Hva fylte du timene, dagene og ukene med etter 22. juli 2011? Mest sannsynlig nyheter via ulike plattformer: nettaviser, TV eller radio. Det er lett å forstå at vi hadde et stort behov for å vite så mye som mulig i kjølvannet av et terrorangrep – og media gjorde sitt for å etterkomme etterspørselen etter informasjon.
Men hvordan påvirket den ekstreme mediedekningen de pårørende? Dette er spørsmålet Bergen-psykologen Reidar Nævdal og kolleger ved Universitetet i Bergen og Senter for Krisepsykologi har utforsket i en studie som i dag publiseres i Scandinavian Psychologist.
Traumer kan skape usammenhengende minner
I løpet av livet vil de fleste av oss oppleve en hendelse som er så rystende at den vil kunne klassifiseres som et traume. Mennesker bearbeider tragedier på forskjellige måter og i ulik grad, og noen vil lide verre enn andre.
FORSKERE: Halvor Wennesdal Gravdal, Reidar Nævdal, Kari Dyregrov og John Christian Laberg står bak den nye studien.
Media-eksponeringen økte traumene
Dette synet på traumer har påvirket hvordan vi tenker om forebygging av posttraumatisk problematikk. Det anbefales ro, trygge omgivelser, omsorg og samtaler om fakta fremfor emosjoner, i tillegg til å rett og slett tenke på noe annet, som for eksempel dataspill eller musikk. Disse anbefalingene kan være vanskelige å følge i informasjonsteknologiens tidsalder.
To grupper foreldre deltok i spørreundersøkelsen som i dag omtales i Scandinavian Psychologist. 86 var etterlatte foreldre som hadde mistet et barn på Utøya. I tillegg deltok en kontrollgruppe bestående av 66 foreldre som ikke hadde mistet familie i terrorangrepet.
De deltakende foreldrene skjermet seg i ulik grad fra mediaeksponeringen etter terrorangrepet:
- Etterlatte Utøya-foreldre som meldte at de så mye nyheter etter 22. juli, hadde større grad av post-traumatiske stressreaksjoner, ifølge den nye studien til Reidar Nævdal og medarbeidere.
- Grad av eksponering for nyheter hadde derimot ikke sammenheng med stressreaksjoner hos resten av befolkningen, i motsetning til liknende forskning fra andre land.
Hvorfor utsatte mange etterlatte foreldre seg for detaljerte gjenfortellingen av hendelsene gang på gang? Nævdal tror det skyldes mangel på informasjon fra offisielt hold:
– For mange av foreldrene var mediedekningen den beste kilden til informasjon om barnet deres. Veldig mange måtte vente lenge før de fikk vite noe konkret, sier Bergen-psykologen.
Vanskelig å skjerme seg helt
Funnene til Nævdal og kollegene er i tråd med anbefalingen om at vi til en viss grad bør skjerme oss fra omverdenen etter traumatiske opplevelser. Det er lett å forestille seg at vi gjør det enda vanskeligere å bearbeide rystende opplevelser når vi hele tiden får nye detaljer servert:
– Vi anbefaler at mennesker utsatt for traumer skjermer seg fra mediedekningen som kan følge etter hendelser som 22. juli. Dette er også helt i tråd med tidligere forskning, sier Nærdal.
Men jobben med å skjerme seg er ikke lett:
– Selv om Senter for Krisepsykologi ga dette rådet til de etterlatte kort tid etter 22. juli, har data fra de etterlatte vist at det er svært mye det ikke er mulig å skjerme seg fra, blant annet på grunn av form, innhold og intensitet rundt medias rapporteringer. Med utgangspunkt i dette kan det være ønskelig at pressen selv er bevisste på, og kanskje i større grad vurderer hvordan de ønsker å opptre, avslutter Reidar Nævdal.
Artikkelen «Should the population limit its exposure to media coverage after a terrorist attack?» finner du gratis tilgjengelig i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist.