Kampen for å strekke til både for familien og i faglig virke, og strevet etter å skape noe betydningsfullt her i livet – det er tydelige temaer i tekstene til Knausgård, og de vil også være gjenkjennelige for omsorgsansvarlige skribenter i andre kalibre og formater. Konsentrasjon og arbeidsro står i kontrast til den altomfattende omsorgsrollen, og det er vanskelig å gripe fatt i de lange tankene når hverdagens krav står i kø. Det nære i livet krever mye, men det kan også være en ressurs og gi inspirasjon til skapende og skrivende virksomhet. Sigrid Undset hører til en annen tid enn Karl Ove Knausgård, og hun bringer det personlige inn i skrivingen sin på en annen måte, men begge forfatterne berører de krevende, nære kampene. Undset, som for det meste satt alene med ansvaret for barna sine, skriver i et brev til en venninne: «Jeg arbeider til 2 og 3 nat, for natten er den eneste tid, her er ro» (Ørjasæter, 1993, s. 195). Det må nødvendigvis ha vært en utmattende tilværelse over tid.
Nervene som råtten sytråd
Knausgård beskriver i bind 6 av Min kamp (2011, s. 84‒87) hvordan han står opp grytidlig for å få gjort unna noe arbeid før ungene våkner. Det tar lang tid å komme i gang, og når han omsider er i gang, går det kun kort tid før det første barnet tasler gjennom gangen, og en rekke avbrytelser med stell og frokostservering følger. Når han så skal forsøke å komme inn i arbeidet igjen, er det blitt enda vanskeligere: «Men det lille avbrekket hadde vært nok til at motstanden hadde vokst. Når jeg begynte om morgenen, hadde ingenting annet rukket å sette seg, bevegelsen mellom søvnen og teksten var glidende. Utover dagen måtte jeg bruke stadig mer krefter på å overvinne motstanden, og om ettermiddagen var den eneste muligheten jeg hadde, å sove for å slette den ut og begynne på nytt.»
Selv om barna ikke faktisk er til stede, dukker de stadig opp i tankene. Tro om toåringen har hostet mye i dag? Og hva skal hun ha på seg på karnevalet på fredag? Morgenen ble ekstra travel og masete, den umulige femåringen ville jo egentlig bare være hos deg. Knausgård forteller i Min kamp 6 (2011) om hvor vanskelig det er å lukke seg inn på hjemmekontoret og få fred. Selv om ektefellen skal ta seg av ungene, er det stadig noen som banker på døra og melder sine behov. Kanskje vil det hjelpe å reise bort noen dager? Til en skrivestue utenbys, eller til hytta på fjellet, for å finne arbeidsroen. Tordis Ørjasæter beskriver Undsets forsøk på det: «Sigrid Undset reiste bort noen dager for å samle seg om skrivingen, men vesle-Anders ble aldeles fra seg da hun kom tilbake igjen og ville bare være hos henne, og hun kjente nervene som råtten sytråd om kvelden når han hadde skreket på henne hele tiden» (1993, s. 147). De kjæreste små, hva bryr vel de seg om et manus som skal leveres?
Å skrive noe enestående
Undset skriver ikke direkte om seg selv og sitt liv slik Knausgård gjør. Til og med når hun skriver om sin egen barndom i Elleve aar, er det lille Ingvild hun forteller om. Mye av Undsets liv finnes like fullt i karakterene og miljøene hun skildrer. Karakterer som Ida Elisabeth og Paul bærer for eksempel mange av Undsets egne refleksjoner og erfaringer i seg. Ida Elisabeth står nettopp midt i en slik nær kamp som Undset selv gjorde, hun strever for å omsorgsfullt ivareta sine små samtidig som hun driver arbeidsvirksomhet. Knausgård og vi andre lever i en på alle måter mer selvutleverende tid enn Undset gjorde, men behovet for å skrive seg selv ut i tekstene kan ha være ganske likt for henne. Om hvorfor hun i det hele tatt skrev, skal Undset ifølge Tordis Ørjasæter (s. 263) ha sagt: «Jeg kunde ikke la være å skrive. Det var for mig den naturlige måten å reagere på overfor det jeg tænkte og oplevet og dømte om mennesker og forhold i verden omkring mig. Sån var det nå engang, og det var ikke noe som jeg kunde gjøre ved det.» Livet med familien er altoppslukende, men det tilfører tilværelsen mening og lykke for mange. «Er ikke det nok?» spør Knausgård i bind 6 av Min kamp. «Jo, hadde lykke vært målet, hadde det vært nok», svarer han seg selv (2011, s. 39). Men lykke er ikke hans mål. Det som har holdt han i gang i hele hans voksne liv, er «ambisjonen om en gang å skrive noe enestående» (s. 36).
