I 2010 trådte det i kraft lovendringer som skulle sikre bedre oppfølging av barn med psykisk syke foreldre. Fire år senere hadde under halvparten av helsepersonalet ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) endret rutinene sine.

Om lag 410 000 barn har foreldre med én eller flere psykiske lidelser, ifølge anslag fra Folkehelseinstituttet. Disse barna befinner seg i en høyrisikogruppe: Rundt en av tre av dem kan regne med å utvikle alvorlige psykiske lidelser som depresjon, angst, spiseforstyrrelser, personlighets­forstyrrelser og rusmisbruk senere i livet, ifølge internasjonale anslag. Dette var politikernes motivasjon for endringer i helsepersonelloven, som siden 2010 har krevd at alle barn av psykisk syke skal kartlegges i forelderens pasientjournal, og barna skal følges opp med samtaler i klinikken om forelderens sykdom.

To forskere ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Charlotte Reedtz og Camilla Lauritzen, har undersøkt om lovendringen har ført til en endring i praksis ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Resultatene deres oppsummeres i dag i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist, og viser at helsepersonell er positive til endringene, og praksis har blitt endret til en viss grad:

• 97 % av deltakerne i undersøkelsen anså de nye rutinene som positive; dette gjaldt spesielt yngre sykepleiere.
• Til tross for personalets positive innstilling har under halvparten av dem registrert barn av pasienter på riktig måte i journalsystemet.
• Siden lovendringen trådte i kraft, har antallet barn som blir registrert i foreldres journalsystem, økt fra 44 % til 65 %.

Mangler ressurser

Forskerne selv mener det er gledelig at så mange av personalet er positive til å bedre ivaretakelsen av de utsatte barna, men at det ikke hjelper hvis de ikke har ressursene de trenger for å endre arbeidsdagen sin.

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

‒ Gamle vaner er vonde å vende. Har vi først automatisert en måte å jobbe på, er det vanskelig å innarbeide en ny rutine. Flere ting må på plass før kartlegging og oppfølging av pasienters barn blir integrert som en rutinemessig del av klinisk praksis, sier Camilla Lauritzen.

Skiller Universitetssykehuset i Nord-Norge ­seg ut fra andre steder i Norge?

– Det er ingen grunn til å tro at det står verre til i UNN enn andre steder, sier Charlotte Reedtz. ‒ Tvert i mot så har UNN arbeidet veldig bra med dette over flere år. Det er foreløpig ikke publisert andre vitenskapelige studier av denne lovpålagte endringen i helsevesenet, men en rekke rapporter og foredrag viser til lignende resultater: Det går sakte fremover på dette området i Norge. Det er også bakgrunnen for at det arbeides med å lage retningslinjer for barneansvarlige og ulike skriftlige veiledere.

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

De to Tromsø-forskerne tror ikke lovendringene er gjennomførbare i praksis, i hvert fall ikke under de betingelsene sykehusene har i dag:

– Med dagens utvikling vil det ta 19 år før alle barn av pasienter bli registrert, slik lovverket tilsier. Det vil ta enda lengre tid før rutiner er på plass for å følge disse opp i klinikkene, sier Charlotte Reedtz.

Urealistiske ambisjoner

Lauritzen og Reedtz mener at en av de viktigste årsakene til at tiltaket bare har vært delvis vellykket, er at endringene ble for omfattende. Det var urealistisk å forvente at sykehus ikke bare skal kunne registrere alle barn av psykiatriske pasienter, men også få alle raskt inn i klinikken for samtaler.

– Når det gjelder oppfølging i form av samtaler, er jeg ikke så sikker på at denne oppgaven bør ligge i spesialisthelsetjenesten. Kanskje bør ikke sykehusene ha eneansvar for å gjennomføre oppfølgende samtaler, men heller dele denne oppgaven med familienes hjemkommuner, sier Lauritzen.

Reedtz mener at samarbeidet og samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester bør styrkes:

‒ Hvis det ikke finnes gode tiltak i pasientenes hjemkommuner, er det ganske forståelig at helsepersonell i psykisk helsevern for voksne vil vegre seg for å starte opp en prosess med psykisk syke foreldre. Det finnes god dokumentasjon på tiltak som er til stor hjelp for å støtte familier der foreldrene sliter med psykiske vansker. Det kan være støttesamtaler eller grupper for barna og foreldrene, i kombinasjon med foreldreveiledning, sier hun.

De to Tromsø-forskerne mener at det er urealistisk å få til systematisk oppfølging av alle barn som pårørende i form av samtaler i klinikken:

‒ Men det er absolutt mulig å få til full kartlegging. Et grep for å sørge for dette kunne være å gjøre det umulig å gå videre i journalsystemet uten at registrering av barn har blitt krysset av for. Man kan også tenke seg en kobling med folkeregisteret, avslutter Lauritzen.