Tør du å formidle håp?

Mange pasienter i psykiatrien har lite eller intet håp. De har gitt opp alt, og er slitne av å kjempe mot angst og mørke, depresjon og ensomhet. Når de blir innlagt på psykiatrisk, opplever mange at det er få som forstår dem.

Møter vi pasientene våre på en verdig måte når de blir innlagt? Møter vi dem som mennesker, eller som en diagnose? Ser vi dem, eller ser vi bare sykdommen? Våger vi å gi håp, eller er vi for redde og lar være fordi vi forveksler håp og garantier? Det er forskjell på å si: «Jeg vet du blir frisk» og «Jeg vet du kan bli frisk.»

Første gang jeg ble innlagt, var jeg så dårlig, og hadde så lite erfaring med psykisk sykdom, at jeg trodde jeg aldri ville bli frisk igjen. Da jeg spurte en pleier om dette, fikk jeg følgende svar: «Dette er noe mange må leve med livet ut.» Dette trykte meg ned og tok bort mitt lille håp om å bli bra.

Jeg synes jeg fikk mer hjelp av mine medpasienter enn av de ansatte, men én pleier skillet seg ut. Jeg hadde mistet mange jeg var glad i, og var så deprimert og full av angst. En dag satt jeg på gulvet og gråt. Så kom denne pleieren og satte seg ned på gulvet med meg. Jeg la ut om mine problemer og sorger, og han sa: «Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si», og så bare satt han der på gulvet med meg. Det hjalp faktisk!

Når du som hjelper ikke vet hva du skal si eller gjøre, er det nettopp det du skal si eller gjøre.

Når vi gjør oss bedre enn vi er, blir vi verre enn vi trenger å være. Vi må tørre å vise svake sider. Ikke mange vil åpne seg for vellykkede perfekte mennesker. Åpenhet er viktig – og det å være litt personlig. Å lytte er òg en del av kommunikasjon. Vi har fått to ører, men bare én munn, og det er det gjerne en mening med! Vi må tåle å være stille, vise interesse, gå litt ut over det som forventes. Bekrefte personens opplevelser, og være respektfull.

MB-utdanningen i Bergen

Jeg har hatt mange innleggelser, men nå vært bra i over fem år. I 2013/2014 tok jeg MB-utdanningen. MB står for medarbeider med brukererfaring, og dette er et ettårig studium som for tiden i Norge kun finnes i Bergen. Det førte meg dit jeg er i dag. Man lærer å bruke sine egne erfaringer fra psykisk sykdom som kompetanse til å hjelpe andre. Studiet drives av tiltaksbedriften ALF og er et samarbeid med NAV og Bergen kommune. Studiet er på 50 % og består av 20 uker teori og 20 uker praksis. Praksisplasser er bofelleskap, aktivitetssenter og distriktspsykiatrisk senter. Om man fullfører og oppgaven blir bestått, får man et kompetansebevis – et tilnærmet fagbrev som helsefagarbeider innenfor psykisk helse. Jeg fikk praksisplass på Kronstad DPS og fikk videre fast jobb der som erfaringskonsulent i 60 % stilling.

Jeg skulle ønske det var en MB-er eller en erfaringskonsulent der jeg var innlagt. En som kunne gi meg håp. En som hadde gått veien før meg og kommet seg igjennom det. Jeg opplever i min jobb å få innpass hos pasienter, og mange gode samtaler. Flere sier de føler jeg forstår dem på en annen måte siden jeg har kjent dette på kroppen selv. En av pasientene kalte meg for «en av dem», og flere sier at jeg er et håp. En pasient takket for alt jeg hadde delt, og fortalte at hun nå så lysere på livet. Mennesker uten håp skaper kroniske pasienter. Det er veldig viktig å gi håp til mennesker som er i krise. Håp omdannes til energi.

Det er så lett å tro at få blir friske. En opplever kanskje pasienter som blir innlagt igjen og igjen og blir «svingdørspasienter». Mens de personene det har gått bra for, legges det ikke merke til. Nettopp fordi det har gått bra for dem, får de ingen oppmerksomhet. Det vises ikke på dem at de i lange perioder har fått behandling på en psykiatrisk institusjon, og at de har vært preget av lammende angst og uutholdelig depresjon. Det synes ikke at noen en gang i tiden anså dem for å være «håpløse tilfeller». Det er så viktig å spre kunnskap om at bedring er mulig! En svensk undersøkelse utført av Alain Topor viser at hele to av tre mennesker med alvorlige psykiske lidelser opplevde bedring totalt eller sosialt. Dette må vi møte pasientene med!

Erfaringskonsulenter kan gjøre en forskjell

Jeg har et par råd til politikere: Vi trenger flere erfaringskonsulenter og mer kjennskap til MB-programmet. Erfaringskonsulenter kan være en ressurs på arbeidsplassen og utgjøre en forskjell for pasientene. Vi er få erfaringskonsulenter i Norge. Bergen er eneste sted i Norge som har MB-utdanningen, og det er få MB-stillinger. Noen MB-studenter søker på ordinære stillinger og får jobb fordi arbeidsgiveren ser viktigheten av brukermedvirkning og hvor nyttig vår erfaring er, mens andre arbeidsgivere er mer skeptiske.

Det er også viktig å forebygge, og ved å gi kunnskap og ha åpenhet rundt psykiske vansker tror jeg vi kan forhindre at mange blir syke. Psykologi burde bli eget fag i skolen. Flere og flere unge sliter med angst og depresjon. Psykisk sykdom er fortsatt tabu, og det snakkes altfor lite om dette temaet.

Ikke vær så redd for å slippe til oss med brukererfaring!

Mitt råd til fagfolk: Ikke vær så redd for å slippe til oss med brukererfaring! Vi er ikke farlige, vi er helt normale mennesker med livsviktig kunnskap og mye nyttig erfaring dere kan lære av. Og ikke minst: Vi er levende håp! Dere må heller ikke være så redde for å gi håp. Fortell om andre som har blitt bra, fortell at det går an å bli bra, og del gjerne egne erfaringer fra eget liv.

Mitt råd til alle dere andre: Vær med på å spre informasjon, og snakk om psykisk helse. Bare ved åpenhet senker vi stigma og fordommer. Og ved å dele egne erfaringer er vi med og gir håp til andre. Livsviktig håp!