Undset og Knausgård deler strevet etter å få tilstrekkelig rom i livet til å skape noe stort. Denne drivkraften hos de to har resultert i bokverk som har betydd mye for mange. Kanskje er det nettopp forfatternes berøring av det nære i livet, og deres egen stemme i det de skriver, som treffer leserne. En litterær analyse av forfatterskapene får eventuelt overlates til andre, men fellestrekkene har vært til inspirasjon for noen tanker om skriving i og om det nære. Hvordan er det for oss fagskribenter, hvilken rolle har det nære i vårt arbeid?
Et ‘man’ har ingen stemme
Vi som forsøker oss på akademisk og faglitterær skriving, har ikke den samme plassen i det vi skriver. I mange fagmiljøer har idealet vært å skrive seg selv helt ut av sine arbeider, gjennom å unngå jeget og de personlige betraktningene. Lynn P. Nygaard skriver i Writing for Scholars (2008) at det å eliminere jeget er inngrodd i våre vitenskapelige tradisjoner, særlig i de naturvitenskapelige disiplinene. Nygaard skriver at bruken av pronomenet «jeg» er den enkleste måten å referere til oss selv på, men dersom vi er av den oppfatning at vi selv personlig ikke skulle være involvert i hverken designen, gjennomføringen eller tolkningen av vår egen forskning, så vil vi bestrebe oss på å eliminere jeget helt fra skrivingen vår. For å vise saklig distanse har vi blitt opplært til å holde vår egen stemme utenfor det vi uttaler oss om. Selvmotsigende, egentlig. I tillegg tilfører det ifølge Nygaard en slags liksom-objektivitet til det vi skriver, noe som bare gjør arbeidet vårt mindre transparent. Den tilsynelatende objektiviteten bidrar til å skjule de forutsetningene og ideene vi har bygget våre slutninger på. Anders Johansen skriver i Skriv! (2009, s. 80) om det å ha en egen stemme som skribent, i kontrast til å bare være en fagperson som representerer et fagmiljø. «Hvis jeg altså hadde gått med på å la meg redusere til fagperson, ville jeg vokst ganske betydelig, for dermed ville jeg hatt hele den vitenskapelige institusjonens autoritet i ryggen når jeg skrev. I så fall ville det vært et ‘man’ som uttalte seg, aldri et ‘jeg’. Men et ‘man’ kan ikke ha noen stemme.»
Stemme må man ha for å si noe. Tankene, ideene, setningene og slutningene må komme fra noen – og man kan like godt gi seg til kjenne. Jeget slippes heldigvis inn i akademisk skriving i større grad nå enn tidligere. I nyere sakprosa finner vi rikelig med gode eksempler på personlige skildringer i kombinasjon med faglig solide framstillinger. Til og med fagbokforfattere med lang akademisk fartstid evner å skrive seg selv inn i sin egen litteratur når de skriver om skriveprosess og metode. Nils Christie gir i boken Små ord for store spørsmål (2009) gode skriveråd gjennom personlige betraktninger om sine egne erfaringer som formidlende menneske. Han tar til orde for å bruke de små og nære ordene når man skal nå fram til andre gjennom språk. For også som sakprosa forfattere er vi til stede i det vi skriver, mer eller mindre hjertelig. Vi kan jo sant å si ikke annet. Og vi er de menneskene vi er, mens vi skriver. Også for oss kan det være en kamp å drive fram de lange tankene, holde på dem, og formidle dem videre på en god måte.
Anders Johansen (2009) skriver om hvordan han selv opplever arbeidsprosessen, om hvor tungt det kan være å samle seg, ta fatt og komme ordentlig i gang med å skrive. Når han først er i gang, «kan det være at setningene strømmer fra hånden». Men så kommer avbrytelsene, for han, akkurat som for Knausgård. (Og for oss andre: Idet jeg skriver dette, kommer en liten en inn og ber om hjelp til å få to Legoklosser fra hverandre.) «Noen ganger har jeg inntrykk av at hele tilværelsen har sammensverget seg for å sabotere skrivearbeidet mitt. Da lengter jeg etter lange, sammenhengende økter, den ene rett etter den andre», skriver Johansen (2009, s. 57‒58).
Da jeg fikk barn, var det i alle fall slutt
Johansen skriver videre om å finne ut av balansen mellom familieliv og skapende virksomhet. Han gir eksempler fra sin egen arbeidssituasjon, og beskriver overgangen fra å være stipendiat uten plikter og spesielt mange folk som ville ham noe, til å bli professor med full timedagbok, og så familiefar: «Da jeg fikk barn, var det i alle fall slutt: En far må innfinne seg i barnehagen før den stenger, resten av dagen er det ikke fred å få; ferier og fridager gjør han klokt i å vie til familieliv.» Følgelig ble det mindre tid til skrivearbeid, og arbeidet ble også mer oppstykket.
