I veilederen til Utdanningsdirektoratet kan skoleansatte finne tips om hvordan de kan forebygge, avsløre og løse mobbesaker. Det som ikke fremgår i veilederen er hvordan skolemobbing kan virke inn på de voksne. Dette er uheldig, for voksnes opplevelser av en mobbesak påvirker utvilsomt hvordan den blir håndtert.
I et tidligere innlegg har jeg argumentert for at voksensamfunnet må stå sammen for å forebygge og håndtere mobbing på skolen (Mikkelsen, 2016). Jeg beskrev hvordan mobbing kan påvirke de involverte barna. Denne gangen går jeg inn på hvordan foreldre og skoleansatte blir påvirket av en mobbesak. Jeg vil ta for meg vanlige opplevelser hos voksne og gi noen råd om hvordan skole og foreldre kan forholde seg til dem.
Råd til ansatte i skolen
Vi begynner med deg som arbeider i skolen. Vær bevisst hvordan du tenker om mobbing. Hvilke holdninger bærer du med deg? Se for deg at en elev forteller deg at han eller hun blir mobbet. Kanskje streifer følgende tanke deg: «Dreier det seg egentlig om mobbing, eller er dette bare et vanlig jentedrama?» Det er ikke så rart om du har tenkt denne tanken. Mange skoleansatte kaller ofte relasjonell aggresjon for «jentegreier» og «jentedramaer» (NOVA, 2015). Relasjonell aggresjon referer til mobbing i form av utestenging, baksnakking og ryktespredning. En benevning av dette som «jentedramaer» får det til å virke mye mindre farlig enn det potente og ladede mobbebegrepet.
Benevnelsen blir dermed en måte å bagatellisere problemet på, noe som signaliserer til den utsatte at det ikke er alvorlig nok det han har opplevd, eller at hun ikke blir trodd. Slik får ikke barnet bekreftet at det å bli mobbet er en vond opplevelse. Ved å bagatellisere mobbing distanserer den voksne seg fra alvoret. En mulig forklaring på behovet for slik distansering kan være manglende kompetanse angående hvordan man skal håndtere mobbing (Mikkelsen, 2016). Å bli satt i en situasjon som krever mer enn det en mestrer, er ubehagelig og noe en naturligvis vil unngå. Da er det viktig å bekrefte denne opplevelsen. Det er bedre å være bevisst på sine egne begrensninger enn å benekte problemet. Dersom kompetansebegrensning ikke er kilden til ubehaget, bør du utforske hvor ubehaget kommer fra og hva du kan gjøre for å bli mer bekvem med situasjonen. Den ansatte må uansett alltid vise respekt for det utsatte barnets opplevelse av å bli mobbet.
For mange vil det å søke kollegial støtte gjøre situasjonen mindre ubehagelig. Å tenke at det er lett å håndtere mobbing er å undergrave mobbingens sammensatte natur. Det er mange faktorer som spiller inn; personrelaterte, relasjonsrelaterte og situasjonsrelaterte (Bosworth, Espelage & Simon, 1999; Bowes mfl., 2009). På grunn av denne kompleksiteten vil det å stå alene i en mobbesak være i overkant utfordrende. Derfor bør man søke kollegial støtte tidlig i forløpet. I tillegg kan helsesøster involveres. Helsesøster kan være en god ressurs og støtte for barna (Thyholdt, u.å.), og da spesielt for de som ikke blir fulgt opp godt hjemme.
Foreldrene til de barna det gjelder kan opptre emosjonelle og lite objektive i en mobbesak. Derfor spiller skoleansatte en spesiell rolle: De skal forholde seg profesjonelt til mobbingen. En slik profesjonalitet fordrer at ens relasjon til den enkelte part er nøytral og respektfull. Hvis den ansattes relasjon til en av partene er lite nøytral, kan dette føre til en uheldig forskjellsbehandling. Et eksempel på dette kan være at læreren har et ekstra godt forhold til den som mobber. Da kan det være vanskelig å tro på det den mobbeutsatte forteller, noe som igjen øker sannsynligheten for at den utsatte ikke blir hørt. Hvis situasjonen er omvendt, kan læreren gå unødvendig hardt ut mot den som mobber. Med nøytralitet menes ikke at den ansatte skal være nøytral overfor mobbing – den skal man ta avstand fra – men man bør forholde seg med en viss nøytralitet til de involverte barna som personer. Her må man altså skille mellom person og en persons handling. Det krever selvinnsikt av den ansatte å forstå at egne preferanser kan være et hinder for en god behandling av saken. Dersom man tilegner seg en slik innsikt, er man allerede bedre rustet til å håndtere saken profesjonelt.
