«Har du forstått hvor mye smerte du har forårsaket?»
«Kan dette skje igjen?»
Eksemplene vi kanskje oftest hører om, dreier seg om utroskap i parforhold eller venner som ikke stiller opp når det gjelder. Overgrep mot barn eller vold mot partner er også svik. En form for svik jeg har blitt mer klar over, er fedre som ikke stiller opp når partneren nettopp har født barn og er syk eller totalt utslitt etter fødselen.
Felles for alle disse tilfellene er at tilliten til nære personer brytes. Konsekvensen er ofte at partene forlater hverandre eller bryter kontakten. Ektefeller skiller lag. Venner forsvinner ut av kretsen. Barn bryter kontakt med foreldre. Den voldsutsatte går fra den voldelige partneren. Den som er sviktet, sitter ofte igjen med en komplisert blanding av savn, sinne, mindreverdighetsfølelse og bitterhet.
Men hva når den som har sveket og den som er blitt sveket, velger å holde sammen? Jeg vil ta for meg to utfordringer som jeg da stadig observerer i terapirommet: Nemlig at de to partene har ulike interesser og tidsperspektiver. Dette kaller jeg for «gjentakelsestrangen» og «framtidsengstelsen». Jeg skal utdype med eksempler.
«Gjentakelsestrangen»
«Skal du rippe opp i de gamle tingene igjen?!» Svikeren er oppgitt. Det virker som partneren aldri blir ferdig med å nevne utroskapsaffæren på julebordet. Det begynner å bli ganske slitsomt at episoden blir nevnt gang på gang. Ja, han var dum, nei, han skulle ikke gjort det, men det var en glipp det som skjedde for to år siden. To år siden! Slitasjen ved disse stadige kranglene om «feiltrinnet», som han velger å kalle det, begynner å bli ganske truende for forholdet. Han blir irritert når hun gnåler på episoden, at hun ikke kan legge det bak seg og gå videre! «Kom deg videre!» glefser han til henne.
Han overser én viktig ting: Han og partneren har ulike interesser. Han ville glemme feiltrinnet fortest mulig. Det intense ønsket om å glemme skammen og skylden pakket han inn i uttrykk som «legge det bak seg» eller «komme seg videre».
Hun vil på sin side ha en ha interesse av at sviket ikke glemmes. I alle fall ikke så lenge han bagatelliserer det som hendte og hvor mye det såret. Når han sier at hun må «legge det bak seg», hører hun at utroskapen ikke var så farlig – og hvis noe ikke er så ille, kan det vel skje igjen?
Paret inngår derfor i en dans der de har ulike interesser og forsøker å styre partneren i hver sin retning: Glemme eller ikke glemme.
«Framtidsengstelsen»
«Kan du slutte å forhøre meg om hva jeg skal i kveld?» Nå har det gått tre år siden julebordsaffæren hans, og hun har sluttet å repetere utropskapsepisoden. Men han er oppgitt, for hun er plagsomt kontrollerende og klengete når han skal dra hjemmefra. Hun tolker helt uskyldige gjøremål som tegn på at nye svik er i emning. Han synes det er urettferdig at hun ikke stoler på ham: «Vi har jo bestemt oss for å se framover!»
Det han overser, er at de sannsynligvis har ulike tidsforståelser. For ham ligger sviket i fortiden. Det er noe som er overstått og tilbakelagt, og han har bestemt seg for at det aldri skal gjenta seg.
For henne er tidsopplevelsen en annen. Hun er forberedt på at det kan skje et nytt svik i framtiden. Denne mentale beredskapen viser seg som plagsomme, kontrollerende spørsmål og engstelse når han reiser på kurs eller er ute med jobben.
Kan vi lære noe fra tilknytningsteori?
En av fordelene ved å skrive en spalte er at man kan tillate seg å drodle og spekulere ganske fritt. Så jeg reiser spørsmålet: Kan «gjentakelsestrangen» og «framtidsengstelsen» man finner etter svik i nære relasjoner, være biologisk programmert? Kan denne atferden være et sunt overlevelsesinstinkt som kan forklares som tilknytningsatferd?
En av mine helter på psykologistudiet var psykologen og psykiateren John Bowlby. Sammen med sosialarbeideren og psykoanalytikeren James Robertsen revolusjonerte de barneavdelingenes behandling av barn på sykehus. Dette var i en tid da foreldre knapt nok fikk besøke barna sine i visitt-tiden.
Eksempler fra noen London-sykehus i 1949 viser hvordan det sto til: Guy’s Hospital besøkstid var søndager mellom klokken 14 og 16. Ved London Hospital fikk barn under tre år ingen besøk, men foreldrene kunne kikke på barna sine mellom skjermbrett. Hos West London Hospital var det ikke tillatt med besøk overhodet. Ved St Thomas’s Hospital var regelen ingen besøk første måned, men foreldre fikk se barna mens de sov.
Da barna kom hjem etter slike sykehusopphold, avviste mange av dem foreldrene og viste sinne mot dem. Det var som om de var programmert til å minne foreldrene om sviket deres den gangen de forlot dem. Det var som de sa: «Dette gjør du ikke mot meg igjen.»
Anerkjenn smerten
I en lengre periode var også barnet klengete og engstelig selv ved korte adskillelser, som om det forventet at separasjonen og dermed sviket kunne gjenta seg. Det kunne ta lang tid før barna fikk tillit til at de ikke ble forlatt igjen, og oppførte seg rolig og normalt ved adskillelser.
Likner ikke dette noe av mønsteret som skjer ved svik senere i livet?
Vis partneren at du tar inn over deg smerten som sviket skapte.
Den som har sviktet, må unngå å ta det som en personlig fornærmelse at man ikke blir stolt på. Først da kan svikeren aktivt trygge den andre ved for eksempel å ringe hjem for å si «hei» – selv når det strengt tatt er unødvendig.