Økt risiko for selvmord er den hyppigste årsaken til henvendelser til akuttpsykiatrien for ungdom. I en vitenskapelig artikkel som i dag publiseres i Scandinavian Psychologist, setter psykolog Tormod Stangeland søkelys på ungdom med langvarige selvmordstanker og hvordan terapeutene som får dem til behandling, forholder seg til dem.
Akutt selvmordsrisiko er gjerne en reaksjon på en brå krise; situasjonen her og nå blir for overveldende til at personen klarer å takle følelsene sine. I løpet av noen dager vil flertallet få tilbake det emosjonelle fotfestet, og selvmordsfaren vil avta.
Denne akutte gruppen har godt utbytte av sikringstiltak. Tormod Stangeland ønsker å øke oppmerksomhet om behovene til også en annen pasientgruppe; ungdommer som regelmessig kommer til akutten med selvmordstanker.
Terapeutenes egne reaksjoner på det opplevde alvoret påvirker behandlingsbeslutningene, uten at terapeutene er seg dette tilstrekkelig bevisst, hevder Stangeland i artikkelen.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Ved selvmordsrisikovurderinger kommer pasientenes øvrige behandlingsbehov i skyggen, noe som kan føre til en del uhensiktsmessige innleggelser.
Skaper en opplevelse av kontroll
Å møte ungdom med kronisk selvmordsrisiko er en utfordring for terapeuter. Tormod Stangeland jobber selv som psykologspesialist ved Ungdomspsykiatrisk klinikk ved Akershus universitetssykehus i Lørenskog. I artikkelen «I skyggen av selvmordsrisiko» skildrer han en indre dialog han har hatt med seg selv i møte med en slik person:
Jeg får meg ikke til å tro at hun virkelig har glemt planene om å henge seg i skogen. Det virker mer sannsynlig at hun er i en annen tilstand nå, og derfor ikke er så opptatt av selvmordstankene. I bakhodet lurer jeg på hva jeg holder på med.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Annonse
Stangeland antar at ungdom med kronisk selvmordsrisiko ofte har en relasjonsskade i bunn. Det innebærer at de har dårlige erfaringer med å stole på at andre vil hjelpe dem. De tviler på at de selv fortjener hjelp. Og de har vansker med å regulere følelser og mestre utfordringer på en hensiktsmessig måte.
– For å takle stresset utvikler en del ungdommer fantasier om å dø og slippe bort fra overveldende vansker. For noen er dette rett og slett en måte å overleve på, sier Tormod Stangeland til Psykologisk.no.
– Jeg kaller dette mestringssuicidalitet. Det handler om et forsøk på å tåle vansker. For noen er det en måte å bevare sin egen verdighet på, en måte å få en opplevelse av kontroll over et vanskelig liv: Livet virker håpløst, og jeg vet ikke om jeg får dette til, men jeg kan i det minste selv velge om jeg vil leve eller dø.
Selvmordsrisikoen skygger for behandlingsbehov
Personer med mestringssuicidalitet burde bli møtt med behandling fremfor livredning, hevder Stangeland. Her støter terapeuter og nettverket rundt pasienten på utfordringer:
– Selvmordsrisikoen er fryktelig skremmende for dem som er glade i personen. Vi terapeuter setter ofte i gang tiltak for å beskytte ungdommer fra fare. Det er naturlig nok, men jeg blir opptatt av at disse tiltakene ikke skal bli så dominerende at vi overser de alvorlige problemene ungdommen har forøvrig. De voksnes tiltak kan føre til at ungdommen føler seg misforstått og maktesløs. Da blir problemene og suicidaliteten bare større av de voksnes hjelp. Og da må vi tenke oss om, sier Stangeland.
– Vi har ingen god måte å forutsi hvilke enkeltpersoner som kommer til å skade seg eller dø. Det er veldig mange flere tenker på selvmord enn det er personer som gjennomfører. Å igangsette sikringstiltak mot denne gruppen kan derfor virke mot sin hensikt. Sikringstiltak svekker i verste fall ungdoms evne til å regulere sine følelser, de kan bidra til at ungdommen får enda mindre tillit til andre mennesker.
Spesielt viktig er det at ungdommen lærer å takle kriser selv, i samarbeid med eget sosiale nettverk, som familie og venner, fremhever Stangeland.
Han anbefaler å trene opp ungdommens egne «ansvarsmuskler». For eksempel kan terapeuten hjelpe pasienten med å øve på det å klare å være alene når man har det vanskelig, å orke å høre en dårlig nyhet uten å straks fantasere om selvmord, og å forbedre måten man håndterer utfordringer på. Da kan terapeuter også lettere samarbeide med pasienten om å behandle problemene som har satt i gang en slik reaksjon.
Å gjøre livet mer levelig
Det bred enighet blant fagpersonell om at de med kronisk selvmordsrisiko har andre behov og utfordringer enn de med akutt selvmordsfare. Behandlingsbehovene havner tilsynelatende i skyggen av alvoret rundt selvmordstematikken og terapeutenes frykt for et fatalt feilgrep.
– Terapeutenes sterke ønske om å være en god hjelper kan drive dem til å sette i gang tiltak som ikke hjelper pasientene. Siden det er vanlig at ungdommene er skeptiske til hjelpere, blir det fristende for terapeuter å starte sikringstiltak for å vise at de tar ungdommene på alvor, for å vise at de skjønner hvor vondt de har det, sier Stangeland.
– Det er godt ment, men farlig hvis det handler mer om terapeutens behov enn om hva som hjelper pasienten. Hva om terapeuten blir sint på pasienten sin, for eksempel, og ikke er vant til å tenke igjennom hvordan det påvirker beslutningen om behandling?
Stangeland etterlyser en endring i de faglige føringene for selvmordsforebygging:
– Selv om retningslinjene skiller mellom akutt og kronisk suicidalitet, finnes ikke dette skillet i den konkrete prosedyren for selvmordsrisikovurdering. Prosedyren gir mer konkrete råd for hvordan de generelle retningslinjene skal gjennomføres. I prosedyrene gis det instrukser for vurdering av akutt risiko og pålegg om å sette i gang tiltak for å avverge eventuell risiko. Derfor blir det lett til at alle suicidaluttrykk vurderes og håndteres som akutt fare, også når de er ungdommenes forsøk på å mestre stress, det vi kaller mestringssuicidalitet.
– I slike situasjoner bør prosedyrene gi rom for behandling som ikke først og fremst handler om å hindre ungdommen i å ta livet sitt, men heller å gjøre livet mer levelig for ungdommen, sier Tormod Stangeland.
Artikkelen «I skyggen av selvmordsrisiko» finner du gratis tilgjengelig i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist.
