Over Skagerrak og Kattegat, i biblioteksbygningen «Den sorte diamant» i København, ligger et brev fra Bjørnsons kollega Henrik Ibsen. Brevet er sirlig og tett skrevet på to små papirark og ligger utstilt under glass. «På brevskrivningens område har jeg desværre ret mange forsømmelighedssynder på min samvittighed», skriver Ibsen til den danske forfatteren Herman Bang den 21. november 1889. Ibsen takker for noen bøker han har fått tilsendt og uttrykker glede over Bangs nyvunne popularitet i Norge. «Tag tiltakke med disse få hastværkslinjer. Min tid er stærkt optagen», skriver Ibsen mot slutten av brevet.
Brevet fra Ibsen er i godt selskap, der det ligger i biblioteket i København. I utstillingen «Skatte i Det Kongelige Bibliotek» finnes Karen Blixens manuskript til «Den afrikanske farm», dagbøkene til H. C. Andersen og Søren Kierkegaard og originalpartiturer fra W. A. Mozart og J. S. Bach, blant mye annet. I en av monterne kan vi se notatboken til den danske astronomen Tycho Brahe, med observasjoner han skrev ned mens han satt i nattemørket på øya Hven og kikket opp mot stjernene og uendeligheten, som vi omgir oss med, nå som da. I Det Kongelige Bibliotek voktes Danmarks hukommelse, «i fortid, nutid og fremtid», og i denne utstillingen presenterer biblioteket noen virkelig store klenodier.
Det kollektive minnet
Etter å ha besøkt en slik utstilling er det nærliggende å undre seg over hva som vil stilles ut i «Den sorte diamant» om hundre eller to hundre år. Hva skal innglasses og lyssettes i framtiden for å levendegjøre Emma, som i dag er en skriveglad og ellers vanlig trettenåring, men som om seksti år mottar Nobelprisen for sitt internasjonalt anerkjente og høyt verdsatte forfatterskap? Hva med lille nyfødte Filip, som skal komme til å bli Norges mest berømte komponist om et halvt århundre, hva vil stilles ut for å gi framtidige musikkvitere muligheten til å komme nærmere han?
De færreste vil, som Bjørnstjerne og Henrik, eller Emma og Filip, bli husket langt inn i framtiden. Det er få av våre eiendeler som vil interessere framtidens museer, eller det kollektive minnet generelt. Men så er det vårt eget personlige minne da, etter hvert som livet går sin gang. Det ivaretas ikke av hjernen alene, det hjelpes av gjenstander som trigger hukommelsen, og av lydsporet til vårt eget liv, som bringer bildene tilbake i minnet. De som er ungdommer nå, hva slags knagger vil de ha å henge livet sitt på når de runder førti? Livene deres ser ut til å være komprimert i små dingser med flyktig innhold.
Så kom CD-spilleren
Vi som ble født på 1970-tallet var mer opptatt av store bokser. Særlig store bokser som lagde lyd. Det startet med en diger båndopptaker i barndommen. De store hjulene snurret båndet opp mens visesanger, eller vår egen stemme i opptak, ble avspilt. Platespiller hadde vi også, og senere fikk vi kassettspiller. Den kunne vi sette batterier i og ta med ut. Underholdning til bilferien var sikret. Så ble vi litt større og kjøpte Walkman for sparepengene våre. Det var den minste dingsen så langt, men vi måtte fortsatt dra på en ganske stor sak for å få med oss alle kassettene. En Whitney Houston-kassett er lyden av en lys sommer på barneskolen. Ved bare å holde det gylne kassettcoveret kan vi kjenne varm sand og sval, salt bris fra fjorden. Vi kan til og med kjenne hodetelefonenes litt for tynne skumgummi klemme mot ørene og pakke alle lyder inn i pastellfarget pop. Vi behøver ikke en gang å høre sangen for å huske den.
