Derfor kjennes det deilig forbudt å gå inn i samfunnsdebatten nettopp ikledt rosa. Det kjennes som å rive av seg en svart, mental burka, kaste frykten for kritikk, og omfavne sterke farger.
Pønk er for meg å bryte regler. Pønk leker med tabuer, normer og fordommer. Min pønk bryter regler innenfor økonomi, journalistikk og politikk. Der det forventes stringent, økonomisk tenkning, blander jeg inn psykologi og menneskenatur. Forventes det tungt, forsøker jeg lett. Der det skal være mørkt, tenker jeg lyst. Forventes det hardt, leverer jeg mykt. Dersom normen er kjølig, profesjonell, utforsker jeg det personlige langt inn i det private.
Dette gjør jeg for å se hvor mye fagene tåler. For å finne nye tanker, nye løsninger og nye modeller. Jeg vil være med på å sprenge skambelagte tabuer, endre fastlåste normer, og utfordre vedtatte sannheter – slike som at rosa er en farge for små jenter og voksne brødhuer, for eksempel.
En av gutta
Jeg husker godt da jeg begynte å snuse på min egen rosa identitet. Det var den dagen mamma påpekte at hunden min var så rolig: «Jeg tror hun ville ha vært helt annerledes dersom hun var oppdratt av en mann.»
Jeg klarte å puste med magen. Tvang meg til å bli sittende rolig og nikke. Mamma blir modigere, og fortsatte: «Det er som damekjørte biler. De er også roligere. Damer kjører jo mer forsiktig.»
Jeg bet meg i kinnet, men klarte fortsatt å holde meg – godt hjulpet av variert kjønnsforskning og en motvillig dose selvinnsikt.
Rolig?
Forsiktig?
Dette er ikke ord jeg normalt smykker identiteten med. Smart skal det være. Tøft. Intenst. Konkurransen er hard og verden brutal.
Forsiktighet vil aldri gi noen ordet i en debatt.
Eller?
Jeg kommer på en annen episode – den gangen jeg ble dødelig fornærmet da jeg som 25 år gammel, nyutdannet siviløkonom, fikk en symaskin til jul av mamma og pappa. De kunne like gjerne ha gitt meg en liten fengselscelle. Jeg følte meg sveket av de som skulle kjenne meg best. Av ren frykt for å måtte vaske, rydde og sy resten av livet, plasserte jeg symaskinen innerst i kottet. Der står den ennå, som et forlatt monument over min egen nedvurdering av omsorgsarbeid.
Den tredje oppvåkningen var det artisten Ingrid Bjørnov som ga meg.
«Jeg har vært sykelig opptatt av å være en av gutta,» sa Bjørnov, og traff meg rett i mellomgulvet. Jeg hadde jo selv søkt mot økonomi, finans, politikk og jazz. Tungt av kred, og menn overalt.
Å være en av gutta betyr fortsatt å være innenfor. Akseptert av den delen av befolkningen som lenge har bestemt hva som kan kalles intellektuelt. Hva som er humor. Hva som er spennende historier, aksepterte farger, sikkerhetsklarert filosofi, seriøs økonomi, bra musikk og kredibel lek. Hvorfor er fotball tung av kred, mens design, interiør og interesse for relasjoner og personlig utvikling er fjas – til dels «farlig» fjas?
Fenomenet feminin troner definitivt ikke på toppen av det sosiale prestisjehierarkiet. Både kvinner og menn har en tendens til å skjule sin feminine legning av frykt for at den skal holde dem borte fra makt og innflytelse. Bli åpne og penetrerbare. Å være en av jentene har aldri vært en drøm for gutter, for å si det forsiktig.
Her kom Harald Eias program «Hjernevask» som skranglete rosa pønk inn i en debatt som for lengst hadde mistet potensen. Som hadde stivnet i et umulig likhetsideal, mens vi hadde mistet det egentlige målet av syne: Likeverd.
Eia & Co. ga oss tilgang til varierte teorier om hvorfor kvinner vil på IKEA, mens menn vil til Clas Ohlson. Hvorfor kvinnelige siviløkonomer strømmer til personaljobber for å jobbe med mennesker, mens mannlige økonomer blir finansdirektører. La gå at Eia hadde en agenda, hvem har vel ikke det? Bak det objektive idealet i samfunnsforskningen og journalistikken, ligger en mengde subjektive valg. La gå at Eia mener seg hjernevasket og lurt av kjønnsforskningen gjennom drøyt 40 år – i kjønnsnøytralitetens tidsalder. At han jaktet på genetiske forskjeller på kvinner og menn, og åpenbart håpet på å finne dem. Det er grunn til å takke ham for innsatsen.
