Rusmidler er kjemiske stoffer som på ulike måter kan fremkalle endringer i bevisstheten. Slike kjemiske stoffer kalles psykoaktive stoffer. Mennesker bruker psykoaktive stoffer – som alkohol, hallusinogener, morfinliknende stoffer, ecstasy og andre rusmidler – for å påvirke sin mentale tilstand: komme i godt humør, oppleve eufori, dempe vanskelige tanker og følelser eller redusere angst.

Bruken av rusmidler er utbredt, og ikke all bruk er misbruk. Men det er også svært mange mennesker som har store rusproblemer. Spesielt stor blir utfordringen når rusmisbruket skjer hos mennesker med andre psykiske lidelser. En nytter gjerne ordet dobbeltdiagnoser for å beskrive lidelsen hos mennesker som både sliter med alvorlige psykiske lidelser og alvorlige rusproblemer (Ryglewicz & Pepper, 1996).

Antallet mennesker med dobbeltdiagnoser øker, og utgjør en stor utfordring for behandlingsapparatet. Generelt sier en at rusbruk er et problem når bruken av rusmidler går ut over de oppgaver og funksjoner som personen har i familie, arbeid eller samfunn, og når de følelsesmessige båndene mellom mennesker belastes og forstyrres av rusbruk.

Hvordan virker rusmidler?

Virkningen av rusmidler avhenger av en rekke fysiologiske og psykologiske faktorer. Rusmidlene kan som kjemiske stoffer komme inn i kroppen vår via munnen, som alkohol og tabletter. De kan også komme inn i kroppen via lungene, som nikotin eller hasj, eller direkte inn i blodårene, som heroin. Deretter føres de med blodstrømmen til nervesystemet. Virkningen vil avhenge av mengden av stoffet og hvor raskt kroppen klarer å kvitte seg med det.

Men virkningen av ulike rusmidler er også svært avhengig av vår egen forventning om den effekten rusmidlene skal ha. I et forsøk fikk flere personer drikke det de trodde var vanlig øl. I virkeligheten var det bare noen som fikk øl med alkoholinnhold, mens de øvrige fikk alkoholfritt øl. Men alle viste etter en tid tegn på beruselse.

En rusopplevelse er derfor også et resultat den sosiale sammenhengen vi til enhver tid er i. Dette kan til en viss grad forklare de forskjellige reaksjonene vi ser på ulike rusmidler. Noen personer blir aggressive og deprimerte etter inntak av alkohol, mens andre blir oppstemte og glade. Slike forskjellige reaksjoner skyldes ikke bare rusvirkningen, men også personens forventninger og hvordan han har «lært» seg å reagere. Den fysiologiske virkningen er at psykoaktive stoffer påvirker signalstoffene i hjernen og endrer kommunikasjonen mellom nevronene i hjernen. Dermed endres ens bevissthetstilstand slik at en kjenner rusens virkninger.

Avhengighet

Avhengighet av rusmidler fanger mange mennesker inn i en verden med lidelse. Alkohol er fortsatt det rusmiddelet som skaper de største samfunns­messige problemene, både målt i antall innleggelser i sykehus, kriminalitet og dødsfall. Men problemene som knytter seg til narkotiske stoffer øker, og det vi nå ser, er at nye – ofte ressurssterke – grupper trekkes inn i miljøer der bruk av narkotiske stoffer er akseptert.

Psykoaktive stoffer er alle avhengighetsskapende. Men mennesker er i ulik grad mottakelige for ruseffektene, og psykologiske, sosiale og biologiske forhold gjør at vi også i forskjellig grad er utsatt for å bli avhengige av rusmidler.

Arvelige forhold synes å ha betydning når det gjelder utvikling av rusavhengighet. Det meste av forskningen omkring dette har dreid seg om alkoholavhengighet. Barn med foreldre som misbruker alkohol, er mer utsatt enn andre barn for selv å få rusproblemer. Det gjelder både barn som er vokst opp hos biologiske foreldre, og barn som tidlig er adoptert ut av en rusmisbrukende familie.

En mulig forklaring på dette er at arvelige faktorer gjør at en reagerer annerledes enn andre på rus; rusmiddelet gir en høyere grad av velvære og en sterkere opplevelse av at følelsesmessig ubehag dempes. Dette vil gjøre at en raskere tyr til rusen når noe er vanskelig, og dermed vil en raskere utvikle avhengighet.

Psykiske vansker

Det har lenge vært en antakelse at personer som misbruker rusmidler, har spesielle personlighetss­trekk som gjør at de lettere tyr til rus for å løse sine personlige problemer. Tross omfattende forskning har det ikke lyktes noen å bekrefte at rusmisbrukere er en spesiell mennesketype. Tvert imot finner en blant rusmisbrukere alle mennesketyper.

Dynamisk teori peker på at rusmidler brukes for å kompensere for et dårlig fungerende ego. Mennesker som ikke fikk tilfredsstilt orale behov i tidlig barndom, vil ifølge denne teorien i særlig grad være utsatt for å utvikle et rusmisbruk. Det skyldes at de ikke i tilstrekkelig grad har blitt møtt med omsorg og nærhet slik at den følelsesmessige reguleringen er blitt ufullstendig, og resultatet er alvorlige mangler i ego-utvikling.

Mennesker som er avhengig av rusmidler, forteller hvordan rusen legger seg som et filter mellom følelsene og virkeligheten og gir dem illusjonen av å være sterkere og mindre sårbare. Rusen brukes til å redusere følelsesmessig smerte og som et forsvar mot å ta inn over seg indre konflikter. Trangen til å ruse seg, og rusopplevelsen, blir da en erstatning for en indre tomhet og en manglende evne til å tåle skuffelser og savn. Mennesker som har møtt mye skuffelse tidlig i livet, og som i barndommen ikke har møtt nærhet og omsorg, vil, når de når voksen alder, ha spesielt vanskelig for å oppnå intimitet og nærhet med andre mennesker, og de vil være særlig utsatt for å bli avhengige av rusmidler.

En annen måte å studere sammenhengen mellom personlighet og rusmisbruk på, er å se på i hvilken grad misbrukere har andre psykiske lidelser. Hos rusmisbrukere finner en mange som lider av personlighetss­forstyrrelser, spesielt antisosial personlighetss­forstyrrelse hos mannlige misbrukere (Ryglewicz & Pepper, 1996).

Mennesker med denne lidelsen kjennetegnes av visse mønstre i atferd og personlighetss­trekk, som viser seg allerede i ungdomsårene, og som fortsetter inn i voksen alder. Gjennomgående bryter de mange av normene for atferd og viser mye destruktiv og uansvarlig atferd. Slike trekk finner vi hos et fåtall i befolkningen (2‒3 %), mens vi blant rusmisbrukere finner det hos omtrent hver tredje. Også andre psykiske lidelser er hyppigere blant rusmisbrukere enn blant andre, men mange psykiske problemer er også en følge av rusmisbruket, og det er derfor vanskelig å vite om lidelsen er en årsak til eller en følge av rusmisbruket.

Motivasjonsteori

Rusmisbruk kan også forstås i lys av motivasjonsteori, fordi denne teorien tar med faktorer fra tenkningen rundt både biologisk sårbarhet og personlighetsts­rekk. I denne forbindelsen handler motivasjon om det enkle faktum at en etter å ha forsøkt noe som gir en positiv erfaring, svært ofte har lyst til å prøve det igjen. Dette er noe en kjenner fra mange typer erfaringer, som god mat, spennende reiser eller hyggelige besøk hos venner – ikke bare når det gjelder rusmidler.

Negativ forsterkning innebærer at man fortsetter å bruke rusmidler for å unngå det ubehaget som inntrer når en lar være å ruse seg. Denne motivasjonsteorien gir en forklaring på det suget som raskt opptrer hos mennesker som blir avhengige av rusen. En kan skille mellom noen trinn i denne prosessen.

Det første trinnet er den farmakologiske virkningen av rusmiddelet. Denne virkningen innebærer gjerne en følelse av velvære og redusert følelsesmessig spenning. Alle rusmidler gir en slik virkning, men på noe forskjellige måter. Alkohol gir gjerne en generell følelse av velvære og redusert spenning til å begynne med, mens amfetamin og kokain gir en opplevelse av energi og våkenhet. Opiater og hallusinogener gir en kraftig opplevelse av frihet og en følelse av at verden plutselig endrer seg.

Det andre trinnet opptrer når en gjentar bruken av rusmiddelet. Det er velkjent at denne første effekten avtar etter hvert, og det er nødvendig å øke dosen for å få den samme opplevelsen av velvære som tidligere.

Det tredje trinnet inntreffer når det blir ubehagelig når en ikke kjenner virkningene av rusen. Hvis en føler seg avslappet og avspent når en drikker alkohol, vil en i edru tilstand kjenne seg utilpass og usikker. Det skapes et sug etter mer rus, og en søker opplevelsen som rusen gir.