Så kom CD-spilleren, og vi trengte ikke lenger å spole oss fram til yndlingssangen, som lå omtrent der to tredjedeler av det svarte båndet lå på venstre side av det lille vinduet på kassetten. Når lørdagen kom, kunne vi dra til byen med pengene fra avisbudjobben og kjøpe den nyeste U2-plata. Komme hjem med den lille posen, åpne CD-coveret for første gang, ta ut det lille veldesignede heftet og lese tekstene mens albumet ble spilt. I sin helhet. Musikken, men også selve omslaget, minner om den magiske kvelden som fulgte. Da vi møtte noen vi likte og hadde nye favorittsanger i hodet.
De mørke roteloftene
Nå lurer vi på om vi skal kjøpe det nye Odd Nordstoga-albumet på cd eller laste det ned; vi lander på det siste, men tar oss i å savne det lille heftet. Nå skal vi klare oss med de små dingsene. Livet ligger samlet, tettpakket og nett, i lomma. Noen sveip med fingeren og venner, sanger, bilder og informasjon er tilgjengelig hvor som helst. Borte er det like fort, et trykk er nok. Eller, helt borte blir det ikke. Man vet bare ikke riktig hvor det havner.
Kassettene, CD-ene og vinylplatene ligger på loftet og utgjør vårt eget personlige museum, vår hukommelse for fortid, nåtid og framtid. På loftet har de selskap av bøker og fotografier. Der ligger bøker med særegen lukt, som ble kjøpt på reiser i utlandet. En bok har en kaffeflekk på omslaget og minner om den hyggelige rotekoppen som lånte boka. Fra en engelskbok ramler det ut en tettskreven liten lapp, som en mandag morgen ble kastet diskret mellom pulter i klasserommet på videregående. Synet av håndskriften og spørsmålet på lappen gir fortsatt et snev av mandagsblues. Blant bildene ligger uskarpe og skakke fotografier, tatt med det første kameraet. En 24 bilders filmrull kunne strekke seg over måneder. Det er også svarthvite bilder fremkalt i mørkerommet i kjelleren. Esken med kort og brev er et kapittel for seg. I den møter vi igjen gamle venner og familiemedlemmer, slik de var da. Selv de som ikke finnes mer, kommer plutselig helt nær oss. På loftet kan vi rekonstruere filmen om oss selv og lydsporet som hører til.
Det sies at det er få lagringsloft igjen i byene. De mørke roteloftene har blitt forvandlet til lyse og lekre rom for hjemlig livsutfoldelse. Mer plass, det trenger vi fortsatt, selv om alt rommes i små bokser. For nå kan vi være hjemme nesten hele tiden. Vi trenger i hvert fall ikke gå i platebutikken, og venner kan vi snakke med fra sofaen. Digitale mennesker sparer sine etterfølgere for mye loftsrydding. De har tusener på tusener av bilder, men bildene er borte ved en berøring. Det de lytter, ser og leser på strømmes i øyeblikket. Alt er fragmentert og flyktig. Det mangler slitte omslag, lukt og taktile egenskaper som hint for hukommelsen. Ingen lapper ramler ut av et avlagt nettbrett.
Strømmen av kommunikasjon
Kanskje trenger vi ikke å se tingene for å huske, det kan være at de fungerer som minneknagger fordi de en gang var våre. Kanskje trenger vi heller ikke å huske alt mulig. Aller helst skal vi se framover.
En kollektiv hukommelse bør likevel et samfunn ha, og et analogt menneske kan finne på å undre seg litt over hva framtidens historikere og biografer skal rote rundt i. Vil Filip sine takke-SMS-er og bloggen til Emma være tilgjengelig i de digitale samlingene i framtidens biblioteker?
Hva slags knagger vil de som er unge i dag ha å henge livet sitt på når de runder førti?
Vi kan ikke holde Ibsens brev, eller noen av de andre utstilte bibliotekklenodiene, i hendene våre. Det kjennes likevel som om vi kommer både han, Tycho Brahe, Karen Blixen og de andre mye nærmere når vi får være så nær det papiret de selv holdt og skrev på.
Kilder
Aarnes, H. (2016, 5. februar). Historien bak et uvennskap. A-magasinet (s. 20–31).
Trebly, G. (2014, 6. april). The found art of thank-you notes. New York Times (side ST2).