Vi befinner oss noen uker inn i et nytt år. Et nytt år med nesten blanke ark og tegnestifter vi føler vi bør tegne noe med. De fysiske følgene av den lengste juleferien på lenge, feit julemat tett etterfulgt av for mye juleøl, julerødvin og julesnaps blir dessverre med inn i 2016 – det blanke arket er altså noe tilsølt allerede. Takk og pris for botemiddelet; nyttårsforsetter og tilbud på treningsstudioet.

Trening er nemlig sunt, både for julemagen og for psyken. Jan-Ole Hesselberg fra Psykologlunsj har til og med tatt til orde for at trim bør være en naturlig del av all psykologisk behandling. Man kan ha et skikkelig godt følelsesmessig utbytte av trening – men ikke nødvendigvis, i følge nyere forskning. Så hva er det som bestemmer dette?

Canadiske forskere mener at den følelsesmessige profitten av en aktivitet avhenger av i hvilken grad du identifiserer deg med aktiviteten. Er du en som løper fordi du føler du bør, eller er du en som løper fordi du er en løper? Jo mer identifisering, desto mer godfølelse. Denne tilnærmingen ble til den dualistiske lidenskapsmodellen, og har mye til felles med selvbestemmelsesteorien Psykologisk.no tidligere har presentert i månedens video.

Lidenskap eller unngåelsesatferd?

Lidenskapsmodellen forteller likevel ikke hele historien. Dette mener i hvert fall Frode Stenseng, førsteamanuensis ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Han har utviklet sin egen modell, Eskapismemodellen. I denne modellen framgår det at den følelsesmessige profitten avhenger av hvordan man bruker en aktivitet for å regulere følelser. Løper du for å oppnå godfølelsen, eller løper du for å komme bort fra en vond følelse og en tung hverdag?

I en ny, norsk studie som i dag publiseres i Scandinavian Psychologist, kombineres de to modellene for første gang. I samarbeid med kollega Joshua Marvle Phelps ved Bjørknes Høyskole ba Stenseng 207 aktive mennesker fylle ut et spørreskjema om motivasjon og lidenskap. Det viste seg at begge de respektive modellene hadde noe for seg, og passet med en betydelig mengde av den innsamlede dataen.

Det viktigste funnet må sies å være at den velrennomerte lidenskapsmodellen ikke forteller hele historien. Når forskerne kombinerte begge modellene, passet dataen nemlig enda bedre. Det er altså ikke bare identifisering med aktivitet som forklarer den følelsesmessige profitten, men også livssituasjonen og personlige forutsetninger. Frode Stenseng selv er klar på at dette må endre hvordan vi bruker lidenskapsmodellen i framtiden:

– Ja, fordi lidenskapsmodellen viser at de psykiske følgene avhenger av hvordan aktiviteten er internalisert i personen, eller hvordan tidligere opplevelser styrer engasjementet i aktiviteten. Eskapismemodellen viser derimot at situasjonelle forhold, som problemer i hverdagslivet, også spiller en sentral rolle for følelser knyttet til idrettsaktivitet. Personer som er sårbare for andre typer avhengigheter, slik som treningsavhengighet, er nok også spesielt sårbare for å benytte en usunn form for eskapisme. Dette er personer som i utgangspunktet er svake på selvregulering.

– Så trening er ikke nødvendig en god ting alltid?

– Nei, aktiviteter som man tradisjonelt sett tenker på som sunne, bidrar ikke nødvendigvis til god psykisk helse. Tidligere tenkte man gjerne at all trening er bra, men nå begynner man å se at det er motivasjonen bak treningen som bestemmer i hvilken grad man skal ha godt psykologisk utbytte av den.

Å fortape seg i aktiviteten

Vi bør altså tenke oss om en gang til før vi kjøper gavekort i klatrehallen til en nedfor ektefelle, eller anbefaler en stressa venn å prøve spinning. Men hva er det som tilsier om en person er utsatt for usunn virkelighetsflukt via trening?

– Dette varierer mye avhengig av en persons livssituasjon og personlighet. Noen har nok en tendens til å bruke «strutsetaktikken», og gjemmer gjerne hodet i sanda når ting blir vanskelige, mens andre kaster seg over utfordringer. Personer som ønsker å fortrenge problemer fremfor å gjøre noe med dem kan benytte en aktivitet som en form for virkelighetsflukt, hvor de begrenser selvrefleksjon og tidsperspektivet, og fortaper seg på en måte i aktiviteten. I noen tilfeller kan nok en aktivitet tjene som en nyttig pusterom, men hvis man egentlig burde bruke tid på å lese til eksamen i psykologi, så bidrar neppe tre timer i en klatrevegg til en bedre karakter, sier Frode Stenseng.

Artikkelen «Passion for a sport activity, escapism, and affective outcomes: Exploring a mediation model» finner du gratis tilgjengelig i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist.