Sorgen etter et dødsfall i nærmeste familie kan være vanskelig å bære, og sorgen etter å ha mistet et barn er kanskje det verste en kan oppleve. Barnedødsfall er ofte plutselige og uventede og fører til en mer komplisert sorgprosess for foreldrene. I tillegg til økt risiko for psykiske lidelser er sjansen for samlivsbrudd større, og forventet levetid er kortere. Posttraumatiske stresslidelser (PTSD) er et vanlig problem, og kan innebære unngåelsesatferd, påtrengende minner og en urolig kropp.
Hva kan man gjøre for å avhjelpe situasjonen for sørgende foreldre? Da må man vite hva som hjelper. Senter for Krisepsykologi i Bergen er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid med sorgforskning og evidensbaserte behandlinger. Atle Dyregrov har vært daglig leder for sentret i 25 år, og er nå faglig leder. Sammen med psykologkollega Rolf Gjestad har han undersøkt virkningen av sorggrupper for foreldre som har mistet et barn.
Resultatene, som i dag publiseres i en vitenskapelig artikkel i Scandinavian Psychologist, ser lovende ut. Den nye studien viser at foreldre var sterkt preget av sorg over tre år etter dødsfallet. Men foreldrene fortalte også om en vesentlig reduksjon i komplisert sorg etter å ha deltatt i disse terapeutiske sorgsamlingene.
Heldagsseminar og tre helgesamlinger
93 foreldre deltok i første runde av intervensjonen. Det var da i gjennomsnitt litt over tre år siden barnets dødsfall. Den første intervensjonen var et heldagsseminar ledet av Dyregrov selv: Han underviste foreldrene om sorgstadier, komplisert sorg og vanlige vanskeligheter i familie og samliv. I tillegg ga han deltakerne råd om hvordan en bedre kan håndtere et overveldende tap, for eksempel med selvhjelpsmetoder.
Etter seminaret ble deltakere som ble vurdert over et visst nivå på en skala for kompliserte sorgreaksjoner og traumatiske reaksjoner, invitert til annen runde. 21 deltakere takket ja.
Den andre runden besto av tre terapeutiske helgesamlinger med en måneds mellomrom. Her deltok foreldrene i et strukturert behandlingsopplegg som vektla bearbeiding av påtrengende, vonde minner, og samtaler om sorgforløpet til hver enkelt deltaker. Foreldrene ble kurset i konkrete mestringsteknikker, som å sette av egne tidspunkt på dagen forbeholdt sørging, og ulike distraksjons- og oppmerksomhetsøvelser.
Nedskriving av tanker og opplevelser sto sentralt under alle helgeoppholdene, med ulike skriveoppgaver hver gang. Runden ble avsluttet med et seminar om veien videre og hvordan man best kunne takle den kommende hverdagen. Elleve deltagere ønsket videre behandling og ble tilbudt individuell psykoterapi.
Lærer nye måter å takle sorgen på
Atle Dyregrov er ikke tvil om at det gjør godt å møte andre mennesker i en liknende situasjon som en selv:
– Det hjelper å være sammen med andre som sliter med liknende reaksjoner. Da trenger man ikke å forklare seg, de andre forstår umiddelbart hva det vil si å miste et barn. I tillegg kan deltakerne lære fra hverandre. Forteller en person om en måte å mestre situasjonen på, kan det være en spore til endring hos en annen. Deltakerne motiverer hverandre underveis; når de selv kan kjenne seg litt motløs, kan en annen i gruppen motivere dem for oppgavene de får av terapeutene. En viktig del av disse samlingene er jo å konfrontere og utfordre den måten man har lært seg å leve med sorgen på, sier Dyregrov.
Ifølge svarene i undersøkelsen opplevde deltakerne betydelig nedgang i kompliserte sorgreaksjoner og posttraumatiske reaksjoner etter helgesamlingene, noe som var de høyest prioriterte behandlingsmålene. Svarene tydet også på at deltakerne opplevde en vesentlig bedring i fysisk helse.
– Er disse reduksjonene i symptomer et resultat av at tiden går, eller av selve behandlingsopplegget?
– Det er lite sannsynlig at det skyldes tiden, for de etterlatte har slitt med disse reaksjonene i lang tid. Det er først når de har vært igjennom helgesamlingene at de viser nedgang. Annen forskning viser også at de med kompliserte sorgreaksjoner sjelden opplever spontan bedring uten terapeutiske tiltak. Det ville vært en fordel å ha hatt en kontrollgruppe som ikke fikk tilbud om hjelp, men det var praktisk vanskelig og uønsket av støttegruppene som bidro til rekruttering, sier Dyregrov.
Utfordrer myndighetene
Til tross for at sorggrupper slår an og gir lovende resultater, får sorgforskning lite oppmerksomhet. Dyregrov mener myndighetene må få øynene opp for viktigheten av mer sorgforskning, og av at helsevesenet trenger et bedre apparat for å imøtekomme komplisert sorg:
– Helsepersonell har generelt ikke nok kunnskap om komplisert sorg og traume- og sorgspesifikk terapi. Sorgområdet har fått minimale bevilgninger, mens myndighetene har brukt flere hundre millioner kroner på traumeområdet over mer enn ti år, med opprettelsen og driften av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Senter for Krisepsykologi, som i over 25 år har stått for det meste av sorgforskning i Norge, har ikke én offentlig grunnbevilgning. Sorgforskningen her har delvis vært finansiert fra Danmark, delvis av egne midler og etter 22. juli med noe støtte fra Helsedirektoratet på prosjektbasis. Dette må kalles skandaløst, og det står ikke i forhold til de omfattende helseskader og langtidsvirkninger som grupper av etterlatte opplever, sier han.
Den faglige lederen ved Senter for Krisepsykologi har ingen planer om å gi opp kampen for offentlig grunnstøtte:
– Vi håper at det skal bedre seg fordi det synes å være tverrpolitisk enighet om å ivareta vårt senter med en grunnbevilgning, men vi har år etter år blitt skuffet. Vi er stolte over at vi tross den manglende økonomiske støtten har greid å publisere en rekke forskningsartikler som har fått et stort nedslagsfelt også utenfor Norge, avslutter Atle Dyregrov.
Den vitenskapelige artikkelen «Therapeutic weekend gatherings for bereaved parents» finner du gratis tilgjengelig i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist.