«Hvem skal handle for meg når jeg kommer hjem fra sykehuset?» Han sitter på kontoret mitt, en godt utdannet mann i femtiårene. Nå skal han opereres, men det som bekymrer ham mest, er om noen vil ta seg tid til å handle og lage mat for ham når han kommer hjem fra sykehuset. Tanken har naget ham i lengre tid: Har han venner? Jo visst, han har mange bekjente. Han er sosial som få – men har han venner? Som vil ofre tid på ham når det røyner på?
Mangel på venner har langt verre konsekvenser enn å savne noen å gå på kino eller tur med. I en meta-analyse av 148 studier, som inkluderte mer enn 308 000 mennesker, fant forskerne at mennesker med sterke sosiale relasjoner hadde 50 % større sjanse til å overleve tidsrommet som studiene varte, enn de med svake sosiale bånd. Med andre ord: Risikoen ved å ha svake sosiale relasjoner var sammenliknbar med å røyke 15 sigaretter daglig eller være overvektig. Slik sett må ensomhet kunne betraktes som et folkehelseproblem.
Immunforsvaret liker ikke ensomhet
De fleste studier understreker at det er følelsen av å kjenne seg ensom som er skadelig. Det å være alene er med andre ord ikke det samme som å være ensom. Man kan godt kjenne seg ensom i et ekteskap eller når man er omgitt av mange mennesker. Hvis relasjonene er preget av distanse og fjernhet, hjelper det med andre ord ikke å ha mennesker rundt seg, ifølge psykolog John Cacioppo. I en studie fra 2012 fulgte han og kollegene hans 2 100 personer fra femtiårsalderen og oppover, og fant at det var selve følelsen av å være ensom som var farlig og korrelerte med økt dødelighet – uavhengig av om man var gift eller ikke, hadde venner og slektninger i nærheten eller risikabel helseatferd som røyking og trening.
Hva kan forklaringen være? I mange år trodde man at helserisikoen ved ensomhet var knyttet til at folk som er mye alene spiser usunt, trener lite og går mindre til legen, ifølge Laura Carstensen, PhD og leder av Center on Longevity ved Stanford universitet. Men igjen: Det ser ut til at det er følelsene i seg selv som forårsaker fysiologiske prosesser som er direkte skadelige for helsen.
En forklaring kan være at følelsene påvirker immunforsvaret vårt. En studie av overlevende etter brystkreft fant et forhøyet nivå av antistoffer knyttet til herpesvirus hos kvinner som kjente seg ensomme – et tegn på et svekket immunforsvar. Disse kvinnene uttrykte også mer smerte, depresjon og tretthetssyndrom enn de med sterke bånd til familie og venner.
Så hvordan kan følelsene påvirke immunforsvaret? Ensomheten kan virke gjennom genene våre, ifølge psykolog Steve Cole, PhD ved Universitetet i California. Gener knyttet til hvite blodlegemer, som jo er førstelinjeforsvaret når vi rammes av sykdom, reagerer på ensomhet. Å kjenne seg ensom kan føre til av vi kjenner oss kronisk truet og viser en evig kjemp-eller-røm-respons som på sikt svekker immunforsvaret.
Ensomhet og skam
Mannen som ikke visste om noen ville handle og lage mat for ham, er slett ikke alene om å lure på om han har venner. Jeg er forbauset over hvor mange som forteller om ensomhet når de kommer til samtaler. De er mennesker i alle aldre og alle faser av livet: Foreldre med ensomme barn. Unge voksne der alle vennene har gått hen og fått barn mens de selv står igjen på perrongen med en følelse av at toget har gått fra dem. Godt voksne mennesker som er gift og synes de har alt, unntatt en nær partner. Eldre mennesker som ser at de voksne barna er så travle: De har nok med sitt, stakkars. Og mange har én ting til felles: De skammer seg over ensomheten. Den tas som et bevis på at ingen liker en, at man ikke er verdt å være sammen med.
Det er mange forklaringer på ensomhet. I en stor amerikansk undersøkelse så man at folks vennenettverk har krympet de siste 35 årene. Hvis man kombinerer dette med at man gifter seg senere, skiller seg mer og lever lenger, gjør dette at mange heller ikke er i et forhold med en partner som jo kan være en buffer mot ensomhet hvis det er et godt forhold. Da blir det å ha venner viktigere enn noen gang før.
Hvis norske forhold likner de amerikanske, kan jeg bare spekulere i årsaken til dette. Vi flytter mer. Vi stikker mindre innom hverandre enn før. Vi er travlere enn før, og bruker tid på aktiviteter som ikke nødvendigvis er knyttet til vennene våre. Jeg kan bare snakke for meg selv, men i min barndom var det ingen voksne som gikk på treningsstudio eller kurs for det ene eller det andre. Ja, de gikk knapt på kino. Slik jeg husker det, var voksne stort sett hjemme etter at arbeidsdagen var slutt. Så ja, det finnes samfunnsmessige forklaringer på ensomhet.