Den gode nyheten for engstelige damer og herrer som fortsatt frykter det myke, fleksible og lyse er nemlig følgende:
Dersom det virkelig er biologisk bestemt at kvinner i større grad enn menn foretrekker mennesker og relasjoner fremfor maskiner og regneark, bør vi prise oss lykkelige over at nettopp denne mennesketypen strømmer inn i næringslivet, akademia og politikken. For å få det beste ut av mennesker i et kunnskapssamfunn, trengs forskere, ledere og politikere som interesserer seg for – nettopp – mennesker.
Vi beveger oss fra ledelse av hender til ledelse av hjerner, og dette krever en ny type ledere. Mens «hender» lett kunne drives av ytre motivasjon som pisk og gulrot, kan dette direkte skade hjernedrevne prestasjoner. Hjerner er et komplekst og raffinert maskineri som drives best av indre belønninger. Vi er i ferd med å lage nye økonomiske modeller – la oss kalle dem myke, rosa økonomiske modeller, som ikke lukker øynene for psykologi og uforutsigbar menneskenatur. Som ikke forutsetter mekanisk rasjonalitet for at regnestykkene skal gå opp. Jo flere ledere som setter mennesker foran maskiner, dess bedre.
Rosa forskning
Det var våren 2014 jeg for alvor forsto at jeg måtte til bunns i det diffuse ubehaget jeg lenge har fornemmet rundt «det rosa». Det skjedde etter at Anita Krohn Traaseth, daværende sjef i Hewlett Packard Norge, lanserte boken Godt nok for de svina, på Grand Hotel. Vi fikk foredrag om mot, sårbarhet og troverdighet i ledelse. Hele seansen ble streamet åpent for alle på nettet, og stemningen var høy. For høy? 350 damer (og 50 menn) som jublet ble i alle fall for mye for Aftenpostens to utsendte journalister. Det hjalp ikke at dette var toppledere, politikere og akademikere. Det gjorde det nesten verre. Toppledere som jubler? Fri og bevare oss vel. Hønsehjerne-stempelet måtte frem. Aftenpostens førsteside viste tre blonde damer fra lanseringen, og offentligheten gikk amok.
«Smilefjesk,» ropte Dagbladet.
«Rosa sukkerspinn,» fastslo Dagens Næringsliv.
«Søtnost,» fnyste Aftenposten.
«Smilefjestyrrani,» knirket Bergens Tidende.
Det virker som om kjoler og glade damer ikke lar seg forene med velfungerende hjerner og offensiv skaperkraft. Som om blonde damer i rosa kjoler automatisk plasseres nederst i hierarkiet der intelligent samtale finner sted. Jeg kaller det hønsehjerne-effekten – behovet for å redusere pyntede damer til kaklende høner.
Kjernefysiker Sunniva Rose fikk for alvor smake denne effekten da hun startet sine studier ved Universitetet i Oslo i 2003. Hun var en nitten år gammel jente som elsket rosa – og fysikk. Som den eneste på fysikk-kullet gikk hun i rosa kjole på forelesning. Mer skulle det ikke til for å bli stemplet som et brødhue. Hun gikk for seg selv i ett år. Da Sunniva en dag påpekte en matematisk feil på tavlen under en forelesning, smalt det fra den selvutnevnt skarpeste gutten i klassen: «Du er ikke dum jo, Sunniva!»
«Det at de trodde jeg var dum, gjorde at jeg også trodde jeg var dum,» forteller Sunniva Rose i sitt TEDx-foredrag Why science should be more pink. «Det var vanskelig å stå imot, og jeg var en millimeter fra å slutte.»
Det naturlige spørsmålet er da: Hvor mange har sluttet? Vi går rundt og lurer på hvorfor jenter ikke velger realfag. Hvorfor de skygger unna fysikk og matematikk. Kanskje har vi funnet ett av svarene. Dersom faget aksepterer holdninger om at jenter i fargerike kjoler er idioter, sier det seg selv at taket i forelesningssalen er relativt lavt. Hvorfor skal unge jenter frivillig utsette seg for sånt? Jo, sier Sunniva Rose. Det er all mulig grunn til å utsette seg for det, for disse kulturene må forandres.
«I dag ser jeg at det å være annerledes – det å være rosa – faktisk gjør meg sterkere,» sier hun.
Gjennom å være rosa fikk hun øynene opp for mange av hindrene innenfor forskningsmiljøene. Hun så de ulike identitetene der. Hvordan de kan være med på å stanse kommunikasjon og flerfaglighet. Hvordan det bygges faglige og sosiale murer i stedet for å invitere til det samarbeidet vi trenger for å bringe verden fremover. Hun har derfor en bønn til forskerkolleger og folk i akademia: Dra hodet opp av sanden og respekter hverandre! Vær med på forskning uten grenser. Forskning uten fordommer.
Vi er nødt til å avdekke disse strukturene, slik at våre døtre skal slippe å oppleve det samme. De skal slippe å bli pådyttet skam for fargepreferansene sine. Kjolene sine. Skoene sine. Interessene sine. De skal få være seg selv. Problemet er ikke at jenter liker rosa. Problemet er at vi synes det er et problem. Sønnene våre skal slippe å nedvurdere jenter for å hevde seg selv. De må også få lov til å gå i rosa hvis de har lyst. Eller de kan la være.
Kunsten å bli jente
Den diffuse skamfølelsen rundt «det rosa» fikk jeg allerede som liten jente i Åsgårdstrand i Vestfold på 1970-tallet. Jeg lar igjen Ingrid Bjørnov få være mitt sannhetsvitne: «Vi hadde ikke mye glamour på den tiden,» sier hun. Det gikk mest i brune cordfløyelbukser og beige bomullsgensere.
Men vi hadde drillpiker! Pene jenter med langt hår, som var ofre for vekselvis misunnelse og beundring. De danset gjennom gatene i hvite, lårkorte skjørt, høye lakkstøveletter og røde kapper. De «bød seg frem», slik det giftige bygdedyret ville ha det til. De bedrev lettvint og litt komisk underholdning. Slapp å øve skalaer og lære seg krevende musikkteori og hørelære. Jeg gikk bak dem i blått plisséskjørt og blå ullblazer og blåste frem musikken de danset til. Suget etter livet som drillpike var likevel så sterkt at jeg ble med i et lite drillkorps i gata der jeg bodde. Drillkorpset ble startet av de store jentene. De hadde egne drillstaver, og vi småjentene laget oss dusker av hvitt og rødt krepp-papir. Antrekket var lyseblå turndrakter, som det var dønn umulig å få av seg – særlig når vi skulle tisse, og det skulle vi – veldig! Vi ville ikke gå glipp av drilloppvisningen når Frode og kompisene sto langs veien. Slik drillet vi oss, tissetrengte, gjennom 70-tallet, og fikk en liten smak av glamour og showbiz.
1970-tallet var også tiåret da punken kom til Norge. Jeg skriver punk med u her fordi min niese, som er bassist i punkebandet Lucy and The Red Stockings, insisterer på at det blir riktigst når det er snakk om selve musikkformen. Ellers bruker jeg ø, fordi jeg liker den bokstaven helt uvanlig godt, og fordi den rosa pønken bryter med det meste – også punk med u.
Det ville være en astronomisk overdrivelse å si at jeg omfavnet punken da den kom. Jeg befant meg heller så langt unna de rasende og knallharde punk-idealene som det var mulig å komme. Min musikk var melodiøs, rytmisk, myk, improvisert og dansbar. De musikalske heltene het Stevie Wonder, Earth Wind & Fire, Michael Jackson, Count Basie, Ella Fitzgerald, Wolfgang Amadeus Mozart og ABBA. Hardere enn Queen ble det aldri før det amerikanske bandet Rage Against the Machine inntok nervesystemet og underlivet på begynnelsen av 1990-tallet.