For den enkelte vil det bety at en kjenner godt både opplevelsen av velvære som rusen gir, og vanskene og ubehaget som virkeligheten ofte innebærer. Rusen blir en flukt – både fra ubehaget som ligger i å leve i en verden som kan være vanskelig og problemfylt, og fra ubehaget som mangelen på ruseffekten innebærer.

Positiv forsterkning

Her ser en mest på den opplevelsen av velvære som rusmiddelet gir, og at dette er den virkningen som vedkommende søker ved å ruse seg. Fra forskningen kjenner en til at rusen som kommer ved bruk, av psykoaktive stoffer, er en kraftig positiv forsterker. Fra studier av hjernen kjenner en til at stimulering av visse områder i hjernen gir opplevelser av velvære, lyst og behag (Værøy, 1999). Det er de samme områdene som stimuleres av mange av rusmidlene.

En samling av nerveceller dypt i fremre del av hjernen mottar impulser fra det limbiske system. Det limbiske system er den delen av hjernen som bearbeider informasjon om følelser og humør. I nerveforbindelsene fra det limbiske system til samlingen av nerveceller finner vi mye av signalstoffet dopamin. Rusmidler som gir en sterk illusjon av mestring og velvære – som amfetamin og kokain – gir en betydelig økning av dopamin i spalten mellom nervecellene i hjernen (LeDoux, 1996). Dette skjer i hele hjernen, men det er særlig effekten i de bestemte nervecellene som gir den sterke belønningseffekten.

De fleste rusmidlene stimulerer til økt mengde dopamin i hjernen, men psykoaktive stoffer virker også på andre signalstoffer. Hjernen inneholder også naturlige morfinliknende stoffer, de såkalte endogene opiater. Det er flere typer av disse (enkefaliner, endorfiner, dynorfiner), og de finnes på ulike steder i hjernen. De frigjøres naturlig når vi er glade og tilfredse, og utløser gjerne en opplevelse av trivsel og velvære.

Rusmidler har fysiologiske virkninger som skaper rusopplevelser, og å kjenne til hjernens funksjoner er viktig for å forstå hvordan avhengighet oppstår. Men det er de psykologiske prosessene og den enkeltes møte med og mestring av rusen som blir avgjørende for å forstå helheten (Schultz, 1998). Miljøfaktorer og læring blir stikkord for å forstå hvorfor mennesker søker rusen – både for å søke det velværet rusen gir, og for å forstå hvordan rusen blir en uhensiktsmessig mestringsstrategi i møte med livets ulike problemer.

Betingingslæring

Når mennesker ruser seg, er det ikke bare rusen, men hele situasjonen rundt – tid, sted, venner – som blir en del av helheten i opplevelsen.

Det er velkjent ved behandling av rusmisbrukere at hvis en reiser til steder der en tidligere har ruset seg, møter venner en tidligere har ruset seg sammen med, eller snakker om opplevelser i rusen, så utløser dette ofte en trang til rus. Når slike stimuli utløser en trang til rus, er det fordi de minner en om tidligere erfaringer på samme måte som ved klassisk betinging, der en allerede etablert refleks knyttes til nye stimuli. Det er de samme prosessene som gjør at mange mennesker får lyst på alkohol når de er sammen med venner i sosialt lag, ser en flaske med innhold de liker, eller for den saks skyld får lyst på en røyk etter måltidet.

Barn påvirkes av foreldres forhold til rusmidler, det skriver den norske psykologen Frid Hansen (1996), som har arbeidet mye med hvordan barn har det når foreldrene ruser seg. En vet at jo tidligere barn får tilgang på alkohol i hjemmet, desto større er sannsynligheten for at barna utvikler et alkoholproblem. Men viktigere er den sosiale læringen som innebærer at rusen skal ha en sentral plass i livet, og at problemer «løses» ved å ruse seg.

Rusmisbruk er forbundet med en ekstrem egosentrisitet. Foreldre som ruser seg, vil alltid i større eller mindre grad neglisjere barnet til fordel for sine egne behov. Barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre, vil derfor ofte ha blitt sveket på sentrale områder i den psykologiske utviklingen, fordi foreldrene for det meste var til stede for seg selv og ikke for barnet.

