la fort merke til at vennene rygget noen skritt tilbake, men så også at det var forskjeller mellom jenter og gutter. Jentene trakk seg fort unna, og lurte på om noe var i veien. De begynte også ofte å fnise og utbryte «hva faen?» eller «hvorfor står du så nærme?».

Guttene syntes derimot nærheten var helt greit, og de unge «forskerne» mente at kanskje høyden hadde en betydning. De observerte nemlig at gutter som var like høy eller som var lavere enn intervjueren, syntes å trekke seg unna.

Andre menneskers intimsoner

Jentene testet også ut reaksjoner hos ungdom fra forskjellige kulturer, blant annet en gutt fra Pakistan, to gutter fra Tyrkia, en jente fra Kina og en gutt og en jente fra Italia. Tyrkerne, som var muslimer, rygget tilbake med en gang, og fortalte at de foretrakk cirka en meter avstand når de kommuniserte. Pakistaneren trakk seg også raskt tilbake, og opplyste at han foretrakk fra en halvmeter til en meter. Jenta fra Kina rygget tilbake og fniste som alle de andre jevnaldrende jentene gjorde.

Hun fortalte at hun foretrakk en halv meter mellom henne og den hun snakket med. Gutten og jenta fra Italia som kun var på besøk i Norge, fortalte at de normalt foretrakk en halv meter, men at de godt kunne stå nærmere hvis de for eksempel skulle fortelle en hemmelighet, eller snakke med kjæresten sin, men aldri nærmere enn 20 cm.

I enkelte situasjoner kan vi ikke unngå å trenge oss inn på andre menneskers intimsoner. Når vi står på en overfylt trikk eller i kø til en rockekonsert, aksepterer vi at armer og skuldre kommer i kontakt med andre personer, men ikke at andre deler av kroppen berøres.

I en heis er det annerledes. Trengselen i en heis er vanskelig for de fleste, og det eksisterer en hel del regler for hvordan man skal oppføre seg og fordele seg i det lille rommet. Her snakkes det sjelden eller aldri. Folk unngår øyekontakt, og man holder et nøytralt uttrykk i ansiktet. Alle følger med på etasjenumrene på displayet.

Om det bare er en eller to personer, støtter de seg gjerne mot veggen i heisen. Fire mennesker stiller seg som oftest i de fire hjørnene, og når det blir fem eller seks der, snur alle seg mot døren og trekker seg sammen. De holder vesker og dokumentmapper med hengende armer foran kroppen. Det ville være helt uhørt om en person kom inn og stilte seg med ryggen mot heisdøren og ansiktet mot de andre.

Kilder

Navarro, Joe (2008). What everybody is saying. New York, NY: Harper Collins Books.

Pease, A. & Pease, B. (2005) Kroppsspråk. Oslo: Cappelen Damm.