Det var hele tiden rytme og klang det dreide seg om for meg. At dette var helt feil og til dels pinlige (rosa?) musikkpreferanser, kjente jeg bare helt diffust på 1970-tallet. Da registrerte jeg bare at guttene i klassen befant seg på en annen musikalsk klode. Det gikk i Kiss, AC/DC, Frank Zappa og selvfølgelig Sex Pistols. Hvor «feil» musikkpreferansene mine var, forsto jeg først på begynnelsen av 1990-tallet, da ABBA måtte gjemmes langt unna dagslyset og Stevie Wonder ennå ikke var omfavnet av musikkpolitiet. De aller tøffeste gutta fra 1970-tallsklassen, forfatterne Karl Ove Knausgård og Tore Renberg, er hardtslående representanter for dette nådeløse musikkpolitiet. For dem spiller det ingen rolle at noen, i dette tilfellet meg, tilbragte tjue timer i uka foran pianoet frem til jeg var 19 år. At jeg har tilbragt minst 10 000 timer av livet mitt sammen med Grieg, Bach, Beethoven, etyder, skalaer, tverrfløyte, sang, revy og ulike bandprosjekter. Det hjelper ikke at musikk er språket mitt. Livet mitt. De musikalske preferansene mine er og blir uinteressante når gutta setter seg ned og snakker kredibel musikk.
Jeg hadde, som sagt, ikke opprøret i meg på 1970-tallet, men det har jeg nå. Jeg blir fly, hamrende forbanna ved tanken på et bedrevitende musikkpoliti som sprader rundt med batongene sine. Knitrer med listene sine. Poserer i avisspaltene og skremmer vettet av folk på dansegulvet, mens de selv står med armene i kors og drikker øl ved baren. Lukkede og bedrevitende.
Jeg blir pønker av sånt. Rosa pønker. En som slipper ut feminine smertebrøl og umodne kjønnsfrustrasjoner. For samtalen rundt kjønn er et ekstra stort minefelt av fordommer. Av frustrasjon, sårbarhet og ømme tær, og elendigheten tar jo aldri slutt. Den varer livet ut. Vi vil jo så gjerne bli likt, være attraktive og inkludert. Jeg vil jo så gjerne at (særlig) guttene skal berømme meg for musikksmaken min. Se hvor vanvittig god jeg er til å spille piano og synge. Vil så gjerne gjøre det riktige, og gjør det selvfølgelig helt feil. Så vanskelig er kjønn. Frustrerende, fortvilende, spennende og dypt rørende. Dypt menneskelig. Dette trenger vi å snakke om. Helst sårbart – med færrest mulig våpen. Så derfor: Sorry musikkpolitiet. Jeg er full av fordommer mot dere, og jeg jobber med saken. Jeg vet at dere er bra folk.
Et mentalt gnagsår
Det er ikke bare jeg som er full av fordommer. I boken Lean in påpeker Facebook-sjef Sheryl Sandberg at jo mer suksess en mann har, desto bedre likt er han. Når en kvinne gjør suksess, blir hun dårligere likt. Hun viser til den kjente Harvard-studien, der studentene ble fortalt historien om en suksessfull entreprenør. Klassen ble delt i to like deler. Den ene halvparten fikk historien om den suksessrike Heidi. De andre fikk nøyaktig den samme historien, bortsett fra at entreprenøren het Howard. Resultatene var oppsiktsvekkende: Studentene vurderte Heidi og Howard som like kompetente, men de likte rett og slett ikke Heidi. De ville hverken jobbe for henne eller ansette henne. De så på henne som egoistisk. Howard, derimot, opplevde de som en kjernekar. Studentene ville både jobbe for ham og ta en øl med ham etter jobben.
I februar 2015 ble eksperimentet for første gang gjennomført i Norge. Heidi og Howard ble til Hanna og Hans, og hele fortellingen ble fornorsket. Resultatene var de samme. Norske studenter vurderte Hanna og Hans ulikt. De syntes Hanna var en dårligere leder enn Hans, til tross for at den eneste reelle forskjellen mellom dem var navnet.
«Årsaken til forskjellene er trolig sterkt befestede kjønnsstereotypier,» skriver de to forskerne som gjennomførte studien, i regi av Markedshøyskolen og tankesmien Agenda, Tarje Gaustad og Ketil Raknes.
Enda mer interessant er det kanskje at det først og fremst er menns holdninger som drev forskjellen mellom hvordan Hanna og Hans ble vurdert. De kvinnelige studentene vurderte Hans og Hanna likt, mens de mannlige vurderte Hanna langt mer negativt enn Hans. Menn syntes Hans var en bedre forelder, de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor. Resultatet antyder at menn har sterkere fordommer når det gjelder kvinnelige ledere enn kvinner selv har. Dette er trolig holdninger som de fleste menn selv ikke er bevisste, og ganske sikkert ikke ønsker seg eller vedkjenner seg, mener de to forskerne.
