Denne gang vil jeg synse litt. Jeg vil tenke høyt omkring seksualopplysning og hvordan samfunnet formidler seksuelle holdninger. Min mistanke er nemlig at formidling ofte samsvarer med egen seksuell personlighet, eller det som kalles sosioseksuell orientering. Dette er et mål som i stor grad handler om folks stabile tilbøyelighet til å være enten korttids- eller langtidsorientert i sine seksuelle relasjoner. Noe som påvirker hvor fysisk og liberalt orientert man vil være seksuelt, kanskje også i formidlingen. Men alle er altså ikke like. Det kan være et problem.

I forskningsgruppen vår ved Psykologisk institutt, NTNU, forsøker vi å forutse seksuell atferd ved å bruke et kartleggingsverktøy som heter Sosioseksuell orientering-indeks (SOI) utviklet av evolusjonspsykologene Jeffry Simpson og Steven Gangestad (1991). Enkelt forklart er det slik at jo høyere du skårer på SOI, jo mer positiv er du til korttidssex, og jo mer interessert er du i sex for den fysiske nytelsens skyld. Lav skåre antyder derimot en holdning om at sex er noe tilhører et intimt, forpliktende forhold. Et uttrykk for kjærlighet.

Den nyeste utgaven av SOI, revidert av de tyske evolusjonspsykologene Lars Penke og Jens Asendorpf (2008), består av tre deler. I den ene delen spørres det om holdninger: Trives du med sex i ikke-forpliktede forhold, er sex uten kjærlighet ok? I den neste delen spørres det om hvor hurtig du tenner eller blir interessert i å ha sex med andre, og i den siste delen spørres det om hvor mange seksualpartnere og one-night-stands du har hatt. Tenk etter: Hvordan ville du selv skåret, sammenlignet med de du kjenner?

Dette varierer jo mye mellom folk, faktisk varierer det overraskende svært mye. Noen har hatt mange partnere, andre har hatt få. Noen er veldig positive til å ha sex med fremmede, andre er opptatt av at sex tilhører det faste kjæresteforholdet eller ekteskap. Ikke bare er det forskjeller mellom folk, men det virker faktisk som om hver og en av oss er i stand til å fange opp disse holdningene hos andre, kun basert på deres fysiske trekk og bevegelsesmønstre når de går (også når man lager modeller med kun bevegende lyspunkter).

Kjønnsforskjeller i seksuell interesse

Den tverrkulturelt orienterte evolusjonspsykologen David Schmitt (2005) har forsket på hvordan SOI-målet varierer på tvers av 48 nasjoner. Hans konkluderer med at kjønnsforskjellen holder seg stabil i unge studentutvalg fra store deler av verden. Dette er også en gjenganger i vår forskning: Menn er generelt mer interessert i korttidssex enn kvinner, både på et holdningsnivå og men spesielt når det gjelder lyst og fantasier.

Man bør derimot ikke finne store forskjeller i atferd, dersom kvinnene og mennene i utvalget er de som har sex med hverandre (at de utgjør samme parringspopulasjon) da for hver mann i en heteroseksuell seksuell one-night-stand må det også være en kvinne. Det er altså, ut i fra hva unge kvinner og menn selv rapporterer, forskjeller i hvor interessert de er i korttidssex, og hvor tilpass de føler seg med det. På gruppenivå. Det er selvsagt store individuelle forskjeller. Men kjønnsforskjellen på gruppenivå i SOI-R-holdninger og SOI-R-lyst er faktisk store de også. De er større en de absolutt fleste «kjønnsforskjellene» vi finner i psykologien.

Det jeg ofte lurer på er dette: Vil ikke vår egen skåre på SOI påvirke hva vi mener om andres handlinger? Hvis du selv skårer høyt på SOI, er det vel sannsynlig at du også er positiv til at andre er interessert i korttidssex og sex kun for fysisk nytelses skyld. Det vil jo kanskje også øke interessen for å formidle om sex generelt, og ikke minst formidle en seksuell liberal holdning. Men det passer jo ikke for alle. For mange av de som skårer lavt, vil dette oppfattes som sexpress. Det motsatte er også tilfelle: Det å argumentere for seksuell måtehold og mer konservative seksuelle holdninger er kanskje ikke noe som passer alles seksuelle personlighet, og det å regulere deres seksuelle natur og ønsker med moralpåbud og straffetiltak er kanskje i seg selv grunnleggende umoralsk.

Problemet er at kommunikasjon om temaer som er viktige for oss ofte blir presentert som enten-eller/rett-galt – vår empati for menneskelig variasjon blir ofte borte i en opplevelse av at det som er riktigst for én bør passe og regulere alle andre. Jeg tror at det er grunnen til at velmenende seksualopplysning ofte tipper over og skal normalisere all atferd. Selv atferd som ikke er spesielt utbredt, og som mange ikke har spesielt stort behov for å delta i. Et annet problem å som kan oppstå er at folk oppfatter opplysningene som gis ut på ulike måter. Mange hører først og fremst et budskap om krav og konformitet i seksualformidlingen. Mange tenker at de bør gjøre slik «alle» andre gjør. Enkelte bruker det kanskje også som argument og pressmiddel for å oppnå sex fra partner(e).

