Kvart over fem 13. april 2007 satt jeg på et toalett i Namsos sykehus. Jeg var nettopp blitt far for første gang og hadde låst meg inne på toalettet for å skjerme omgivelsene mine for de krampeaktige gråtetoktene.

Dagen før tvilte jeg sterkt på at jeg ville få noen følelsesmessig reaksjon, men nå satt jeg der i mobiltelefonen med moren og faren min på tråden og hikstet fram klisjetunge erkjennelser som «nå forstår jeg hvordan dere hadde det» og «det er så stort». Alt jeg foretok meg eller tenkte på, fremkalte assosiasjoner som førte til mer gråt. Selv tanken på dosetet. «Tenk, på et slikt skal hun sitte.»

Det endte med at sykepleiestudenten som var til stede, følte hun måtte trøste meg. Et snodig bilde. En fødestue. En utmattet, nybakt mor med smil om munnen og datteren sin på brystet. En lege som snakker og en jordmor som steller. I hjørnet står en 158 cm høy sykepleierstudent og trøster en gråtkvalt pappa på 193.

Følelsene våre skifter

Tilstanden jeg er i akkurat nå, er en ganske annen. Det er over åtte siden Nora ble født, og erkjennelsene jeg fikk på fødestuen erkjennes ikke lenger. Tanken på doseter fremkaller ikke de samme assosiasjonene og i alle fall ikke krampegråt. Gråt har ikke vært en del av vokabularet mitt de siste årene, og det er nesten så jeg skjemmes over fødestueutgaven av meg.

Det er trygt å si at fødestue-Jan-Ole ikke er helt den samme Jan-Ole som skriver denne teksten. Byggesteinene er de samme, men det er en fundamental forskjell på de to utgavene. Boblende følelser og fraværet av dem er det som skaper forskjellen.

Hvordan følelsene våre påvirker oss, har vært et yndet tema i psykologien i lang tid. Og forskningsresultatene er tydelige. Følelsene våre har stor innvirkning på vurderingene vi gjør. Om vi er glade, triste eller redde, kan få oss til å lande på vidt forskjellige konklusjoner – selv om problemstillingen vi står overfor, er den samme, og selv om følelsene ikke har noe med problemstillingen å gjøre.

Følelsene påvirker oss

Et kjent eksempel stammer fra forskerne Eric Johnson og Amos Tversky. De fikk deltakere til å lese avisartikler om ulike hendelser som enten fremkalte positive eller negative følelser. For eksempel fikk en gruppe lese noen avsnitt om et grusomt mord. Deretter fikk de i oppgave å vurdere hvor bekymret de var for hendelser som terroranslag, alvorlig sykdom (for eksempel leukemi), brann og mord. Eksperimentene avslørte to interessante ting:

• Om vi har positive eller negative følelser, påvirker hvor bekymret vi blir for andre ting. For eksempel: Leser du om et mord, vil du bli mer bekymret for å bli myrdet enn om du har lest en artikkel om hvor gøy det er på Tusenfryd.
• Effekten sprer seg i like stor grad til hendelser som ikke er relatert til det som er årsaken til følelsen din. Det vil si at, om du leser om et mord, så blir du også mer bekymret for å havne i en brann, få leukemi eller bli rammet av et terroranslag.

George Loewenstein, professor i økonomi og psykologi, gjennomførte et annet, artig eksperiment som viser samme tendens. Han inviterte to grupper forsøkspersoner til en quiz. Den ene gruppen måtte på forhånd bestemme seg for hva de ønsket i belønning etter quizen, sjokoladekjeks eller fasiten på quizen. Den andre gruppen fikk det samme valget, men måtte ta det etter at quizen var gjennomført.

I gruppen som måtte velge før de gjennomførte quizen, valgte 79 % av deltakerne sjokoladekjeksen, mot bare 40 % i den andre gruppen. Utelukkende fordi beslutningen om belønningen ble flyttet et par minutter – fra rett før quizen, til rett etter – så forandret preferansene til deltakerne seg dramatisk. Grunnen til det var at følelsene hadde endret seg. Etter at quizen var gjennomført, kom nysgjerrigheten snikende. «Hmm… Er Eiffeltårnet egentlig over 300 meter eller ikke?». Og vips er fasiten mer attraktiv enn sjokoladekjeksen.