Det er lett å kjenne seg igjen i savnet etter arbeidsro, etter det å kunne fordype seg i noe fullt og helt. De lange øktene, som gjør det mulig å hengi seg til skrivingen og glemme tid og sted, de finnes ikke lenger. Henting av barn, middagsplanlegging, kommende bursdager, syke småbarn – alt tar sin plass i tankene. Det forstyrrer de kompliserte resonnementene og fortrenger de riktige ordene. Konsentrasjonen mangler, den som skal til for å nå fram til de lange tankene og de logiske slutningene jeg behøver for å fullføre artikkelen jeg arbeider med. Forgjeves strev med å få tak i tankene møtes iblant med en lite konstruktiv mestringsstrategi, nemlig prokrastinering. Jeg utsetter det som er vanskelig og tidkrevende, og tar heller tak i de små, enklere tingene. Kanskje rekker jeg å gjøre ferdig noen små oppgaver, for slik å spare meg for skuffelsen over å ikke håndtere det store og tunge. Med de små og lette oppgavene slipper jeg i det minste ubehaget ved å bli forstyrret eller avbrutt midt i en krevende og flyktig tankerekke. Dessverre kommer jeg heller ikke særlig mye nærmere en fullført tekst.
Gå først til deg selv
Fleksible arbeidstidsordninger er blitt vanlig i flere bransjer av arbeidslivet, og grensen mellom arbeid og fritid blir følgelig utydelig for flere enn kunstnere og skribenter. Det kan være en vanskelig balanse å håndtere livets mange arenaer til egen og andres tilfredsstillelse. Likevel går det i grensesnittet mellom arbeid og ikke-arbeid virkninger flere veier. Fra barn, familie og fritid kan man også få krefter og inspirasjon til arbeid og skapende virksomhet. Der, i relasjonene og det daglige livet, i det som betyr aller mest for mange av oss, kan det hende at ideene eller ordene oppstår og blir betydningsfulle for dem som leser tekstene. Det er vanskelig å tenke seg Knausgårds store romanverk eller Undsets litterære livsverk løsrevet fra deres egne erfaringer med familie og nære relasjoner. Jeg-personenes ømhet for barna, og den helt sentrale betydningen det nære har i disse forfatternes liv, beveger oss som lesere. Når Trude Lorentzen skriver om sin mamma i Mysteriet mamma (2013), eller Siri Hustvedt skriver om sine skjelvinger i The shaking woman or a history of my nerves (2009), er det ikke saklig distanse som gjør deres bøker så leseverdige. Det er tvert imot nærheten forfatterne har til temaet, i kombinasjon med ypperlig skrivehåndverk og dyp faglig innsikt.
I det nære og personlige kan også akademikere og sakprosaforfattere finne kimer til skapende virksomhet og ny innsikt. Et av Nils Christies viktigste råd til oss som vil skrive, er nettopp å gå til våre egne erfaringer først, før vi går til biblioteket og andre kilder: «Gå først til deg selv. Til det du selv vet, har erfart, tenkt.» For hvorfor velger vi å skrive om akkurat det vi skriver om, hvorfor forsker vi på akkurat det vi forsker på? Anders Johansen beskriver hvordan faglig engasjement kan ha sin opprinnelse i et krysningspunkt mellom liv og lesning (2009, s. 84): «Et tema i eget liv ble til fag. Noe akkurat vi var særlig følsomme for forbandt seg med noe som akkurat vi hadde fått med oss i livet. Fra nå av er det denne forbindelsen som driver oss.»
Avbrytelsene kan være en ressurs
Avbrytelsene må vi leve med, enten vi skriver skjønnlitteratur eller sakprosa, og enten forstyrrelsene kommer i form av folk som banker på kontordøra (hvis vi er så heldige å fortsatt ha en dør), eller at vi må løpe til barnehagen eller hjelpe noen med Lego-klosser. Johansen (2009) oppdaget etter hvert at avbrytelser kunne brukes konstruktivt, og han fikk skrevet like mye som før i det nye ni til fire-livet. Inspirert av Ernest Hemingways tanker om «aldri å tømme skrivningens brønn», innså Johansen at selve avbruddet kan være produktivt, at stoffet iblant kan få arbeide med sitt i det stille mens man tenker på forskjellig annet. Avbrytelsene kan holde liv i stoffet, og de kan også på sitt beste være en kreativ ressurs.
Avbrytelser kan brukes konstruktivt.
Kilder
Christie, N. (2009). Små ord for store spørsmål. Oslo: Universitetsforlaget.
Hustvedt, S. (2009). The shaking woman or the history of my nerves. New York: Francis Coady, Henry Holt and Company.
Johansen, A. (2009). Skriv! Håndverk i sakprosa. Oslo: Spartacus forlag.
Knausgård, K. O. (2009). Min kamp. Oslo: Forlaget Oktober.
Knausgård, K. O. (2011). Min kamp. Sjette bok. Oslo: Forlaget Oktober.
Lorentzen, T. (2013). Mysteriet mamma. Oslo: Forlaget Oktober.
Nygaard, L. P. (2008). Writing for scholars. A practical guide to making sense and being heard. Oslo: Universitetsforlaget.
Ørjasæter, T. (1993). Menneskenes hjerter. Sigrid Undset – en livshistorie. Oslo: Aschehoug.