Noen hindres også av fysiske eller psykiske forhold som gjør at man ikke evner eller har overskudd til å treffe andre. Å ha en somatisk sykdom som gjør det vanskelig å holde kontakt med andre, eller å være plaget av mye angst eller tilbakevendende depresjoner, kan føre til isolasjon og ensomhet.
Men enkelte bidrar til sin egen ensomhet ut fra sin væremåte, ofte uten å forstå det selv. De har rett og slett et gedigent sosialt handikap som ingen tør å opplyse dem om. Jeg snakker om mennesker som er ensidig monologiske og kun snakker om seg selv. De har aldri lært «turtaking», for å si det med spedbarnsforskerne. Disse ensomme menneskene kommer i ulike utgaver: Noen er belærende, andre forteller morsomme historier eller repeterer bitre erfaringer i det uendelige. Men de har det til felles at de ikke er interesserte i andres synspunkter, erfaringer eller opplevelser. Forsøker man å få inn en setning sidelengs, blir den enten ignorert eller tryllet om til noe som kan knyttes til den andre: «Ja, akkurat sånn er det for meg også, nå skal du høre…» Tomheten jeg sitter igjen med etter slike møter, er sannsynligvis gjenkjennbar for mange.
Hvordan får man venner?
Den gode nyheten er at det finnes forskningsbaserte tips for hvordan man kan få seg venner hvis man har flyttet til en ny by, mistet en ektefelle eller føler seg ensom av andre grunner.
Mennesker er skrudd sammen slik at jo oftere vi ser en person, dess mer øker sjansen for at vi liker vedkommende. For hver gang man snakker sammen ansikt til ansikt eller på nettet, øker sjansen for at man liker hverandre bedre og bedre. I begynnelsen synes man kanskje ikke noe om de andre på kurset man har meldt seg på, men treffer man de samme menneskene gjentatte ganger, øker sjansen for at man får lyst til å snakke mer og ta en kaffe eller øl etterpå. Ved å lage seg rutiner der man treffer de samme personene gang etter gang, kan fremmede bli venner.
Et annet tips er å fortelle noe dypt personlig eller dele en hemmelighet. I løpet av 45 minutter kan man få en venn, ifølge professor Arthur Aron. I et eksperiment lot han fremmede gradvis øke dybden i spørsmål og svar mellom to som var fremmede for hverandre. Spørsmål som «Når var du på kino sist?» ble etter hvert erstattet med spørsmål av typen «Hvis du visste at en venn av deg kom til å dø i morgen, hva ville du ha sagt? Og hvorfor har du ikke fortalt ham dette ennå?» Ved å åpne seg og bli mer personlig øker sjansen for at den andre også følger opp dette.
Et tredje råd mot ensomhet er å forstå at dette kan være en subjektiv følelse i ditt eget hode som også kan bli en selvoppfyllende profeti. Når folk føler seg ensomme, går hjernen inn i en overlevelsesmodus, ifølge John Cacioppi. Man blir selvfokusert og opptatt av hvordan man har det selv, og glemmer å fokusere på hvordan andre rundt en har det. Utad kan man derfor framstå som fjern, kald og sosialt klumsete. Ved å vite at ensomheten er i ens eget hode, kan man endre følelsen. I intervensjoner rettet mot å redusere ensomhet så Cacioppi og kollegaer at det å dele positive erfaringer med andre hadde en overraskende effekt, og var et mer effektivt tiltak enn å øke sosiale ferdigheter, øke sosial støtte eller øke muligheter for sosial kontakt.
Sosiale medier kan også være en vei ut av ensomheten, i alle fall for de som i utgangspunktet har hatt gode relasjoner, men som av en eller annen grunn har havnet i en situasjon der de kjenner seg ensomme. Tiden man bruker på Facebook, kan med andre ord slå begge veier. De som fra før av har hatt mye sosial kontakt, kjenner seg mindre ensomme, mens de som fra før av sliter med ensomhet, kan kjenne seg desto mer ensomme.
Hvor mange venner trenger man?
Vi er ganske ulike og også relativt stabile med hensyn til hvor mange forbindelser vi har til andre gjennom livet. Derfor kan det være et poeng å slutte å sammenlikne antall sosiale forbindelser, og heller bli klar over hva vi selv trives med. Noen trives med to gode venner, andre med hundre mer eller mindre nære bekjentskaper. Noen liker ikke å gå på fest, noen liker å være mye alene. Det er OK. Det som til syvende og sist betyr noe, er at man kjenner seg som en del av noe som er større enn en selv.
Vi er ganske ulike og også relativt stabile med hensyn til hvor mange venner vi har.
Så hvor mange venner trenger man? For noen år tilbake traff jeg en mann fra Glasgow som hadde funnet sin egen fasit: «Jeg trenger bare seks venner – fler trengs ikke for å bære kisten min.»
Kilde
Miller, A. (2014). Friends wanted. Monitor on Psychology, 45(1), 4.