En lege ved et annet sykehus hadde satt diagnosen paranoid schizofreni, og denne var ikke blitt endret av legene Peder fikk som behandlere senere. Jeg spurte om han var enig i diagnosen.
«Hvorfor ikke?»
«Fordi det er sant… Hvert bidige ord.»
Diagnosen paranoid schizofreni forutsetter at man har en eller annen form for virkelighetsbrist. En viktig grunn til at Peder fikk denne diagnosen, var den noe originale yrkesbakgrunnen han hadde fortalt om.
Han hadde angivelig jobbet flere år for et profesjonelt, internasjonalt sykkellag og reist verden rundt som mekaniker og massør for noen av verdens beste syklister. Så ble han av uklare årsaker kontaktet av politiet i Oslo. De ønsket at han skulle gå undercover i et kriminelt miljø. Peder syntes det hørtes spennende ut, og før han visste ordet av det, var han blitt en del av Oslos underverden. Han likte arbeidet og gjorde en god jobb som informant, men utviklet samtidig en forkjærlighet for noen av rusmidlene som var i omløp.
Tillit er avgjørende
Etter hvert ble han så avhengig av amfetamin at han sluttet å fungere som informant. Politiet avsluttet samarbeidet og plasserte ham på et avsidesliggende sted på Østlandet, med ny identitet. Avhengigheten fikk han ingen hjelp med, og Peder ble tiltagende deprimert.
Til slutt havnet han i hjelpeapparatet, hvor han serverte behandlerne sine denne historien. Ja, og så skrev han kontinuerlig brev til justisministeren. Peder hadde nemlig klaget på behandlingen han fikk av politiet, og mente han hadde krav på erstatning.
Jeg ante ikke hva jeg skulle tro, og antar at du i det minste er litt skeptisk til historien.
En gang i 2005, helt mot slutten av psykologistudiet, uttalte en av foreleserne mine at man alltid måtte anta at menneskene man hadde i behandling, snakket sant. Jeg mente det var et naivt og problematisk utsagn, og en frisk diskusjon fulgte.
At tillit er avgjørende for at det sosiale maskineriet skal fungere, er få uenige i. Simuleringer av miljøer der noen aktører som er tillitsfulle og der andre misbruker tilliten, ender som regel med at de tillitsfulle blir i overtall. Det er rett og slett et fordelaktig trekk når man lever i grupper og tjener på godt, langvarig samarbeid.
Sannhetsgehalten bør vurderes
Men det er ingen tvil om at trekket også har en kostnad – det er lett å utnytte tillit. Kanskje så du filmen «Catch me if you can» med Leonardo DiCaprio i rollen som Frank Abagnale. Fra han var 16 år til han ble fengslet som 22-åring, jobbet han som advokat, pilot og lege – uten en eneste time med formell trening. Det er bare mulig om noen har mer tillit til deg enn de burde.
Min innvending overfor vår velmenende foreleser var at det ofte finnes minst tre vektige grunner til å anta at det noen sier, ikke er sant – enten det skjer i terapirommet eller under jobblunsjen.
Enten man liker det eller ikke, hender det at noen har noe å tjene på ikke å snakke sant. Som psykolog er dette noe man i det minste må vurdere når man tar jobb som sakkyndig i barnefordelingssaker, forsikringssaker, yrkesskadesaker eller liknende.
For det andre har psykologisk forskning ettertrykkelig vist at hukommelsen vår ikke er til å stole på. Folk gjengir ofte ting feil, helt uten at de har noe bevisst ønske om å lyve. Så skjør er hukommelsen at den ofte blander sammen ting man faktisk har opplevd, med ting man bare har hørt om eller fått foreslått at man har opplevd. Terapeuter som ukritisk antar at alt som blir sagt, faktisk har funnet sted, nøyaktig slik det gjengis, står i fare for å vedlikeholde og å plante falske minner hos pasientene sine. McMartin-saken (som gikk for amerikanske rettssaler på 1980-tallet, Bjugn-saken og Thomas Quick-saken er grelle eksempler hvordan det kan gå når sakkyndige fagpersoner ikke vurderer sannhetsgehalten til påstandene som fremsettes.
Naivitet hjelper ikke
For det tredje kan det å vurdere «sannhet» faktisk være helt nødvendig. Noen ganger kan opplevelsene en person har, være så virkelighetsfjerne at de er et symptom på alvorlig sykdom. Noen hører stemmer og ser ting som ikke finnes andre steder enn i deres hode. I slike tilfeller er det naturligvis helt avgjørende å gjøre seg noen tanker om det personen overfor deg sier er sant eller ikke.
Akkurat denne vurderingen stod jeg i da jeg møtte Peder. Hvis historien var sann, var grunnlaget for diagnosen vesentlig dårligere enn om den ikke var sann.
Det høres fint å si at vi alltid skal anta at folk snakker sant. Akkurat som vi liker å si at vi «ikke skal ha fordommer». Men slik naivitet hjelper oss ikke med å gjøre gode vurderinger.
Og vurderingen gjør vi uansett – overfor alle og veldig ofte. Bare i løpet av i dag har jeg mistenkt en selger på XXL for ikke å være helt ærlig da han sa at 15 % var det beste avslaget han kunne gi meg på hodelykten jeg endte med å kjøpe. Og selv om datteren min hardnakket hevder at hun ikke spiste sjokoladen i skapet, føler jeg meg ikke sikker.
Ingen gode svar
Spørsmålet i mine øyne er ikke om vi burde vurdere sannhetsgehalten i uttalelsene til andre. Det gjør vi automatisk. Spørsmålet er i stedet hvor ofte vi bør gjøre denne vurderingen bevisst, og hvordan vi skal gjøre den.
Noen ganger føles svaret åpenbart – som for eksempel da en pasient mente jeg var frelseren, gjenoppstått fra de døde. Andre ganger får man høre historier som er mulige, men som høres litt for rare ut.
Det hender at noen har noe å tjene på ikke å snakke sant.
Jeg møtte Peder bare to ganger før han fortsatte hos sin faste behandler. Etter noen måneder spurte jeg behandleren hvordan det gikk. Det viste seg at Peder nylig hadde blitt tilkjent en erstatning på godt over 1 million kroner fra Justisdepartementet for skadene han pådro seg.