Det er mange grunner til at vi må vite dette. Jenter og kvinner må vite det for å holde ut i miljøer som forholder seg hånlig til dem, slik Sunniva Rose opplevde i fysikksalen i Oslo. Gutter og menn må vite det så de kan kjempe seg ut av en streng og trang kjønnsrolle. Slippe taket i behovet for å undervurdere jenter og kvinner. Det er slett ikke noe tegn på styrke å måtte undervurdere andre – kanskje særlig ikke i en tid der gutter forsvinner ut fra skoler og universiteter, mens jenter fosser frem. I 2014 var det for første gang flere kvinner enn menn som tok doktorgrad i Norge.
Det hadde dessuten vært spennende å se eksperimentet utført på en sykepleierutdanning eller en jordmorutdanning. En sykepleier av hvert kjønn, med samme historie, bortsett fra at det handler om Hans og Hanna. Hvordan er fordommene våre knyttet til menn i omsorgsyrker? Eller enda mer prekært: En undersøkelse i en barnefordelingssak ved skilsmisse. Hvordan oppleves de identiske Hans og Hanna som skikket til å hovedansvaret for barna? Jeg håper inderlig at noen griper akademisk fatt i denne problemstillingen.
Etter hvert som gutta for alvor har kastet seg inn i kjønnsdebatten, er det blitt klarere at likestillingsarbeidet ikke er en konkurranse mellom kjønn. Det er frigjøringsarbeid for alle. På samme måte som kvinner har kjempet seg ut av stereotyper som «blondine», «hønsehjerne» og «guttejente», må menn kjempe seg ut av stereotyper som «drittsekk», «pingle» og «kjerring». Vi kan hjelpe hverandre å vikle oss ut av fordommer, og inn i et levende og skapende samarbeid. Spørsmålet er hvordan vi kan være kjærlige og strategiske rabaldermennesker for en bedre verden.
Det er denne samtalen jeg ønsker å bidra til med boken «Rosa er den nye pønken». En samtale med minst mulig klandring. Med mest mulig humor, åpenhet og sårbarhet. En samtale i alle regnbuens farger. Budskapet er ikke at alle må kle seg i rosa. Det handler om å finne våre egne farger – bruke vår egen stemme – egne krefter, og samtidig møte andres preferanser med undring i stedet for hån og dom.
Mitt bidrag er rosa, ganske enkelt fordi det er der det gnager for meg.
Jeg foreslår derfor at vi tømmer ordet feminin én gang for alle:
Tømmer det for svak, sykelig, smiskende og sutrete.
Tømmer for unnfallen, underdanig, underlegen og usynlig.
Fyller det med smidig, fleksibel, utholdende, samarbeidsvillig, modig og romslig.
Og la oss bare slå det fast: Den nye bølgen feminisme er ikke et kvinnespørsmål, men et menneskespørsmål. Vi snakker menneskefrigjøring.
«Min frigjøring som mann avhenger av din frigjøring som kvinne», sier Tony Porter i sitt formidable TED-foredrag A call to men. «Hvis vi lærer våre sønner at det er pinlig å bli kalt jente, hva lærer vi dem da om jenter?»
Han oppmuntrer til å redefinere ordet maskulin:
Tømme det for voldsom, dominerende, rasjonell, ubevegelig og overlegen.
Fylle det med omtenksom, lyttende, lydhør, sterk, følsom og modig.
Det private er politisk
Samtalene våre på sosiale medier har mer enn noe annet lokket «det rosa» ut i offentligheten. Vi deler, heier, reflekterer og skryter – dummer oss ut og lærer. Blir kjent med venner, kolleger og familie på en ny måte. Er nære, varme, klamme og kleine. Vi poserer der inne, slik vi gjør andre steder. Er så ærlige som vi klarer, og våger.