Andre studier har vist at været, gjennom å endre humøret vårt, muligens påvirker både aksjehandel og salget av biler.

Hva skjer i hodet vårt?

Hva skjer i hodet vårt når tanken på mord får oss til å bli mer bekymret for brann og når graden av nysgjerrighet blir avgjørende for hva vi ønsker oss i belønning for å ha gjennomført en quiz?

Å anslå sannsynligheten for husbranner og vurdere hvor bekymret vi bør være for dem, er en særdeles komplisert oppgave. Skal man gjøre det på en tilfredsstillende måte, må man samle inn informasjon om risikoen for husbranner og veie det opp mot andre ting man kan og bør bekymre seg for, før man lander på en passe dose med bekymring for husbranner.

Selv om du tar voldsomme snarveier, vil en slik vurdering være uoverkommelig for hjernen din. Altfor mange variabler, altfor mye informasjon og altfor liten tid. Psykologen Daniel Kahneman beskriver løsningen på problemet i boken Tenke, fort og langsomt. Han skriver at hvis et tilfredsstillende svar på et vanskelig spørsmål ikke er lett tilgjengelig, vil hjernen finne et relatert spørsmål som er enklere, og svare på det.

I mange tilfeller er det rett og slett slik at når du får spørsmålet «Hvor farlig er det å feriere i Jerusalem», så omformulerer du spørsmålet til å bli «Hvor urolig er jeg akkurat nå?». Hvis svaret er at du er veldig urolig – uavhengig av årsaken til at du er urolig – blir svaret på det opprinnelige spørsmålet «Det er ganske farlig å feriere i Jerusalem”.

Kahneman kaller fenomenet for utskifting av egenskap («attribute substitution»). Mange utnytter seg av nettopp denne tendensen. Hjelpeorganisasjoner fokuserer på å vekke medfølelse fremfor å presentere fakta. De viser bilder av enkeltbarn og forteller om lidelsen de har gjennomgått, ikke grafiske fremstillinger av statistikk over hvor mange som sulter på verdensbasis. De vet godt at følelsene påvirker både vurderingene våre og handlingsviljen vår.

Å utnytte seg av andres følelser

Og vaksineskeptikerne skremmer skamløst folk med ord som «kjemiske stoffer» og «kvikksølv». Det er grep som fungerer så godt at du kan få folk til å bli redd for det meste. I Folkeopplysningen – den populærvitenskapelige NRK-serien med fysiker Andreas Wahl som programleder – satte vi oss som mål å avkle skremselspropagandaen som vaksineskeptikerne bruker.

Utstyrt med noen pins og et clipboard gikk jeg rundt på Karl Johan og samlet underskrifter for et forbud mot vann. Ja, vann. Og nesten alle jeg stoppet, skrev under. Vi trengte ikke en gang lyve for å få folk til å skrive under. Jeg fortalte om det «kjemiske stoffet» dihydrogen­monoksid – et stoff som sprøytes inn i maten vår og som brukes i de kraftigste rengjøringsmidlene våre. Et stoff som hvert år tar livet av mange tusen barn på verdensbasis.

[Teksten fortsetter under videoen.]

Spørsmålet folk besvarer, er ikke «Er jeg for et totalforbud av dihydrogen­monoksid?». Når man ikke vet hva dihydrogen­monoksid er, er det et altfor komplisert spørsmål. I stedet svarer folk på en rekke andre, mye enklere, spørsmål som i stor grad handler om hva de føler akkurat der og da. Hvor bekymret blir jeg av det denne mannen sier? Stoler jeg på denne mannen?

At følelsene våre og sinnsstemningen vi er i for øyeblikket, i så stor grad påvirker hvordan vi ser på verden, er noe vi bør ta hensyn til. Er du engstelig, trist eller veldig glad, bør du kanskje utsette viktige beslutninger. Det er nemlig stor sannsynlighet for at du ikke lander på samme konklusjon om du er den litt mer nøytrale utgaven av deg selv.

Jeg er i alle fall glad for at jeg slapp å ta altfor mange valg på fødestuen i Namsos.