En balansering av seksualundervisningen

Poenget mitt er ikke at det er noe galt med uvanlige seksuelle handlinger eller at det er mer problematisk med liberal seksualundervisning enn ingen seksualundervisning! Seksual­undervisningen trenger imidlertid å bli bedre! Det blir den ikke av at man støtter konservative seksuelle holdninger, det er jeg helt sikker på. Derfor er det ikke det jeg argumenterer for. Jeg vil at seksualformidlingen skal engasjere mangfoldet, inkludert de som har en restriktiv sosioseksuell orientering.

Jeg tror det første vi kan gjøre for å forbedre seksualundervisningen er å gjøre den mer psykologisk orientert. Vi kan fokusere mer på følelser, både kåthet, tenning, nærhet og kjærlighet. Et begrenset fokus på prevensjon, sykdoms- og graviditetsunngåelse vil være overfladisk og tomt i lengden. Og det vil neppe lykkes helt med å løse alle seksuelle samfunnsproblemer, inkludert seksuell trakassering eller prevensjonsbruk. Man må kunne snakke om sosial og relasjonell engstelighet. Man må bli bevisst sine seksuelle skript (sosiale regler for seksuell atferd og kurtise); altså hvordan man utforsker om den andre vil og hvordan man på en sosialt akseptert måte formidler at man selv er interessert eller kåt.

Manglende kunnskap her vil sannsynligvis medføre mer trakassering og uønskede omgangsformer mellom mennesker på den seksuelle-relasjonelle arenaen. Og ikke minst må man kunne fokusere på både menneskelige fellestrekk, kjønnsforskjeller og andre gruppeforskjeller, og ikke minst individuelle forskjeller. Et medisinsk perspektiv som glemmer psykologien vil egentlig bare være i en begrenset grad i samfunnets tjeneste; et forsøk på å redusere uønskede konsekvenser av sex. Men det er ikke nødvendigvis god seksualundervisning.

En liberal og kunnskapsbasert holdning

Alt i alt vil jeg anbefale mer forskningsbasert undervisning i sex og seksualatferd. En bedre forståelse for hvorfor folk har sex, hvordan samspillet rundt flørt og initiativ til sex foregår, og hvordan forskjeller mellom mennesker og forskjellige seksuelle kontekster påvirker følelser, tanker og atferd er viktig. Vi trenger rett og slett mer forskning. Og vi må formidle den forskningen vi har.

I dette ligger det altså en liten advarsel fra min side: Vi bør klare å formidle at det er vanlig og normalt og typisk og greit også å ha lav sosioseksuell orientering. I tillegg til å snakke om de tekniske aspektene ved sex bør vi å beskrive de emosjonelle. Det å vite at folk ofte har sex for utløsning eller stressreduksjon, bør balanseres av kunnskap om at kjærlighet og nærhet også er vanlige grunner til å ha sex. Det er selvsagt helt ok for eksempel å formidle at sex i Syden er greit, for enkelte, så lenge de husker kondom. Men ikke for alle. Alle ønsker nemlig ikke de opplevelsene. For noen ville det heller være ubehagelig, og oppleves som trakassering eller overgrep.

Vi må beholde tv-programmer som Juntafil og Trekant, men jeg vil gjerne ha større fokus på psykologien og relasjonelle forhold og ikke bare pushe det seksuelt utforskende. NRK sin serie om pubertet gir en større grunn enn VM-medaljer i ski til å være stolt over å være norsk. En grunnleggende liberal holdning til sex og god formidling omkring temaet er viktig. Men jeg anbefaler at vi også vektlegger forskning, på psykologi, følelser og relasjoner.

Kilder

Kennair, L. E. O. & Bendixen, M. (2012). Sociosexuality as predictor of sexual harassment and coercion in female and male high school students. Evolution and Human Behavior, 33(5), 479–490. doi: 10.1016/j.evolhumbehav.2012.01.001.

Penke, L. & Asendorpf, J. B. (2008). Beyond global sociosexual orientations: A more differentiated look at sociosexuality and its effects on courtship and romantic relationships. Journal of Personality and Social Psychology, 95(5), 1113–1135. doi: 10.1037/0022-3514.95.5.1113.

Schmitt, D. P. (2005). Sociosexuality from Argentina to Zimbabwe: A 48-nation study of sex, culture, and strategies of human mating. Behavioral and Brain Sciences, 28(2), 247–311. doi: 10.1017/s0140525x05000051.

Simpson, J. A. & Gangestad, S. W. (1991). Individual differences in sociosexuality: Evidence for convergent and discriminant validity. Journal of Personality and Social Psychology, 60(6), 870–883. doi: 10.1037/0022-3514.60.6.870.