Mellom 15 og 20 prosent av befolkningen i den vestlige verden vil i løpet av livet rammes av en angstlidelse. Bare i Norge er det snakk om flere hundre tusen personer. Mens kreft, hjerte- og karsykdommer og livstilssykdommer rammer senere i livet, rammer angstlidelsene de unge. Mer enn 75 % av dem som har en angstlidelse, har fått denne før de fyller 25 år. Ubehandlet eller «feilbehandlet» angst har en tendens til å bli kronisk, og en av de viktigste årsakene til ung uføretrygd i Norge i dag er angstlidelser. Vi tror at mange av disse kunne ha vært hjulpet om de hadde fått kunnskapsbasert behandling.
I de siste 30 årene har det vært en enorm utvikling i psykologfaget: Nå har vi imponerende nevrobiologisk kunnskap om emosjoner, og vi har kunnskapsbaserte metoder til behandling av samtlige angstlidelser. Det er god grunn til faglig stolthet, og det er svært god grunn til at pasienter skal forvente høy kompetanse når de kommer til en psykolog.
Gjennom mange år har vi erfart at det ikke er gitt at all denne kunnskapen blir tatt i bruk. Behandlingen kan være tilfeldig, og vi er ikke kommet lenger innenfor psykisk helsevern enn at vi fortsatt lar være å undersøke om behandlingen hjelper. I beste fall sjekker vi om pasientene er fornøyde. Vi har truffet mange pasienter som har vært igjennom mange behandlingsforløp og som har vært fornøyde med terapeutene sine, uten at de har blitt bedre. Mange av dem har etter hvert også begynt å miste troen på at endring er mulig. Noen ganger kan det nok være riktig. Ofte stemmer det ikke. Vi ønsker derfor å formidle noe av det vi gjerne skulle ha visst da vi begynte som psykologer.
Sensitiv hjerne
Hjernen er sensitiv for faresignaler. Plasserer du en edderkopp i et rom, er det stor sannsynlighet for å oppdage en person som har edderkoppfobi (araknofobi) uten å måle hjerteraten. Han eller hun vil med all tydelighet vise aversjonen gjennom kroppsspråk og kanskje kommentarer. Den emosjonelle hjernen er sensitiv for disse signalene: Hjernen er konstruert slik at det som gis oppmerksomhet blir oppfattet som viktig, og jo mer personen gir oppmerksomhet til det som blir oppfattet som farlig, desto mer vil den emosjonelle hjernen få styrket sin tro på at så er tilfellet. På denne måten kommer personen inn i en vond sirkel: Den som er redd for edderkopper vil være mer oppmerksom på muligheten for at disse er til stede og vil lettere få utløst en angstreaksjon.
Måten en forholder seg til kroppens signaler bidrar til sensitivisering, som er et kjennetegn ved alle angstlidelsene. Det gjør angst til en energityv. En person med angstlidelse bruker mye tid og krefter på å holde følelsene i sjakk, noe som begrenser kapasiteten til å forholde seg til viktige og kontrollerbare utfordringer. På denne måten saboterer angsten dobbelt opp.
Følelsene kommer først: Følelsene er grunnleggende i den forstand at de har forrang fremfor språk, kognisjon og refleksjon. Valget står ikke om å ha eller ikke ha en gitt følelse, men hvordan en forholder seg til den – hva en velger å gjøre når følelsene kommer.
Unngåelse blokkerer for læring
Ingen følelser er sterkere enn frykt. Hjernen er spesialdesignet for å oppdage potensielle farer og når det kommer et «treff», utløses en fryktreaksjon i løpet av brøkdeler av et sekund. Reaksjonen er hinsides bevisst kontroll, noe som selvsagt gjør den adaptiv og robust: Det ubehaget som vekkes når vi står overfor fare er spesialdesignet for å motivere til å komme seg ut av situasjonen – eller kjempe mot den. Fra naturens side er det å komme seg unna forbundet med størst mulighet for å overleve: Unngåelse er en grunnleggende adaptiv beskyttelse. Når den første ubevisste og ukontrollerbare reaksjonen når sin topp etter ganske kort tid, er det både mulig og lurt å bruke erfaring og vurderingsevne til eventuelt å «blåse faren over».