Toleranseutvikling

Etter en tids bruk av psykoaktive stoffer opptrer en toleranse for stoffets virkninger. Toleranse innebærer at man trenger større mengder av stoffet for å få den samme rusvirkningen. Årsakene til at vi utvikler toleranse for alkohol, hasj, kokain og de andre psykoaktive stoffene, er svært sammensatte. Det avhenger dels av hvor mye og hvor ofte et rusmiddel brukes, og dels av psykologiske årsaker som når og i hvilke sammenhenger rusmiddelet brukes.

Ved hyppig og stort forbruk av for eksempel alkohol vil stoffet etter hvert metaboliseres raskere og skilles raskere ut av kroppen (så lenge ikke leveren er skadet). Andre stoffer får redusert rusvirkning fordi det oppstår endringer i og ødeleggelser av de synaptiske forbindelser mellom hjernecellene.

Toleranseutvikling er også påvirket av når og i hvilke sammenhenger man bruker rusmidler. Om en person er «vant til» å drikke alkohol i en bestemt type sosial sammenheng, vil virkningen av alkoholen ofte være annerledes i en annen sosial sammenheng. Det skyldes at det i visse sosiale sammenhenger finnes en «forventning» om rus slik at kroppen «forbereder» seg på rusvirkningen. Å ruse seg i andre sosiale sammenhenger enn det som er vanlig, vil derfor kunne medføre en lavere toleranse for og kraftigere virkninger av de forskjellige psykoaktive stoffene.

De psykoaktive stoffene som grupperes sammen, har visse kjemiske likheter. Dette kan gi seg utslag i krysstoleranse, der toleranse for ett stoff også gir toleranse for andre stoffer i den samme gruppen. Personer som har utviklet en toleranse for alkohol, vil også kunne vise toleranse for sedativer, diazepam eller andre stoffer som har generelt hemmende virkninger. Alle psykoaktive stoffer er avhengighetsskapende – enten i form av fysisk eller psykologisk avhengighet. Psykologisk avhengighet opptrer når en person opplever at han eller hun trenger stoffet for å fungere «normalt».

Når rusen blir en flukt

Mennesket har dypt i seg et behov for, en drøm om og et ønske om å nå «det tapte paradis». Det tapte paradiset er en metafor for de kreftene i mennesket som søker trygghet, ro og kjærlighet. Dette er en sterk drivkraft i mennesket, og det er det vi søker når vi nyter god musikk, slapper av med venner og kjente eller på andre måter skaper gode opplevelser for oss selv og for andre. Da skapes hvile fra hverdagens krav og problemer, der en gjennom en positiv regresjon søker tilbake til noen av de mest grunnleggende behovene mennesker har, som opplevelse av fellesskap, samvær og positiv selvhevdelse.

Behovet for å søke til slike opplevelser er en viktig del av kulturen og er regulert av kulturelle normer. Ritualene vi forbinder med høytider og jubileer, bærer i seg gjenkjennelsen ved at tingene gjøres på samme måte, noe som de fleste opplever som positivt og trygt. Andre søker tryggheten i religiøse ritualer. Felles for mange av disse opplevelsene er at mennesker kan dele dem og skape et fellesskap rundt dem. I dette har også mennesker inkludert rusmidler.

Fra historien kjenner vi til hvordan rusmidler var en del av ritualene rundt høytider og fester. Også i vårt samfunn er alkohol et kulturelt akseptert rusmiddel som kan bidra til å skape glede og positive opplevelser, hvis en er oppmerksom på at også moderat alkoholrus kan virke skremmende på barn som ikke forstår de endringene som skjer med mennesker i rus.

Men ønsket om og behovet for å skape avstand til virkeligheten kan også ta andre veier. Den ensomme rusen representerer en annen type flukt fra virkeligheten og er mer uttrykk for en destruktiv regresjon. Denne rusen er en ensom og egosentrisk form for regresjon. Rusen blir også raskt et mål i seg selv og ikke et middel for å nå til den trygghet og ro som andre og mer positive opplevelser kan gi. Rusen innebærer ikke bare flukt, men også en fornekting av den virkelige verden som omgir en. Når rusopplevelsen blir det en søker, representerer rusen noe destruktivt og innebærer ofte et – bevisst eller ubevisst – ønske om å ødelegge eller fjerne noe som er uønsket hos en selv eller i omgivelsene.

Misbruk av rusmidler skaper følgelig problemer på mange områder, både for den enkelte og for samfunnet. Ikke minst skaper det problemer for den enkeltes familie.

