Psykolog Birgit Valla skriver i kronikken «Legg vekk de psykiatriske diagnosene» på NRK Ytring at «det er ingen grunn til å opprettholde den psykiatriske forståelsen av mentale problemer som sykdommer som trenger en diagnose».

Det er liten tvil om at intensjonen er god – Valla er en langt over gjennomsnittet engasjert psykolog og har høstet velfortjent ros og oppmerksomhet for sin innsats i Stange kommune. Men med kronikken sin og utsagnene sine i Dagsnytt atten den 11. mars viser hun etter min mening at hun konkluderer på tynt grunnlag.

I psykisk helsevern i Norge bruker vi kodeverket til Verdens helseorganisasjon, ICD-10. Ettersom kodeverket er ment å dekke alle sykdommer, bruker psykologer og psykiatere mer spesifikt kategori F, «Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser» – populært kalt Den blå boka. Du kan selv bla i den på nettsiden til Direktoratet for e-helse.

Diagnoser treffer ikke alltid

Det er ikke vanskelig å kritisere disse diagnosene. De er for eksempel ikke klart avgrensede kategorier som folk enten faller innenfor eller utenfor. Resultatet er at du, om du møter flere psykologer eller psykiatere, ofte vil oppleve å få forskjellige diagnoser, noe hele Norge var vitne til under rettsaken mot Anders Behring Breivik i 2012.

Ettersom diagnosekategoriene ikke har klare avgrensinger, er det også en naturlig følge at de behandlingene som anbefales for de forskjellige diagnosegruppene, ikke alltid vil være treffende. Disse utfordringene er det behov for å diskutere både i offentligheten og i fagkretser; de er også grunnen til at jeg personlig er svært skeptisk til de diagnosestyrte pakkeforløpene som er foreslått for psykisk helsevern. Men Valla bidrar i liten grad til noen konstruktiv dialog om dette når hun så kategorisk avviser hele vårt diagnosesystem.

Vallas to hovedinnvendinger (i det minste i kronikken) er som følger:

1. Det mangler biologiske markører for de psykiske lidelsene.
2. Prosessen bak det amerikanske diagnosesystemet er kritikkverdig.

«Selv med mange års forskning finnes det ikke en eneste biologisk markør for noen av lidelsene» skriver hun, og ser med det ut til å konkludere med at det ikke eksisterer noen biomarkører for psykiske plager.

Jeg finner tre problemer ved Vallas argumentasjon. For det første følger det ikke logisk av hennes to hovedpoeng at diagnoser må forkastes. Ikke engang at de i sum (det positive fratrukket det negative) ender med å være noe negativt. For det andre er ikke Vallas personlige erfaringer tilstrekkelig grunnlag for å trekke de konklusjonene hun gjør. Og til slutt betviler jeg at kategoriseringer av atferd og plager kommer til å opphøre selv om diagnosene våre forsvinner.

For tidlig å kaste inn håndkleet

Alle våre følelser og all vår atferd kan knyttes til noe som skjer i sentralnervesystemet vårt. Kanskje er det så komplekst at vi aldri vil kunne kategorisere det som skjer der på en hensiktsmessig måte, men nevrovitenskapen er en forholdsvis fersk vitenskap, og med ytterligere forskning og teknologisk utvikling er det ikke utenkelig at vi vil finne slike biomarkører. Forskerne har i alle fall ikke kastet inn håndkleet, og det burde ikke Valla heller.

Men hvorvidt vi finner biomarkører eller ikke, spiller strengt tatt ingen rolle. Vi kategoriserer stadig vekk ting som ikke har biologiske markører. Møbler for eksempel. De kategoriseres med hell etter funksjonen de har. Det finnes ingen blodprøve for det, men hvis jeg sier at jeg tilhører kategorien «småbarnspappa» for to «aktive» jenter, så gir det likevel mening for deg.

Og hvis jeg møter en person som har fått diagnosen «F41.2 Tvangslidelse, hovedsakelig tvangshandlinger» (også kjent som OCD), kan jeg være ganske trygg på at personen sliter med angst for at noe skal skje, at personen utfører visse handlinger for å unngå at dette skal skje og at dette skaper problemer for personen.

Så kan jeg selvfølgelig ikke være helt sikker på at noe av dette faktisk stemmer. For det finnes gråsoner. Når utfører man en handling for ofte? Når blir det et problem? Og dessuten er det mange viktige faktorer diagnosen ikke sier noen verdens ting om. Sover personen om natta? Hvordan er forholdet til partneren og barna? Hvilke problemer skaper tvangen i hverdagen?

Men disse utfordringene betyr ikke at vi automatisk må droppe tvangslidelse som diagnose. Det er gråsoner og utfordringer knyttet til begrepet «barn» også, men vi bruker det likevel i både dagligtalen, i lovverket og i forskningen.

Mektige diagnosemakere

Prosessen bak utviklingen av den psykiatriske diagnosemanualen i USA på 1970-tallet er kritikkverdig. Mye makt på få hender og begrenset med god forskning gjør at man med god grunn bør rynke på nesen. Hvorfor Valla ikke henviser til prosessene bak de diagnosesystemene vi faktisk bruker i dag, vet jeg ikke, men det er nok av eksempler på kritiske røster i forbindelse med disse prosessene. Likevel, det følger ikke logisk av dette at resultatet må bli dårlig. Jeg kan gjøre mye rart på kjøkkenet, men sjokoladekaken kan likevel bli ganske bra.

Gode prosesser øker naturligvis sannsynligheten for et godt resultat, men er ingen nødvendighet. Og selv om det er mulig å kritisere prosessene, var ikke deltakerne fullstendig løsrevet fra samtiden sin og det faglige kollegiet de var en del av. De forslo «lesevansker» (dysleksi) og «alkoholavhengighet» som diagnoser, ikke «smilevansker» og «bananavhengighet».

For å underbygge påstanden om at diagnosesystemet er modent for søppeldynga, bruker Valla personlige erfaringer: «Vi diagnostiserer ikke, og ser at dette heller ikke er nødvendig», og «Vi opplever å forstå mennesker bedre uten diagnoser, og vi får et bedre samarbeid når merkelappen ikke kommer i veien for forståelsen», skriver hun.

Jeg har jobbet i både kommunal helsetjeneste og i spesialisthelsetjenesten og kan med hånden på hjertet hevde at jeg har sett at «mange opplever å forstå mennesker bedre med diagnoser», og at «vi får et bedre samarbeid når merkelappen kommer sammen med forståelsen».

Jeg betviler ikke at Vallas opplevelse er positiv, men hvis vi skal løsrive oss fra det internasjonale diagnosesystemet vi bruker og snu opp ned på psykisk helsevern, bør vi ha vesentlig mer å basere det på. Personlige opplevelser av sammenhenger mellom årsak og virkning er beviselig ikke til å stole på.

Kategorisering forsvinner ikke

Valla antyder med innlegget sitt at kategoriseringer av atferd og følelser vil forsvinne med de diagnostiske merkelappene vi bruker. Men hjernen vår er en kategoriseringsmaskin og slutter ikke å gruppere ting og fenomener selv om begrepsapparatet blir tatt fra oss. Hvis du ble nektet å bruke begrepet «stol», hadde det antakelig ikke tatt lang tid før du tok «sitteting» i bruk.

Folk ble beskrevet som «enkle» og «ville» lenge før «psykisk utviklingshemming» og «ADHD» ble diagnoser. Studier antyder også at det stigma som mange med psykiske lidelser helt åpenbart opplever, i betydelig grad er knyttet til atferd og i svært begrenset grad knyttet til selve diagnosen.

Diagnosene som brukes i psykisk helsevern, er ment å fylle flere roller. Kategoriseringen muliggjør forskning på både forekomst og behandling. De brukes når rettigheter, hjelpemidler, tilrettelegging og stønader skal innvilges. De letter kommunikasjonen mellom personer – pårørende og pasienter så vel som fagpersoner. Og de er ment å gjøre det enklere å velge egnet behandling.

På dette området har diagnosene riktignok sine svakheter, men jeg har en annen oppfatning enn Valla av hva forskningen sier på dette området. Slik jeg leser forskningen, er det ikke slik at diagnosene er fullstendig ubrukelige for dette formålet. Jeg vet for eksempel at forskningen viser at ovennevnte eksempel, en person med tvangslidelse, antakelig vil ha bedre nytte av kognitiv atferdsterapi enn transkraniell magnetisk stimulering (TMS) og at du foreløpig trygt kan styre unna alternativ medisin.

Min helt personlige opplevelse er, i likhet med Vallas, likevel at psykisk helsevern i for stor grad legger til rette for at behandlere får et ensidig fokus på merkelappen som følger med pasienten og den behandlingsanbefalingen som følger med merkelappen. Jeg har selv skrevet om et tilfelle hvor dette fikk stor betydning og mener så absolutt ikke at dette er noe vi skal ta lett på.

Men jeg vet ikke, og Valla dokumenterer i alle fall ikke godt nok at diagnosesystemet i sum er noe negativt. Og hun dokumenterer overhodet ikke at alternativet hennes er en endring til det bedre eller praktisk gjennomførbart.

Jeg er helt enig i at vi bør ha et kontinuerlig kritisk blikk på løsningene vi har landet på. Men skal vi kritisere bruken av diagnoser, må vi basere det på mer enn argumenter med logiske brister og personlige erfaringer. Og vi må etterspørre mer forskning på effekten av diagnosene og av alternativene.