Som leseren kanskje har forstått: Denne spalten handler om skrivesperre. Hva er det? Hvorfor får man skrivesperre? Kan skrivesperre være nyttig? Og finnes det tips for å takle dette fryktete fenomenet?
Interessen for skrivesperre våknet da jeg i sommer fikk en telefon fra Torgny Amdam i Musikkforum, et møtested for musikere, komponister og tekstforfattere. De skulle ha en temakveld om skrivesperre på Kulturhuset i Oslo, «og så dukket mitt navn opp», sa Torgny. Hm. Er det et bra eller dårlig tegn – å bli forbundet med skrivesperre? Uten å betenke meg takket jeg i alle fall ja til et oppdrag flere hundre meter utenfor komfortsonen: Å delta i et panel med forfatteren Bjarte Breiteig og artisten og låtskriveren Ingrid Olava. Rollen min var å bidra med psykologiske betraktninger om skrivesperre og trekke på egne erfaringer som sakprosaskribent.
Hvorfor får man skrivesperre?
Skrivesperre. «Det høres ut som en sykdom», sa jeg til Torgny. «Selve begrepet er jo egnet til å skremme og lamme.» Som et virus eller en bakterie man ulykkeligvis rammes av. Skrivesperre kan defineres som at man har lyst til å skrive, men ikke får det til. Det er altså ikke slik at man unngår å skrive fordi det er kjedelig – tvert om. Pennen brenner i hånden, tastene maser under fingrene, men det kommer ingenting ut. For de som må levere en eksamensoppgave eller lever av å skrive, er skrivesperre forbundet med ren og skjær angst.
Skrivesperre. Alle kreative og skrivende menneskers frykt. Hva med å ta dette fryktelige uhyret som lammer sinn og tømmer hjerner ved hornene? «Sykdomsmodellen er lite hensiktsmessig», sa jeg til Torgny mens vi drodlet rundt begrepet i telefonen. Som om skrivesperre er noe man rammes av, ut av intet. Hva med å gjøre skrivesperre til et aktivt begrep: «Hva er det som sperrer for at jeg skriver?»
En helt grunnleggende årsak kan være at man rett og slett ikke har noe viktig å fortelle. Å skape en god tekst er knyttet til at det er meningsfullt å skrive om et tema. Skrivesperre kan inntreffe når man skriver ut fra andre motiver: Fordi man er pålagt å skrive, vil oppnå prestisje eller må betale husleia.
Noen får skrivesperre fordi de har prestasjonsangst. De har andres blikk på seg mens de skriver. De fokuserer ikke på hva de vil si, men på hvordan teksten vil bli mottatt og bedømt. Den skrivende forsøker å formidle det de tror andre forventer eller ønsker, og mister tråden i hva de selv ønsker å formidle.
Prokrastinering
Studenter skylder på deltidsarbeid og lite stipend når de skal forklare at de ikke fullfører til normert tid. Nå får jeg sikkert studentorganisasjoner på nakken – men en annen kjent årsak til at man ikke får lest og skrevet oppgaver i tide, er prokrastinering. Man utsetter skrivingen, selv om man er fullt klar over at det straffer seg. Ifølge forskergruppen til Frode Svartdal ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet har rundt hvert femte person et prokrastinerings-problem. Blant studenter, derimot, driver hele 50–95 % med dette.
Kronisk prokrastinering er forbundet med stress, angst, nedstemthet, motløshet og redusert mestring, skriver Tromsø-forskerne. Dette fører til redusert velvære og økt risiko for psykisk og fysisk sykdom. Fuschia M. Sirois ved University of Sheffield har også vist at den som prokrastinerer mye, utvikler en selvfordømmende holdning. Så kan man spørre: Hvorfor vil noen seg selv så vondt?
Vel, noe av årsaken er at mer attraktive aktiviteter dukker opp på veien: man unngår altså noe ubehagelig som å lese en kjedelig tekst, og gjør noe som er langt mer morsomt, som å ta en øl på studentkroa eller sjekke Facebook. Studenter er spesielt i risikosonen fordi de har store krevende oppgaver med lange tidsfrister – denne kombinasjonen øker sjansen for prokrastinering.
I tillegg til disse ytre faktorene, er noen mennesker kroniske prokrastinatører som får personlige problemer på grunn av de negative helseeffektene av denne atferden. I motsetning til hva mange tror, er de ikke dårlige planleggere. Ifølge Tromsø-forskerne strever de med emosjonell selvregulering. Mennesker som prokrastinerer mye, skårer høyt på impulsivitet og lavt på selvdisiplin. Prokrastinering fører til en midlertidig stressreduksjon, men med store helsemessige og faglige kostnader. Noen skriver riktignok godt under press, men de fleste gjør det dårligere når de har liten tid på seg. Men det finnes håp, som tipsene nedenfor antyder.
Skrivesperre som ressurs
Før man gyver løs på tips mot skrivesperre, er det verdt å analysere hva som sperrer deg i å skrive. Er det noe ved selve teksten som sperrer skrivingen? Eller er det noe ved deg selv, noe ved rutinene dine eller personligheten din?