Å leve med rusmisbrukere

Rusmisbrukeren vil prioritere rusen fremfor andre aktiviteter, for eksempel å være sammen med barn og familie. For mange familier der en av foreldrene er rusmisbruker, fører barna ofte en håpløs kamp for at far eller mor skal prioritere annerledes. For barn er det ikke mengden og omfanget av rusmisbruket som er avgjørende.

Det viser seg at menn og kvinner forholder seg svært ulikt i relasjonene når rusproblemer opptrer, noe som har stor betydning for barna og for omsorgsrelasjonene. 9 av 10 menn forlater sin kvinnelige partner hvis hun utvikler et alvorlig rusproblem, mens bare 1 av 10 kvinner vil forlate sin mannlige partner i en tilsvarende situasjon. Siden rusmisbruk er mer utbredt blant menn, betyr det at mange lever sammen på tross av alvorlige rusproblemer, og at mange barn vokser opp under slike forhold.

I familier der en av foreldrene er rusmisbruker, vil den andre av foreldrene bruke mye av sin tid på partneren. Dermed «mister» barnet lett begge foreldrene, men de føler seg ofte mest sviktet av den av foreldrene som var edru og som ikke beskyttet dem tilstrekkelig. Ved rusmisbruk vil familien ofte styres av regler som gjør det svært vanskelig for barn å oppleve normale relasjoner til de voksne omsorgspersonene i familien. Disse reglene kan beskrives som taushet, isolasjon, benekting og bytting av roller i familien.

Tausheten viser seg ved at det ikke snakkes om det som er vanskelig, og ikke om de problemene som rusen skaper, selv om det er dette barna opplever mye av tiden. Isolasjonen vises på flere måter. Den ytre isolasjonen er tydelig gjennom at familier der rusmisbruk forekommer, ofte blir mer isolert og har et dårligere utbygd nettverk. De voksne har mindre kontakt med andre voksne, og barn vil ofte skamme seg over å ha med venner og kjente hjem. Den indre isolasjonen handler om at barn i mindre grad blir møtt på sine behov, blir mindre sett og mindre tatt hensyn til fra de voksnes side.

Benekting

Benekting innebærer at rusmisbrukere ofte sterkt vil benekte at deres bruk av rusmidler skaper vansker for barna og familien. Det utvikler seg av og til mønstre der en unnlater å erkjenne at situasjonen er vanskelig og at hovedproblemet (rusmisbruket) er viktig. Roller som byttes sees også ofte i disse familiene. Barn i familier med rusmisbruk får ofte andre funksjoner i familien. Ofte får de mer ansvar, må klare seg selv mer alene og må utføre oppgaver som de voksne ellers tar ansvar for. Dette kalles parentifisering og beskriver situasjoner der barns utvikling forstyrres i alvorlig grad når deres psykiske ressurser forstrekkes.

Barnets situasjon i disse familiene preges av skamfølelse, uforutsigbarhet, brutte løfter, lojalitetskonflikter, trusler om tap og ofte endeløse konflikter uten utsikt til løsning. Det gjør at barn av rusmisbrukere kan risikere å ikke få tilfredsstilt et helt grunnleggende psykologiske behov, og senere i voksen alder slite med ettervirkningene av dette i form av relasjonsvansker, psykiske problemer eller ved at de selv utvikler rusavhengighet.

Misbruk av rusmidler er altså et omfattende og betydelig samfunnsproblem, som leder til mye lidelse og fornedrelse for dem det berører. Selv om det er et betydelig fokus på narkotikamisbruk, er alkohol det mest utbredte rusmiddelet og fortsatt det rusmiddelet som skaper vansker for flest mennesker. Alkolhoavhengighet og alkoholrelaterte problemer er et av de største helseproblemene i vårt land og årsak til mye lidelse. Men den sterke økningen i bruken av de nyere syntetiske narkotiske stoffene vil fremover skape vansker for stadig flere unge mennesker.

Kilder

Hansen, F. (1996). Barn som lever med foreldres rusmisbruk. Oslo: Gyldendal Akademisk.

LeDoux, J. & Hirst, W. (1986). Mind and brain: Dialogues in cognitive neuroscience. New York, NY: Cambridge University Press.

Ryglewicz, H. & Pepper, B. (1996). Lives at risk – Understanding and treating young people with dual disorders. New York, NY: The Free Press.

Schultz, J.-H. (1998). Stoffbrukere i grunnskolen – Om hvem de er og hvordan de kan hjelpes. Oslo: Universitetsforlaget.

Værøy, H. (1999). Nevropsykiatri. Oslo: Gyldendal Akademisk.