Skolen skal være et trygt sted å være
Barn befinner seg i en sårbar utviklingsperiode, og mobbing kan få uheldige ettervirkninger. I visshet om dette er foreldre ofte redde for å sette i verk tiltak som kan gjøre situasjonen på skolen verre. Frykt for at situasjonen kan forverres er en vanlig grunn til at noen barn vegrer seg for å fortelle om mobbingen (Thyholdt, u.å). Barnet kan frykte at det vil få represalier hvis mobberen får høre at han eller hun har «sladret». Denne frykten er ikke ubegrunnet da barnet er underlagt opplæringsplikt (Opplæringsloven §2-1, se Kunnskapsdepartementet, 1998) og dermed må gå på skolen. Det finnes heller ikke noe system som sikrer at skoleansatte oppfyller sin lovpålagte handlingsplikt for å stoppe mobbingen (Barneombudet, u.å.). Da sier det seg selv at situasjonen er prekær hvis skolen er et helseskadelig sted for barnet å befinne seg på. Nettopp av den grunn er det essensielt at foreldrene og det utsatte barnet kan stole på at skolen er et trygt sted å være. Skolen må derfor være bevisst på at når man aktivt jobber med en mobbesak, så vil det utsatte barnet som regel være mer sårbart i en periode. I denne sårbare perioden kan det være lønnsomt å sette inn en ressursperson som følger opp. Dette er særlig viktig i situasjoner der voksne som regel ikke har oversikt, som i friminuttene, på vei til og fra klasserommet og ved gruppearbeid.
Det har hittil vært lite fokus på hva som skjer med den mobbeutsatte etter at mobbingen har opphørt (Bru, Idsøe & Øverland, 2016). Ifølge psykolog Thormod Idsøe ved Nasjonalt senter for læring og atferd i Stavanger får ikke de utsatte barna god nok oppfølging etter at mobbingen er over (Strand, 2013). En mulig forklaring på dette kan være manglende kunnskap og forståelse for mobbingens ettervirkninger hva angår barnets psykiske helse. Mobbing kan nemlig sette spor hos det utsatte barnet. Hvor omfattende disse sporene er, vil variere fra tilfelle til tilfelle. Derfor må de ansatte ha forståelse for at barnet fortsatt kan oppleve sterkt ubehag på skolen, selv etter at mobbingen har opphørt. De ansatte må også ha kunnskap om hvordan de kan tilrettelegge skolehverdagen for disse barna.
Som skoleansatt må en også kjenne sine begrensninger. Hvis en opplever at et barn trenger oppfølging og hjelp som går utover ens kompetanse, må en være bevisst på dette. Da kan det være greit å kontakte for eksempel PPT og kommunehelsetjenesten, slik at barnet blir ivaretatt på en forsvarlig måte. At man ikke kan løse enhver situasjon, er ikke et nederlag. Ved å finne frem til andre hjelpeinstanser hjelper du barnet og foreldrene på beste måte.
Når barnet ditt blir mobbet
Når et barn blir mobbet, må vi ikke glemme foreldrene og deres opplevelser. Som forelder har en gjerne flere følelser knyttet til mobbesaken enn hva skoleansatte har. Derfor kan det innimellom være vanskelig å skille mellom eget behov og barnets. Det gjør ubeskrivelig vondt å se sitt barn bli systematisk nedbrutt, og det kan forårsake følelser som sinne, fortvilelse og håpløshet. Dette er helt normale og forståelige reaksjoner. Disse følelsene kan imidlertid føre til impulsive handlinger som er ment å beskytte barnet. Hensikten med disse handlingene er også å fjerne den smerten mobbingen forårsaker hos deg som forelder. Slike handlinger bidrar dessverre ikke alltid til et positivt utfall: Det å troppe opp på rektors kontor i full aggresjon vil sjelden være til hjelp for barnet. Skill mellom hva som er din emosjonelle reaksjon på situasjonen og hva som kan hjelpe barnet. Dette betyr ikke at du skal ignorere dine egne behov. Det er viktig at du ikke er alene om denne opplevelsen, men deler den med en du er fortrolig med.
Like viktig er det at barnet som blir mobbet ikke sitter alene med denne opplevelsen. Mobbing kan nemlig betegnes som et traume (Bru mfl., 2016). Derfor må du som forelder være ekstra til stede og tilgjengelig. Hjelp barnet med å formidle opplevelsen. Noen barn har et begrenset vokabular for å beskrive følelser, og det kan derfor være vanskelig for dem å fortelle verbalt hvordan de har det. Da er det nødvendig at du hjelper barnet å formidle opplevelsen.
For de yngre barna kan formidlingen skje gjennom for eksempel rollespill, historier, eventyr eller tegning. Lek er en mer naturlig uttrykksform enn den verbale samtalen for yngre barn (Hansen, 2011). La barnet selv bestemme hva det vil leke; barnet må ikke presses til å leke ut en mobbeepisode (Bru mfl., 2016). Kontrollen bør ligge hos barnet. Om barnet selv tar initiativet til å formidle opplevelsen sin, vær tilgjengelig og lytt til det på en empatisk måte. Barnet vil ha behov for at du tolererer de vonde følelsene det har, så prøv å bekrefte disse følelsene i stedet for å fjerne dem. Det kan lett skje at en ubevisst avviser barnets emosjonelle smerte, fordi det er smertefullt å se barnet ha det vondt.
Når barnet ditt er den som mobber
Hva med foreldrene til mobberen? Også deres opplevelser må tas i betraktning. Når man får beskjed om at ens eget barn plager andre, er det mange måter å reagere på. Noen blir sinte, mens andre avviser det. Hvis beskjeden gjør deg opprørt og sint, gi deg selv litt tid før du tar det opp med barnet ditt. Vær varm, men bestemt. Hvis du ønsker åpenhet og ærlighet fra den som utøver mobbing, bør du ikke møte vedkommende med sinne og straff, men heller med varme og fasthet (Strand, 2013). Den som mobber vet som regel at det han eller hun gjør er feil, og kan lett komme til å fornekte mobbeepisoder i frykt for represalier.
Selv om det kan være vanskelig å akseptere at ditt eget barn mobber andre, har du ansvar for å ta en slik beskjed alvorlig. Dette er viktig av hensyn til ditt eget barn fordi mobbing også er skadelig for den som mobber (Mikkelsen, 2016). Barneombudet påpeker på nettsiden sin at dersom foreldre til mobbere ikke vil samarbeide om løsninger, eller fornekter at barnet mobber, må skolen vurdere behovet for å varsle barnevernet (Barneombudet, u.å.). Det er altså svært alvorlig hvis du som forelder unndrar deg ansvaret for å forbedre situasjonen. Dette understreker også hvor avgjørende det er at du engasjerer deg i å forbedre situasjonen.
Mobbere benytter seg ofte av proaktiv aggresjon for å oppnå sine mål. Dette gjelder både fysisk mobbing og mobbing på nett (Ang, Huan & Florell, 2014). Proaktiv aggresjon har ikke sin bakgrunn i sinne, men den drives av jakt etter belønning og måloppnåelse (Lopez-Duran, 2009). En slik belønning kan være en opplevelse av dominans eller tilhørighet (Roland & Idsøe, 2001). Det er måten mobberen oppnår sine mål på som er problemet. Ofte oppnås dominansen gjennom å trykke ned andre, og tilhørigheten kommer gjennom å ekskludere andre fra fellesskapet. Det er viktig at foreldre til barn som mobber, hjelper barnet med å finne alternative strategier.
Det å troppe rasende opp på rektors kontor er sjelden til hjelp for barnet.
Det skrives ofte om hvordan man skal gå frem i en mobbesak i skolen. Samtidig fremgår det sjelden hvordan voksne (lærere, rektor, foreldre) opplever dette. Som vi har sett kan opplevelsen påvirke måten saken blir håndtert på. Noen ganger vil påvirkningen være negativ, for eksempel når en lærer bagatelliserer mobbingen. Det er ikke alltid man er bevisst på hvordan ens egen opplevelse av situasjonen påvirker hvordan man håndterer den. Derfor er det å bli sin egen opplevelse bevisst et første skritt i riktig retning for å håndtere saken på en bedre måte.
Kilder
Ang, R. P., Huan, V. S. & Florell, D. (2014). Understanding the relationship between proactive and reactive aggression, and cyberbullying across United States and Singapore adolescent samples. Journal of Interpersonal Violence, 29(2), 237–254. doi: 10.1177/0886260513505149.
Barneombudet (u.å.). Retten til et godt skolemiljø. Barneombudet.no.
Bosworth, B., Espelage, D. L. & Simon, T. R. (1999). Factors associated with bullying behavior in middle school students. Journal of Early Adolescence, 19(3), 341–362. doi: 10.1177/0272431699019003003.
Bowes, L., Arseneault, L., Maughan, B., Taylor, A., Caspi, A., & Moffitt, T. (2009). School, neighborhood, and family factors are associated with children’s bullying involvement: A nationally representative longitudinal study. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 48(5), 545–553. doi: 10.1097/CHI.0b013e31819cb017.
Bru, E., Idsøe, E. C. & Øverland, K. (red.). (2016). Psykisk helse i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.
Hansen, R. B. (2011). Møte med barnet. Klinisk intervjuing av barn i et intersubjektivt perspektiv. I von der Lippe, A. & Rønnestad, M. H. (red.), Det kliniske intervjuet. Bind 2. Praksis med ulike klientgrupper (s. 94–132). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Kunnskapsdepartementet (1998). Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Lopez-Duran, N. (2009, 21. mai). Proactive aggression: I’ll hit if you don’t hit back. Child-psych.org.
Mikkelsen, R. (2016, 2. mars). Slik stanser vi mobbing. Psykologisk.no.
NOVA (2015). Skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø (NOVA-rapport 13: 2015). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Roland, E. & Idsøe, T. (2001). Aggression and bullying. Aggressive behavior, 27(6), 446–462. doi: 10.1002/ab.1029.
Strand, N. (2013). Utenforskapets pris. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50(7), 688–702.
Thyholdt, R. (u.å.). Kva er helsesøster sitt arbeid i forhold til mobbing på barneskulen? Forebygging.no.
Utdanningsdirektoratet (2011). Arbeid mot mobbing. Veileder for ansatte og ledere i grunnskolen. Udir.no.
Øiestad, G. (2011). Selvfølelsen hos barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk.