Angst og unngåelse springer direkte ut fra fryktreaksjoner og fryktlæring: Følelsene er sterke, ubehagelige, utenfor viljens kontroll og vekker alltid et sterkt behov for å komme seg ut av situasjonen og senere holde seg unna liknende situasjoner. Fordi hjernen forveksler ubehag med fare, er det å bli i situasjonen vanskelig og skummelt.
Mens en fryktreaksjon raskt kan endres når en ser at situasjonen ikke er farlig, holdes en angstreaksjon ved like ved unngåelse. På en måte kan en si at forutsetningen for en angstreaksjon er at formålsløs unngåelse har gått seirende ut: Unngåelsen blokkerer for ny læring. Vår erfaring er at det ofte er godt og nyttig for pasientene å få vite at reaksjonene ikke er så forskjellige fra sunne, adaptive overlevelsesmekanismer.
Endring er mulig
Alle angstpasienter som vi har møtt, har forsøkt å komme ut av angstlidelsen. De har også fått et utall av velmenende tilbakemeldinger om at «det er jo ikke farlig». Å vite at det ikke er farlig har per definisjon ikke hjulpet dem ut av uføret.
Vår erfaring er at samtaler om og refleksjoner over det angstfylte noen ganger kan være med på å sementere eller forverre problemene i stedet for å bidra til å løse opp flokene. Snarere er det viktig for pasienten å få informasjon som gjør reaksjonene begripelige og prinsippene for endring forståelige.
Angstlidelser lar seg behandle. Det finnes virksom, kunnskapsbasert behandling for alle angstlidelsene. Vanligvis oppnår rundt 70 prosent av pasientene klinisk betydningsfull bedring. Dette gjelder også når behandlingen foregår innenfor en ordinær poliklinisk ramme selv om pasientens problemer er komplekse, og selv om pasienten har flere tilleggsdiagnoser.
Den største endringen sees i løpet av den første delen av behandlingen, og det er lite som tyder på at det er særlig gevinst å hente ved å fortsette behandlingen utover 15 sesjoner.
Vår erfaring er at behandlere iblant synes det er vanskelig å tro at dette kan være sant, og vi har derfor gått mer og mer over til å undervise sammen med pasienter som kan formidle kunnskap om veien ut av angsten og livet etterpå. Det er få ting som er mer inspirerende og troverdig enn pasientenes egne historier om at endring er mulig.
Konstruktivt nervepirrende eksponering
Kjernen i virksom angstbehandling er eksponering. Angstbehandling handler om å undersøke, utfordre og få ny erfaring og kunnskap om katastrofetanker og ubehag. For å endre og skape nye erfaringer vil det som oftest være viktig å jobbe i detalj både med tanker, følelser og atferd. Vår erfaring er at samtaler om katastrofetankene ofte raskt kan forandre forståelse og tolkning av følelser, noe som kan være avgjørende for om pasienten velger å utforske dem. Gang på gang har vi likevel sett at det først og fremst er nye erfaringer som endrer følelsen.
Det betyr at eksponering ikke handler om «å utsette pasienten» for noe, men om at vi sammen med pasienten finner frem til spesialdesignede oppgaver som planmessig fremkaller en ubehagelig, men ufarlig følelse. Det handler heller ikke om «å pushe» pasienten, men om å hjelpe pasienten til å velge å oppsøke det som fremkaller angst og ubehag.
Vi pleier å sammenlikne det å ha en angstlidelse med det å ha en radar som er feil innstilt, eller en alarm som stadig går av. Gjennom unngåelse kan man slippe uro, men man risikerer å ikke finne ut om det er virkelig fare på ferde. Skal man finne ut det må man utforske, noe som er og skal være konstruktivt nervepirrende.
Ti psykologråd
Vi vil gjerne komme med ti råd til deg som er rammet av en angstlidelse:
1. Våg å håpe. Selv om det finnes effektiv behandling, synes mange det er vanskelig å tro at dette også gjelder dem. Angsten har ofte sneket seg inn på de fleste områder i livet og fyller hverdagen. For mange har det vært slik lenge, og for noen i flere tiår. Ofte oppleves tankene og problemene som så skamfulle og annerledes at det er vanskelig å tro at endring er mulig. Alle vi møter har forsøkt å gjøre noe med problemene på egen hånd, men uten å lykkes. Mange har vært i annen behandling uten at det har virket. Det er også vanlig å være redd for å bli skuffet. Heldigvis har vi igjen og igjen sett at behandlingen virker selv om pasienten i utgangspunktet ikke har stor tro på dette. Vårt første og viktigste råd er derfor: Våg å håpe!
2. Våg å se for deg et liv uten angstlidelsen. Vi anbefaler også at du våger å se for deg hvordan et liv uten angstlidelsen kommer til å bli. Hva gleder du deg til? Hva kommer du til å bli i stand til å gjøre? De fleste forteller at de savner nære ting som muligheten til å holde barna sine, å kunne delta i sosiale sammenhenger, kjøre bil, lage mat til andre eller å være på jobb. Å høre hva du gleder deg til og hva som står på spill gjør noe med oss behandlere. Vi forstår bedre hvem du er og kjenner hvor urettferdig og feil det er at du ikke kan oppleve glede i situasjoner de fleste tar for gitt.
3. Sett deg mål. Et godt liv består av et vidt spekter av tanker og følelser. Hvis du er rammet av en angstlidelse, har du et prosjekt der du forsøker å få kontroll og der du opplever at du ikke lykkes. Behandling handler ikke om å hente inn støtte slik at du kan videreføre dette prosjektet, men å få hjelp til å komme ut av det. Det handler om å få hjelp slik at du tar sjansen på å oppleve mer.
4. Ta ansvar for egen bedring. Det er skummelt å velge behandling, og det koster å gjennomføre den. Når du først går inn, anbefaler vi at du ikke gjør dette halvveis, men lar det stå til slik at du får betalt for innsatsen. Du fortjener det!
5. Søk støtte – ikke angstreduksjon. Vi anbefaler at du tenker igjennom hvordan problemene dine påvirker dem som står deg nær, og at du vurderer om du egentlig henter råd, støtte og beroligelse som bidrar til å opprettholde angstlidelsen. Beskriv gjerne behandlingen slik at dine nærmeste også kan forstå forskjellen mellom støtte og beroligelse.
6. Ikke gi opp. Noen ganger oppleves målet som veldig langt unna eller helt uoppnåelig. Det kan være vanskelig å se for seg hvordan et liv uten angstlidelsen kan være, og det er fristende å gi opp. Når det kjennes som tyngst, anbefaler vi at du setter deg konkrete og kortsiktige mål og holder fokuset på disse.
7. Ikke forsett hvis retningen er feil. Hvis behandlingen ikke gir resultater, anbefaler vi at du stopper opp for å vurdere om det er forhold som må endres slik at det ligger bedre til rette for effektiv behandling.
8. Vurder om du ønsker å dele dine erfaringer. Mange opplever at det kan være nyttig å dele erfaringer fra livet med en angstlidelse og veien ut av denne. Det kan være mange arenaer for dette. Vi inviterer ofte tidligere pasienter til å delta i forbindelse med undervisning eller hvis det er aktuelt med innslag i media. For noen oppleves dette som berikende og som en markering av den endringen de har opplevd.
Sju av ti angstpasienter oppnår vesentlig bedring ved behandling.
10. Gå videre. Du er ikke en angstlidelse. Det er noe du er rammet av. Enkelte opplever skam forbundet med at de ble syke, og andre fokuserer på tapte muligheter. Vi anbefaler at du retter blikket mot nyvunnet frihet og går videre.