Med sosiale medier har vi fått en rik palett av tegninger, såkalte emojier – små ansikter med følelsesuttrykk, som fyller ut og beriker måten vi kommuniserer på. Selv om jeg elsker ord og språk – stringent eller rotete, elsker jeg forståelse mellom mennesker mer. Med emojiene får vi hjelp av en større uttrykkspalett, slik ekspedisjonssjefen bruker rosa duskepennen i møter der vanskelige temaer skal diskuteres. Som en liten medarbeider. Vi er oppvokst med en nesten ensidig sosial konkurransemodell som kan sabotere og gi kollektive tapssituasjoner der mennesker møtes. Vi blir redde, og i forsvar – et dårlig utgangspunkt for kreativitet og skaperkraft. En smidigere tilnærming til kommunikasjon kan gi oss rom til å forstå hverandre bedre, og forståelse er bra for business. Forståelse er bra for politikk. Bra for vennskap. For selvinnsikt.
«Kan du ikke bare stole på ordene – stole på skriftspråket,» spurte en litterært anlagt person da Sukkerspinndebatten raste som verst, og svaret var enkelt: Nei, jeg kan ikke bare stole på ordene. Jeg lever av språk, men ord er ikke nok. De kan maskere underliggende intensjoner og motiver. De utgjør en relativt liten del av kommunikasjonen vår. Kroppsspråket utgjør rundt 80 prosent. Det er derfor bilder, tegninger, emojier og filmer fungerer så godt til dypere kommunikasjon. Ja, dypere – ikke grunnere. Rikere – ikke fattigere. Vi får skriftlig kommunikasjon med kroppsspråk.
Det finnes selvfølgelig en mulighet for vi blir språklig svakere av å blande symboler og følelsesuttrykk inn i kommunikasjonen, men hva gjør vel det, dersom vi blir kommunikativt sterkere? Dersom vi forstår hverandre bedre? Rydder opp i misforståelser. Får det litt morsommere. Da ofrer jeg skriftspråket når som helst.
Apple lanserte nylig 300 nye emojier på telefonene sine. Nye fjes. Fargede fjes. Brune fjes. Gule fjes. Nye familiebilder. Ikke bare mor, far og barn, men også far, far og barn. Mor, mor og barn. Far og barn. Mor og barn. I tillegg til store dyreflokker, planter, iskrem og deilig, lekent fjas. En av de få emojier som ennå ikke har sett dagens lys, er den velkjente langfinger’n. Apple ønsker åpenbart ikke at vi viser hverandre finger’n gjennom telefonene deres. Så da får vi gjøre det gjennom bøkene vi skriver i stedet ☺.
Dypest sett handler dette om definisjonsmakten for hva som er sosialt aksepterte uttrykksformer i det offentlige rom. Dette er en del av frigjøringsprosjektet. Mange bryter nå ut av den korrekte, akademiske og ofte konkurransepregede måten å kommunisere på. Vi tillater oss å hoppe opp og ned og klappe i hendene i pur glede over folk vi digger. Vi roper Braaaaaaaa!!! og drysser små hjerter inn i økonomifaget – i mediefaget – i kjernefysikken – i hjerneforskningen – i politikken. Vi er rett og slett uskikkelige. Vi er rosa pønkere. Oppmuntringens mål er ikke å smigre eller fjeske, men å løfte. Det er mer enn nok i livet som presser oss ned, så hvorfor ikke hylle det som hylles kan? Kolleger. Konkurrenter. Samarbeidspartnere. Folk vi aldri har møtt, men som gjør bra ting.
Der det forventes stringent, økonomisk tenkning, blander jeg inn psykologi og menneskenatur.
Det kjente feministiske slagordet fra 1970-tallet har fått ny betydning: Det private er politisk. Det private er faktisk mer politisk enn noen gang. Ja, ikke bare politisk. Det private er økonomisk. Det er akademisk. Vi viser nå hvem vi er. Det spiller helt avgjort en rolle hva som har formet oss, og hvordan vi tar eierskap til vår egen historie. Det har betydning hva som har formet de tydelige stemmene vi lytter til, om det er Marie Simonsen i Dagbladet, Eva Grinde i Dagens Næringsliv, Trine Eilertsen i Aftenposten eller Frank Rossavik i Bergens Tidende. Hvem er de? Hvor kommer meningene deres fra? Hvor henter de kunnskapen sin? Hva slags liv lever de? Hvem beundrer de? Hva drømmer de om å være med på å skape? Dette har vi i stadig større grad tilgang til, gjennom en stor, dyp og rik palett av uttrykksformer. Dette er ikke et skummelt initimitetstyranni. Det er privat, det er politisk – det er relasjonell utvikling. Det er nært, varmt, kleint og sårbart menneskelig. Det er rosa pønk.