Hvis det er noe galt med selve teksten, bør du endre kurs og ikke kjempe deg gjennom teksten. Kanskje du stopper opp i skrivingen fordi du ikke har noe meningsfullt å si, fordi du ikke er tro mot deg selv, fordi du ikke er engasjert. Som forfatteren Bjarte Breiteig sa under panelsamtalen på Kulturhuset: Kanskje flere burde hatt skrivesperre? For å si det med psykologen Eva Axelsen: se problemet som en ressurs. Ikke bli redd for skrivesperren. Tenk at den er en venn som forteller deg at du skal snu, gå i en annen retning. Tenk på skrivesperren som en kompasspil som forteller at du er på feil kurs.
Hvis det derimot er noe ved dine tankemønstre eller arbeidsvaner som hindrer deg i å skrive, kan tipsene nedenfor være til hjelp.
Noen sier at de aldri har skrivesperre. Ingvar Ambjørnsen for eksempel – hos ham popper idéene opp i et kontinuerlig kjør, mer enn han har bruk for. Noen forfattere ville gitt mye for å kunne si som ham: «Jeg har allerede så mange ideer at jeg aldri kommer til å rekke å få brukt opp alle, så jeg kan aldri få skrivesperre».
Ambjørnsen virker så suveren at jeg en kort stund konkluderer med at her var det lite å hente for oss andre dødelige. Men så sier han noe som fanger interessen min: Når alt rakner i et sort glimt – gjett hva han gjør? «Når jeg får denne følelsen, begynner jeg øyeblikkelig å skrive om det.» Genialt! Han får ikke hetta, hånden stivner ikke – tvert om – han skriver om sin egen skrivesperre! Accept what is and what is changes, sier et buddhistisk visdomsord som jeg gang på gang finner både nyttig og sann. Når man aksepterer skrivesperren i stedet for å overvinne den, løsner det. I alle fall for Ambjørnsen.
Tips mot skrivesperre
Her følger en knippe andre kjente tips mot skrivesperre:
Deadlines er en uovertruffen vinner. Hvis du ikke har en ytre deadline, sett deg din egen og forplikt deg gjerne til å levere et utkast til en streng venn som forventer at du holder det du lover
Skriv! Om hva som helst. Bare skriv. Sett deg i et veikryss, på en T-banestasjon eller kafé. Bruk sansene – skriv ned at du hører, ser, lukter, kjenner mot huden. Dette setter i gang skrivingen uansett hva slags prosjekt du holder på med. Dette tipset fikk jeg på et skrivekurs med forfatteren Niels Fredrik Dahl.
Et liknende tips fikk jeg fra Gro Dahle på et annet skrivekurs. «Kaffeflekk-metoden» hennes gikk ut på å skvulpe kaffe på et ark og skrive hva vi så i den brune flekken. En Rorschach-aktig tilnærming til å øve opp den kreative muskelen.
3-minutters metoden: Denne har jeg med hell brukt på sønnen min da han var kraftig angrepet av skrivesperre. Hjemmeleksene var å skrive fortellinger, men har ble lammet av tanken på å skrive «riktig» – de hadde jo lært at de måtte skrive en historie etter fiske-modellen, med hode, midtparti og hale. Vi satte egg klokken på tre minutter og ropte skriv! Fortellinger om marsboere og andre underlige skapninger fløt ut fra hånden hans.
Unngå fristelser – og hvis du ikke klarer å unngå fristelser, så utsett dem i ti minutter som Agnes Ravatn skriver i dette utdraget fra boken «Operasjon sjøldisiplin».
Fjern alternativene. Skriv eller ikke gjør noe som helst – også dette hindrer prokrastinering.
Ta en Steinbeck. Skriv som om du skriver til et menneske som står deg nær.
Ta en Hemingway eller Ibsen. Stopp når du er i flyt, midt i en god setning, slik at du gleder deg til å ta fatt neste gang du setter deg ved PC-en.
Ta en Twain. Gjør som Mark og del oppgaven inn i mindre deler. Sett deg mål om å skrive en setning, et avsnitt, et kapittel eller en side hver dag. På den måten virker ikke oppgaven uoverkommelig.
Ta en pause og bytt perspektiv. Flytt deg i tid og rom. Kom deg ut av skrivestua, lesesalen, bofellesskapet. Dra på hytta, sett deg på en kafé. La teksten ligge noen dager hvis skrivingen stopper opp. På den måten vil du se teksten med nye øyne, og du kan komme inn i et nytt spor.
Skrivesperre kan defineres som at man har lyst til å skrive, men ikke får det til.
Da gjenstår det bare å ønske deg en god skriveøkt!
Kilder
Botnemark, D. B., Kvalsnes, S. S. & Svartdal, F. (2014). Prokrastinering – hvorfor studenter utsetter ting, og hvordan utsettelse påvirker velvære og helse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51(8), 616‒623.
Haupt, J. (26. juli 2013). Writer’s block: It might not be all in your head. Psychology Today.
Kleve, M. L. (11. august 2014). Ingvar Ambjørnsen ville slutte som romanforfatter. Dagbladet.
Sirois, F. M. (2014). Out of sight, out of time? A meta-analytic investigation of procrastination and time perspective. European Journal of Personality, 28(5), 511‒520. doi: 10.1002/per.1947.
